«Det er jo det som er selve livet»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Livet e itj ferr amatøra!»

Den uttalelsen kommer fra en ansatt av meg. For som arbeidsgiver og medborger og nabo og generelt interessert i mennesker, så ser jeg en trend: «Livet er visst tøft å leves!? Livet gir og livet tar…» 

Vi har fått mye psykisk uhelse.

Livet byr på utfordringer. Livet byr på medgang og motgang. Livet er ikke en dans på roser. Mer en dans på nevroser, kanskje...

Jeg anser meg selv som en veteran etter hvert. Som en middelaldrende ungdom… Eller, ja, som ei gammelrøy. Rik på erfaringer, helt uten begrensinger og noen ganger uten filter.

Jeg ser det faktisk som mitt ansvar og min livsoppgave å si ifra. 

Om hva jeg tror ungene og ungdommene våre kan trenge for å mestre livet. Om hva som kan være bra å få med seg av ballast og erfaringer - fra oss som er rundt dem, og inn i voksenlivet.

Om at «Livets Skole» faktisk handler om å bli utsatt for en del motstand. Om å få grunnleggende og viktige erfaringer, utfordringer og motgang. Som gir robusthet. Om å få kjenne på både sorg og smerte og glede.

Det handler til og med om å tåle og bli krenka. Uten at livet med det er over. 

Det handler om å oppleve motgang og krenkelser, men å velge å handtere det.

Og å velge «å gi litt faen» og gå videre!

Kjære dere alle: Hva gir vi egentlig videre til barna våre?

Hvilken oppdragelse er det vi gir våre håpefulle av morgendagen?

Hva er det unger og ungdommer trenger for håndtere livet?

Akkurat det har jeg noen tanker og meninger om.

Framtidas barn og ungdommer inn i voksenlivet trenger:

En barndom der de kan få være barn. I lek. I fri lek. I risikolek! Uten press og målinger og statistikk og kurver og i beredskap.

Tydelige voksne, som setter grenser og våger å være upopulære voksne! Som tåler deg. Som står i det, og holder ut, og som har tro på at nettopp da blir du et gagns menneske.

Og de trenger forutsigbare voksne, som bare er der. Som holder ut. Som er voksne! Med all sin autoritet. Og sin altomfavnende kjærlighet. Og sine rutiner, og sin tilstedeværelse uansett hva. Voksne som aldri svikter.

Ikke minst trenger de en voksenperson som ser deg. Ei nabokjærring som bryr seg. og blander seg inn.

Barn trenger motstand! Utfordringer. Opplevelser og erfaringer som ikke gir seg selv. Som krever mot, utholdenhet, fandenivoldskhet, sårbarhet, kamp og smerte! Som gir robusthet.

De har behov for å få utforske, og å få problematisere også uten voksnes inngrep og irettesettelse, og utøve sin naturlige og medfødte nysgjerrighet. Fri flyt og kreativitet, og å kunne fri seg fra oppskrifta. Bort fra tilrettelagte oppgaver. Bort fra fasitsvar. Å finne sin egen løsning! Sin veg! 

De trenger å lære seg å ha fokus utover, og å ta hensyn til andres behov også - fremfor sine egne. Og å være en som hjelper til, er raus og romslig framfor selvsentrert og kravstor.

Latter. Sorg. Glede. Frustrasjon. Humor. Galskap. Ro. Sjølironi. Læring.

Fysisk fostring! Fysiske utfordringer. Rekreasjon og avspenning som gir god mental helse, styrke og utholdenhet.

De trenger mobilfri tid. Mobilfrie arenaer der de kan være offline. Mobilfrie glimt både sammen med familien og friminutt i løpet av dagen - også i fritida.

En skole der læreren er Lærer. Som får lov å være lærer. Den autoritative. Den strenge men varme og omsorgsfulle. Den som setter grenser og lærer bort og stiller krav, med kjærlighet og omsorg. Med kunnskap, styrke og klokskap. Som får respekt.

De har behov for et liv som krever at de bruker sin intelligens og kreative sans, og som utfordrer de de estetiske og kreative sansene. Ikke kunstig stimuli.

De trenger å vite at de er gode nok, og at det er greit å bare være til.

En vei og en framtid som gir mening, og en mulighet til forståelse og mestring - som gir livskvalitet og livsglede.

Og de trenger å sovne om kvelden med litt angst og uro for morgendagen, uten å bli fortalt at det er en sykdom å ha litt angst. De trenger å kunne våkne om morgenen med en uro for det uforutsette og ukjente som dagen måtte bringe, å kunne gå inn i dagen med uvitenhet og kanskje til og med engstelse for ubehageligheter og motstand som de kommer til å møte, med både kroppslig uro, trykk i brystet, klump i magen og tristhet i hjertet - uten at det må diagnostiseres! 

Uten at det skal defineres som unormalt. 

Det må erfares, og det må mestres. 

Det er jo det som er selve livet.