«Er dagens barneoppdragelse blitt overpedagogisk?»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Etter å ha vært i praksis, er jeg bekymret for utviklingen av bortskjemte barn i dagens barnehage. Denne kronikken går ut til både pedagoger i barnehagen, men også til foreldre.

Blir dagens barnehagebarn skjermet for krav og ansvar? Sørger vi barnehagelærere eller foreldre for at barnet blir godt nok rustet til å takle utfordringene voksenlivet bringer?

Barnehagen defineres av at barn kommer dit som enkeltindivider, med krav på omsorg, beskyttelse og muligheter til å være aktive og lekende. Etter min mening er det vi som pedagoger som er ansvarlige for å danne barna, til å bli godt nok rustet til å takle livets utfordringer. Da er vi som voksne nødt til å tidligst mulig lære dem om ansvar og konsekvenser.

Snakke sammen

Selvfølgelig er barna i barnehagen for å bli tatt vare på og for å ha det gøy. Etter en opplevelse i min forrige praksisperiode, mener jeg imidlertid at noen barnehager nesten lar barna få gjøre akkurat som de vil. Dette uten at de blir fortalt at det de nå gjorde var galt og ikke greit. Er dette en riktig pedagogisk fremgangsmåte? Er det dette vi vil at fremtidens ledere skal ha som grunnlag i tankeprosessen sin? At i verden kan vi bare gjøre som vi vil, uten at dette eventuelt får konsekvenser.

Nei, mener jeg. Jeg mener vi som pedagoger må ta de samtalene med barna. Selvfølgelig på en rolig og pedagogisk måte, men vi må tørre å ta det ansvaret.

I praksis opplevde jeg at to gutter havnet i en «slåsskamp». Fremgangsmåten til pedagogisk leder på avdelingen var å separere barna så mye som mulig i løpet av dagen. Og at dette forhåpentligvis skulle gjøre at barna bare glemte at de hadde kranglet. Dette observerte jeg gjentatte ganger feile, før jeg prøvde noe annet. Jeg brøt opp krangelen til barna, satte meg rolig ned med dem og snakket med dem. Jeg stilte spørsmål om hva krangelen handlet om, og jeg fikk barna til å snakke sammen. Viktigst av alt, jeg fikk fortalt barna på en konstruktiv og rolig måte at å slå hverandre i barnehagen ikke er lov. Etter denne hendelsen, og i de to ukene jeg var der etterpå, forsto barna at dette ikke var lov.

Best for hvem?

I 2021 kom det en lov som sier at vi som barnehageansatte er påbudt å virkelig gripe inn i situasjoner som omhandler mobbing og vold (Utdanningsnytt, 2020). Å gripe inn i en situasjon handler om å gjøre noe med saken. Å gripe inn i situasjonen er ikke å snu ryggen til og håpe at det ordner seg. Vi som pedagoger må faktisk tørre å irettesette barnet når barnet gjør noe galt. Uten at dette gjøres ved å kjefte.

«Har vi som voksne blitt redde for å irettesette barna?» spør Maria Erken Høili i et blogginnlegg publisert hos Nettavisen (2017). Hun skriver at i dagens samfunn skal alt av barneoppdragelse være overdrevent pedagogisk korrekt. Hun skriver at vi som voksne er redde for å irettesette barn, spesielt i en situasjon med flere voksne til stede, fordi vi er redde for at voksne rundt oss skal tenke dårlig om oss. Tenker vi da på hva som er best for barnet? Eller tenker vi på hva som er best for oss selv? Hun skriver videre at barn fra ung alder lærer seg at her kan vi gjøre akkurat som vi vil, fordi oppførselen vår ikke får noen form for irettesettelse.

Dette lærer barn selvfølgelig å utnytte, og dette kan føre til en lignende holdning i fremtiden. Og jeg spør igjen: Er det denne holdningen vi vil at barna skal vokse opp med?

Min personlige opplevelse er at voksne og foreldre generelt sett var mye bedre på å fortelle barn hva som var rett og galt da jeg var barn. Dette er en påstand Høili er enig med meg i. Hun skriver at hun har vært vitne til at barn har truet foreldrene sine med å ringe til barnevernet når de har irettesatt dem med litt hevet stemme (Høili, 2017).

Utenom studiet jobbet jeg på en matbutikk der jeg gjentatte ganger observerte barn som begynte å skrike og slå seg vrange fordi de ikke fikk den ekstra sjokoladen. Hva sier dette om retningen vi går i? Hvem gagner det at vi blir et samfunn hvor barna føler de kan bestemme over foreldre og barnehageansatte? Svaret på det er; ingen.

Kan ikke alltid gjøre som man vil

Psykologspesialist Line Marie Warholm skriver i et debattinnlegg om at ordet bortskjemt nesten har blitt et skjellsord. Hun skriver at dagens foreldrekultur skjermer barn for grenser og krav. Hun sier at å være bortskjemt som barn, fører til lav toleranse for ubehag og forventning om at løsninger kommer utenfra i form av hjelp (Warholm, 2021).

Warholm skriver om at foreldre ofte har tunnelsyn når det kommer til oppdragelse. Foreldre er kun fokusert på barnets velvære, uten å tenke på at barn trenger å lære seg om grenser og krav. Hun mener at dette tunnelsynet gjør at foreldre ofte glemmer egne verdier.

Warholm gir gode eksempler på hvordan man kan svare barn når de ikke får viljen sin: «Ja, jeg skjønner du ble lei deg nå, men slik blir det dessverre nå». Her anerkjenner vi barnets følelser samtidig som vi lærer barn at det finnes grenser.

Når barnet får følelsene sine bekreftet er det lettere for barnet å akseptere grenser og regler, påpeker Warholm (Warholm, 2021). Hun skriver veldig godt og enkelt, en setning som oppsummer denne kronikken: «Voksenlivet blir ikke lett hvis man fortsatt er som et bortskjemt barn». Dette er noe vi som barnehageansatte kan ta med oss inn i barnehagen.

Så når det kommer til barnehagen, hvordan skal vi som ansatte systematisk jobbe med dette temaet?

Vi må tørre å ta ansvar for barnas fremtidige utvikling. Og vi må tørre, selvfølgelig på en rolig og pedagogisk måte, å irettesette barns oppførsel når det trengs. Vi må lære barna at de ikke alltid kan gjøre akkurat som de vil.

Vi som pedagogiske ledere på avdelingen, må også ta ansvaret med å ta samtaler direkte med foreldre, uten at vi alltid må koble inn en tredjepart.