«Hvordan kan en busstur styrke samspill, relasjoner, språkutvikling, kommunikasjon og foreldresamarbeid»

Jeg er barnehagestyrer, og er en mann med godt humør!

…en mann med godt humør, ja da passer det fint å kombinere styrerjobben med å være vikarierende minibussjåfør. For dere kjenner vel alle sangen?

I vår barnehage har vi et ekstra tilbud med å bringe og hente barna til og fra barnehagen. Dette tilbudet har vi hatt i mange år, men ikke før nå har jeg hatt mulighet til å ha det ærefulle oppdraget.

Disse turene er verdifulle først og fremst for foreldre av praktiske årsaker, men samtidig sørger de for at alle kan være i barnehagen, selv om man ikke har bil eller ikke rekker å levere eller hente i barnehagen av ulike årsaker. Å være minibussjåfør har vist seg å være verdens beste stilling, kombinert med å være styrer.

Jeg har skildret en hendelse fra hverdagen, som ikke er pyntet på fordi den kommer på trykk, men som beskriver en helt reel hverdagstur.

Og det er ikke bare en busstur. I samspill med barn og foreldre er denne lille bussturen med på å skape relasjoner mellom voksen og barn, samt  mellom barn. I tillegg er turene med på å skape uante muligheter for språkutvikling, kommunikasjon og et FELLES VI. Vi har også en solid porsjon med foreldresamarbeid, hvor vi snakker sammen og deler informasjon, på samme måte som vi gjør med foreldre og barn som blir levert og hentet i barnehagen.

Historien er fra en torsdag, men det kunne like gjerne vært en hvilken som helt annen dag i uken:

Siden vi kjører så kort rute, har vi ikke hviletid, men vi har hyggetid! For når minibussjåføren setter seg inn i sitt himmelrike, vrir rundt nøkkelen og setter kursen fra barnehagen og mot Vesterøy, får man samtidig smilet på plass.

Klart det forplikter å være en mann med godt humør når man kjører minibuss, på lik linje med en vanlig bussjåfør, eller som en hvilken som helst barnehageansatt. Men man vet samtidig at på Vesterøy står det i dag to barn som er klare for minibusstur.

Man kjører inn på plassen og blir møtt med vinkende hender fra både barn og foreldre. De står der og smiler og venter spent på hva dagen skal bringe!

Først et vink, så et smil, så et «hei» og deretter et «ha det bra» etter en hyggelig passiar med to mammaer.

Etter en liten stopp kjører vi mot barnehagen. Bak i bussen tralles det et knippe kjente og kjære barnelåter ut fra en glad liten jente. Minibussjåføren traller selvsagt med!

Den største gutten sitter og lytter på radio, og får med seg den ene hitlåten etter den andre.

Vi kjører i riktig tempo, selvsagt, og når vi nærmer oss barnehagen lyder det med rungende røst fra minibussjåføren; «nå er vi straks i barnehagen».

Begge barna løfter hendene i været og roper, «DER, er barnehagen»!

Vi stopper, tar oss av beltet og forlater minibussen. Vi går i takt inn i barnehagen og inn til en ny dag. Selv om vi alle er enige om at vi egentlig startet dagen på minibusstoppet, er alle glade for at vi fikk oss en oppkvikkende kjøretur over broer og langs vann på vakre Hvaler tidlig en torsdags morgen.

Barna inn, og minibussjåføren er klar for et nytt oppdrag. Denne gangen står Håbu og Skjærhalden for tur. På Håbu står det en hyggelig bestemor og hennes barnebarn klare for levering.

Vi veksler vink, smil, hverdagslig prat om været, samt et «ha det bra», mens vi setter oss inn i minibussen.

Bestemor vinker farvel og vi setter kursen mot havet, men først inn i tunnelen. På vei inn i tunnelen sier minibussjåføren med tydelig og litt oppspilt stemme; «nå kjører vi inn i tunnelen».

Bak meg kommer det med litt mildere stemme, men like fullt oppspilt og glad; «nå kjører vi inn i tunnelen».

Når vi kjører videre i tunnelen møter vi en lastebil. Bak meg hører jeg på engelsk «oh oh». Det går fint sier jeg… Kommentaren jeg får på nytt er; «oh oh». Puh, det gikk bra!

Vi nærmer oss tunnelens slutt og lyset blir lysere. Akkurat når vi er ute av tunnelen, kommer det igjen lyd fra setet bak; «DER, yeah», før en liten klukkende latter triller frem. Deilig å være ute av tunnelen tenker vi nok begge to, mens vi speider mot kuene som vi vet kommer rundt neste sving!

Vi har begge lært oss å spørre etter kuene før denne svingen; «hvor er kuene?»

Vi er like spent begge to på om de står der i dag.

«DER ER KUENE» roper vi når de passeres. Deretter gjentar vi «ku» og «kua» 8-9 ganger før vi kommer til Skjærhalden.

På minibusstoppet står det i dag to glade gutter og en mor klare. De vinker febrilsk og smiler når minibussjåføren ruller inn ved siden av dem. En ny dag står for tur.

Et vink, et smil, et «hei» og litt hyggelig prat mens vi seler på. Deretter et vink fra mor ved nærmeste vindu, og barna stråler inn mot vinduet. Vi roper alle sammen «ha det bra» mens mor rusler til jobben sin.

Sistemann er ikke på plass enda.

Litt forsinket i dag, men vi er selvsagt tålmodige og bruker tiden til å slå av en liten prat om New Zealand, ferieturer og annet spennende som har skjedd siden forrige minibusstur.

Der kommer sistemann i rekordfart sammen med mor, forsovet seg litt i dag. Ikke noe problem blir vi enige om. Vi smiler, sier «hei», slår av en kort prat mens vi vinker farvel til mamma. Nå er vi klare for turen «hjem» til barnehagen.

Vi kommer bare noen meter før vi møter en stor traktor.

«oh oh, OH OH» kommer det igjen fra setet bak, men et litt bekymret «oh oh», går raskt over til «YES» når vi passerer traktoren kontrollert og fint.

Rundt neste sving vet vi selvsagt hva som venter oss. Nå er vi flere som spør; «hvor er kuene»?

«DER ER KUENE»!

Resten av turen går med til trivelig prat og gode historier, før vi igjen er i barnehagen.

I barnehagen blir vi møtt av foreldre som smiler, sier «hei» og «ha det bra». Vi kler av oss yttertøyet før vi går inn i barnehagen og blir tatt imot som veiens helter av både barn og personal.

En ny dag står for tur. Og om en god stund er vi igjen på veien, og vinker, sier «hei», smiler og til slutt «ha det bra – vi sees i morgen», klare for en ny hyggetid i minibussen.