Når rommet blir den tredje pedagog – et barnehagebasert utviklingsarbeid

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Læringsutdanningsbarnehagen Espira Salamonskogen ved Høgskulen på Vestlandet (HVL), har sammen med førstelektorene i pedagogikk, Annette Kristoffersen Winje og Sissel Aastvedt Halland ved HVL, hatt et utviklingsarbeid med avdeling «Stubben» over tre år. Dette utviklingsarbeidet har handlet om å etablere et fysisk miljø for demokrati, medvirkning og fellesskap for de yngste barna i barnehagen.

Rammeplanen for barnehagen har stått sentralt og vært et viktig utgangspunkt for dette utviklingsarbeidet. Planen er klar på at personalet skal organisere rom, tid og lekematerialer for å inspirere til ulike typer lek, og at de skal utforme det fysiske miljøet slik at alle barn får muligheter til å delta aktivt i lek og aktiviteter i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2017).

Mer tilgjengelig

Da utviklingsarbeidet startet på «Stubben» i 2021 hadde ikke avdelingen fysiske rom og materialer som var tilpasset de yngste barna i barnehagen. Det var høye bord og tripp trapp stoler, en sofa som tok stor gulvplass og hyller som ikke var i barnehøyde. Det var store mengder plastikkleker og lite rom for kroppslig bevegelse.

Gjennom observasjoner av barn og kartlegging av det fysiske miljøet, utført av personalet på avdelingen, ble det gjennomført en pedagogisk analyse som personalet og samarbeidspartnerne fra HVL deltok i. Dette utløste en rekke tiltak på avdelingen og resulterte i at store møbler og høye hyller ble erstattet med møblement og inventar i barnehøyde. Leker og materialer ble slik mer tilgjengelige for barna, og barna fikk mer golvplass og rom for bevegelse.

Videre ble mye av plastikklekene byttet ut med ting det kunne være flere av og som barna kunne bruke sammen. Eksempelvis oppvaskkoster, bøtter, treklosser, svamper, og gardinringer som kunne tres på og av tørkerullholdere, sanseflasker, lampeskjermer, puffet ris og så videre. På samme tid var det viktig å beholde noen av plastikklekene som avdelingen hadde i utgangspunktet. Et eksempel er lekelastebiler.

Småbarnsfellesskap

I takt med tiltakene og endringene som utviklingsarbeidet førte med seg, fikk personalet faglig påfyll i form av fagøkter fra samarbeidspartnerne på HVL. Det faglige påfyllet var forankret i nyere teorier og forskningsbasert kunnskap, og handlet om: De yngste barna, syn på barn, medvirkning og demokrati, barnefellesskap og spesifikke didaktiske praksiser knyttet til rom og materialer.

Fagøktene ble etterfulgt av refleksjoner som igjen bidro til nye endringer i avdelingens tiltaksplaner. For å gripe hva medvirkning kan være for de yngste barna i barnehagen ble det en viktig del av arbeidet å ta tak i spørsmålene: Hvem er de yngste barna? Hva gjør de? Hvordan leker de? Hva engasjerer dem? Hva liker de å holde på med? Hva er barna interessert i? Hva fremmer, og hva hemmer småbarnsfellesskapet til å virke sammen? Hva betyr dette for vår voksenrolle, vår innredning og møblering av det fysiske miljøet og hva vi tilbyr barna å leke med.

I et medvirkningsperspektiv er det først når barnehagepersonalet vet hvem de yngste barna er at personalet kan legge til rette for barns medvirkning. Små kropper trenger rom å være kropper i og et fysisk miljø som innbyr til utforsking, sansing og oppdagelser. Små barn opptrer i flokk og trenger derfor et fysisk miljø som innbyr og har rom for småbarnsfellesskap.

«Jeg vil ikke hjem»

Det ble viktig å skape et inkluderende småbarnsfellesskap og veien dit gikk gjennom sanselige materialer. Det var nok materialer til alle og barna samlet seg rundt noe felles. Materialene lokket til lek og barna gikk direkte i lek med materialene. Dette ble en motsetning til leken med de typiske «sololekene», eksempelvis en dukkevogn, som barna måtte verne om fordi de ikke kunne være flere om å benytte den.

Småbarnsfellesskap handler både om å være i utforskende lek med materialer og om å være sammen med hverandre. Barna er kroppslige samarbeidspartnere, og barna viser at de synes at det er spennende å leke med noe de kan være flere om.

Utviklingsarbeidet på «Stubben» har vist at når barna leker og er sammen om sanselige materialer oppstår det ofte langvarig lek som skaper variasjon, fleksibilitet, spenning, fryd og overraskelser. Rom og materialer spiller på lag med oss, og blir den tredje pedagog. «Ja, så kjekt er det at barna ikke vil hjem fra barnehagen»:

Vi hadde jobbet en stund for å finne ut hva vi kunne gjøre for å fange interessen til Ola 3 år. Han hadde over en periode signalisert (slik vi tolket det) at han kjedet seg på småbarnsavdelingen. Vi visste at han var veldig interessert i gravemaskiner og lastebiler. En ettermiddag da barnehagen var stengt, plasserte personalet sansebordet midt i rommet og fylte det opp med puffet ris, gravemaskiner og lastebiler. Da Ola kom til barnehagen neste morgen gikk han rett bort til sansebordet for å utforske det. Han begynte å grave med en gravemaskin og fylle graveskuffen med puffet ris, for så å løfte risen oppi en lastebil. Han jobbet lenge med dette. Etter hvert kom det flere barn til, og de samlet seg i fellesskap rundt sansebordet med den puffede risen. Det var nok til alle, og det oppstod en langvarig lek. Da Ola ble hentet den dagen, ville han ikke være med mor hjem. Han sa: «Jeg vil ikke hjem, mamma. Jeg vil være her og leke».