Hvorfor fordreier statsråden virkeligheten?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Private barnehager koster det offentlige mindre penger per barnehageplass sammenlignet med kommunale barnehager.

Likevel leverer private barnehager gjennomgående tilbud som holder minst like høy kvalitet som kommunene. De følger den samme rammeplanen. De oppfyller de samme bemannings- og pedagognormene. De tilbyr konkurransedyktige lønns- og pensjonsbetingelser. De har systematisk lavere sykefravær – og litt mer fornøyde foreldre.

Kort sagt gir private barnehager mer velferd for skattepengene enn kommunale barnehager.

I forbindelse med behandlingen av nye reguleringer for barnehagesektoren nylig, beskrev kunnskapsminister Tonje Brenna sektoren som om situasjonen var den motsatte. Statsråden tegnet, både på sin egen Facebook-side og fra Stortingets talerstol, et bilde av en nærmest lovløs sektor der tilbudene til barn lider under eieres grådighet.

Denne fordreide virkelighetsbeskrivelsen får meg til å undres over statsrådens motiver. Ønsker hun å bygge videre på alt det som har gjort barnehageforliket til en sjeldent vellykket velferdsreform? Eller bereder hun egentlig grunnen for en styrt avvikling av de tilbudene som koster fellesskapet minst, og som hundretusener av foreldre ser ut til å foretrekke for sine barn?

Bakgrunnen for statsrådens ytringer er at Stortinget har behandlet hennes foreslåtte lovendringer, de som har til hensikt å styrke kontrollen med, og åpenheten om, de økonomiske disposisjonene i private barnehager.

Problemet er ikke ønsket om kontroll, det slutter vi alle opp om. Problemet er historiefortellingen og beskyldningene som ligger på og mellom linjene.

Når statsråden snakker om «spekulasjoner i å låne penger av seg selv og betale tilbake med renters rente», beskriver hun forhold som allerede er forbudt og som skal kontrolleres av revisor og tilsynsmyndighet, og som – så vidt jeg kjenner til – aldri har vært avdekket i Barnehage-Norge.

Og når hun skriver om hvordan lovendringene er tenkt å gjøre fremtidig tilsynsarbeid enklere, trekker hun i forlengelsen en konklusjon om at barnehageeiere i dag ikke bruker offentlige tilskudd og foreldrebetaling i tråd med bestemmelsene i barnehageloven.

Det er anklager som neppe ville gått upåaktet hen dersom det gjaldt fastleger, IT-leverandører, brøytemaskineiere – andre private som gjør en viktig jobb for felleskapet.

Ja, det er mulig å finne enkelteksempler på barnehageeiere som har brutt loven, akkurat som det er mulig å finne eksempler på politikere, offentlig ansatte og kommuner som har gjort det.

Uansett sektor er de fleste enige om at bevisste lovbrudd og spekulativ omgåelse av regelverket er uakseptabelt.

Men å etterlate et inntrykk av at private barnehager systematisk og over tid nærmest har drevet sine virksomheter på bekostning av tilbudet til barna, det er svært drøy kost fra en ansvarlig statsråd.

Det ligger muligens i politikkens natur at man setter problemstillinger på spissen for å tydeliggjøre skillelinjer og signalisere handlekraft.

Men man bør kunne forvente at en statsråd er etterrettelig i omtalen av den sektoren hun er satt til å styre. Private barnehager utgjør halvparten av landets barnehager, leverer tjenester av høy kvalitet og bør være en del av løsningen også i fremtiden.

I stedet for å svartmale, burde statsråden anerkjenne verdien av det mangfoldige og gode tilbudet som er bygget opp, og faktisk vise at hun ønsker å bygge videre på det.