En barnehagelærers kritikk av dømmekraften

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Utdanningsforbundet krevde lønnsforhandlinger på mine vegne tidligere i høst. Grunnlaget for kravet om forhandlinger var prinsippet om likelønn. Jeg krevde å få likt betalt som andre som utfører det samme arbeidet som jeg. Barnehagemyndigheten i bydelen avviste kravet uten videre oppfølging.

Jeg lar dette være bakteppet for denne sosiale kritikken av kommunens dømmekraft i disse nye tider.

Store utfordringer

Oslo kommune står nemlig overfor store utfordringer når plasser i de kommunale barnehagene ikke fylles opp, og barnehagene står tomme.

Jeg mener løsningen er motiverte og faglig engasjerte ansatte som blir i jobben og løfter kvaliteten over den pedagogiske virksomheten. Prinsippet om likelønn koster, men det er noe av det vi må ta oss råd til for at det skal være attraktivt å yte godt arbeid i barnehage, mener jeg.

Økonomisk effektivitet er ikke løsningen når kommunens barnehager blir valgt bort av småbarnsforeldre med fullkostbarnehager og privatkokker på radaren. Mitt forslag er å styrke kommunens velferdsordninger, og å legge pengene på bordet for å ivareta kvalitet og arbeidskraft.

Tilfeldigheter

Det synes logisk for meg at alle med samme stilling skal ha samme grunnlønn. Deretter kommer eventuelle tillegg for kompetanse og ansiennitet. I barnehagen er det flat struktur. Vi gjør mye av det samme, selv om vi har varierende grad av ansvar. Heldigvis blir vi lønnet etter formell kompetanse. Det må til for å løfte kvaliteten på norske barnehager, og å sørge for at kompetente arbeidstakere blir i denne meningsfulle, men svært belastende jobben

Av tilfeldige årsaker har jeg havnet i et lønnsrammealternativ som plasserer meg to lønnstrinn lavere enn min nærmeste kollega i grunnlønn. Per i dag betyr det brutto 14 000 kroner mindre i året. Jeg overlever lønna, men lider hardt under prinsippet.

Og jeg er ikke alene. Alle stillingene jeg nevnte ovenfor lider under samme tilfeldige hierarkiske prinsipp. En barnehagemedarbeider kan risikere å havne i et lavere alternativ enn sin neste, på grunn av tilfeldigheter. Det er heller ikke slik at denne fordelingen tar hensyn til arbeidskapasitet eller motivasjon. Det oppleves som en systemisk tilfeldighet.

Jeg undrer meg over om villigheten til å kjempe imot dette nyliberalistiske prinsippets inntog i kommunale velferdstjenester, simpelthen må vike i møte med ønsket om å styrke kommunale barnehagers konkurranseevne. Det kan kanskje ikke kalles sosial dumping, men tendensen er skremmende lik.

Ikke minst blir vi, som barnehagefolk, igjen tvunget til å kjempe mot maktutøvelse med nebb og klør, fordi vi ikke blir satt pris på av det offentlige. Jeg mener at det må finnes måter å løse kommunens utfordringer på, som ikke har konsekvenser for bunnsjiktets arbeidsforhold.

Jeg opplever det som enda et nivå av nedrighet for vårt viktige yrke.

Fortjener rettferdig behandling

Som alle andre barnehageansatte vet jeg hvor mye som kreves av kropp og sinn for å utføre dette takknemlige arbeidet. Vi tar til takk med det vi får. Vi går litt for stille i gangene, krever litt for lite. Vi blir aldri nevnt med samme takkskyldighet som lærere i skolen eller sykepleiere. Vi er vår helt egne lavstatus-kategori.

Alle som har jobbet i barnehagene, inkludert barnehagesjefen i min bydel, vet hvilket overmenneskelig ansvar vi sitter med.

Er det noen som fortjener rettferdig behandling, så er det vi barnehagefolk.