«Kan du gjøre cheese på meg?»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Kan du gjøre cheese på meg»?

Hun ser på meg med forventning i blikket. Så fin og tøff der hun sitter oppe i treet. Jeg tar frem telefonen og tar bildet, og hun smiler stort og hopper ned. Løper videre. Utsagnet er både søtt og morsomt selvfølgelig, men også så innmari, innmari smart.

Språk i barnehagen, det kan skrives side opp og side ned om det. Vi vet at språk er viktig, men vi vet også at det tar lang tid å lære et nytt språk. Vi vet at leken er helt sentral, men samtidig er vi låst i en tanke om at språk best læres gjennom språkprogrammer og bordaktiviteter. Vi snakker om hvor viktig morsmålet er, samtidig som kommunen tar fra oss de tospråklige ressursene, og politikere snakker som om det å ikke kunne perfekt norsk er en språkvanske som må repareres.

Språk fascinerer meg, språk gjør meg ofte glad. Når barna klarer å uttrykke noe de ikke har kunnet uttrykke før, når de bruker all sin kompetanse og får frem mening. Da trenger det ikke å være på perfekt norsk, det gjør meg enda gladere når jeg ser at barna er så trygge at de tør å bruke flere språk, tør å bruke kroppsspråk og tegn for å forklare, ikke gir opp. Når jeg ser at et barn er så trygg på meg at hun tør å prøve femten ganger på litt forskjellige måter for å få meg til å forstå, tør å bruke hele kroppen for å vise. For det krever mye, det å fortsette å prøve. Men de barna som har tryggheten til å fortsette, de kommer til å klare seg. De som ikke er trygge får en mye vanskeligere vei.

Det gjelder foreldene også. De er ofte redde, det er flaut å ikke bli forstått, å ikke forstå. Vi vet det jo selv, den følelsen når man har spurt tre ganger og ikke tør å spørre mer. Jeg skulle ikke lenger enn til London og den britiske aksenten før jeg ble helt blank i ansiktet fordi jeg rett og slett ikke forsto noe som jeg burde forstått; jeg kan jo egentlig engelsk. Det var gøy å le av det noen dager, det tomme ansiktet jeg plutselig fikk i så mange sammenhenger. Jeg skulle jo hjem igjen. De foreldene, de skal sannsynligvis ikke hjem. De må leve mange år med blanke ansikter og en vond følelse.

Hvis ikke vi får til en annen måte å gjøre det på. Noen ganger skal det ikke så mye til. En av pappaene var veldig sjenert når han kom i barnehagen, han kunne ikke gå på norskkurs fordi han måtte være hjemme med den yngste datteren sin før hun fikk barnehageplass. Mammaen kunne mer norsk, men hun gikk på skole og var derfor ikke så ofte i barnehagen. Noen ord på arabisk kan jeg jo og noe måtte jeg jo si der vi sto på utelekeplassen og ga fart til datteren hans sammen. Dårlig arabisk, den var absolutt ikke god nok på noen som helst måte, men det var alt som trengtes for at han torde å prøve å snakke norsk også. Relasjonen endret seg etter det. Alt var ikke perfekt, det var fortsatt misforståelser og stotring fra oss begge, men tryggheten var en annen.

Så innmari lite som skal til. Det slår meg noen ganger. Så innmari lite, men allikevel gjør vi det som regel ikke; byr på oss selv, gjør oss sårbare. Vi sitter på så mye makt vi som snakker majoritetsspråket i barnehagen, det er ikke oss det er noe galt med. Vi låser oss i tanken om at de andre må nå den perfekte norsken før vi kan snakke ordentlig sammen, i stedet for å tenke at det er vårt ansvar som barnehageansatte å finne den best mulige måten å kommunisere på. Kommunikasjon som gjør at vi forstår hverandre, kommunikasjon med flere språk, med kroppsspråk, med tegn og tegninger, med smil, med klemmer, med vennlighet, raushet og empati.

Alle mennesker sitter på sine unike evner til å kommunisere. Noen med ett språk, noen med flere, noen med tegn, noen med kroppsspråk. Vår oppgave i barnehagen er å legge til rette for all denne kommunikasjonen, lokke den frem. Vi skal ikke være så opptatt av målet, men av veien vi går sammen. Jo tryggere barna og foreldrene føler seg på denne veien, jo mer vil de tørre å prøve. Jo mer de prøver, jo mer vil de mestre. Det er jo egentlig enkelt. Det handler ikke om å reparere språkvansker, men om å finne språket sammen.