I møte med arbeidslivet vil vi bli møtt med anerkjennelse for vår profesjonsutdannelse

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Barnehagen har tradisjonelt sett en teamorganisering hvor noen barnehager har store avdeling/base-team, mens andre er organisert i mindre team, avhengig av antall barn som går i barnehagen. Arbeidsdelingen i disse teamene er ofte etter et vaktsystem hvor arbeidsoppgavene fordeles ut ifra hvilken vakt du har, om det er tidlig-, mellom- eller sen-vakt. Dette kalles jobbrotasjon og betyr at alle deltar i og har ansvar for oppgaver uavhengig av formelle roller og kompetanser. En slik teamkoordinering mener vi fører til at vår rolle som profesjonsutøvere vil bli svekket.

Hvorfor ta en bachelorutdanning når en assistent kan tilsynelatende utføre samme arbeid?

Når vi er ferdig utdannet og kommer ut i arbeid, da ønsker vi å bli anerkjent som de profesjonsutøverne vi er. Ifølge Hennum og Østrem (2016) er barnehagelæreryrket en profesjon ettersom at vi er bundet av tre forpliktelser. Som barnehagelærere har vi et samfunnsmandat, vi har et kunnskapsgrunnlag og vi har etikken vi må arbeide etter som profesjonsutøvere. Barnehagelærere har en kunnskapsbase de har tilegnet seg gjennom en formell og spesialisert utdanning.

Blir denne kunnskapsbasen ivaretatt om teamkoordineringen baserer seg på et vaktsystem hvor alle gjør den samme jobben?

Vi er redd for at vi som nyutdannede i møte med arbeidslivet, skal bli sosialisert inn i en kulturell praksis hvor vi ikke får brukt vår kompetanse. I Eik (2013) sin doktoravhandling har hun en studie med nyutdannede i barnehagen, her avdekker hun at barnehagene består av en rådende likhetsideologi manifestert ved at teoretisk kunnskap ble lite kommunisert og vektlagt, samt ved at de fleste arbeidsoppgavene ble fordelt likt. Videre understrekes betydningen av barnehagelærerens kompetanse og viser at deres utøvelse av arbeidet skiller seg markant fra assistentenes utøvelse. Barnehagelærerens utøvelse bygger på barnehagens årsplan og andre styringsdokumenter, mens assistentenes utøvelse i større grad er forankret i barnehagens dagsrytme, rutiner og tradisjoner.

Hvorfor er det slik?

Ut ifra vår oppfattelse, og Eik (2013) sine funn, er det en tradisjon at barnehageansatte, uavhengig av formelle roller, har en lik arbeidsdeling. Det er også mulig å argumentere for at ikke alle er kvalifisert for de samme oppgavene. Dette gjelder også for assistenter med langt mer erfaring enn andre. Rammeplan for barnehagen (2017) sier at det er vi som er utdannet barnehagelærere som har et pedagogisk mandat og det overordnete ansvaret for den pedagogiske virksomheten i barnehagen. Det er vi som profesjonsutøvere som skal lede teamet, delegere ansvaret, samt fremme og utnytte det at vi er et team på best mulig måte.

Vi mener at denne tradisjonelle teamkoordineringen kan være en bakgrunn for at vi ikke får god nok anerkjennelse for profesjonsrollen vi har som barnehagelærere.

Når vi går inn i rollen som pedagogiske ledere er vi ansvarlige for at barnehagearbeidet skal ha god kvalitet. Vi er ansvarlige for at personalet lærer og utvikler seg. Når vi tar denne rollen bør vi sørge for at kompetansen som hver ansatt innehar blir utnyttet på best mulig måte.

For å kunne utnytte kompetansen, mener vi at en skal ta i bruk situasjonsbestemt ledelse. Dette er en ledelsestype som er systematisk og målrettet. Det handler om å være leder i situasjonen, for i en barnehagehverdag er det utallige forskjellige situasjoner som skal håndteres. Dette vil gi både teamet og den pedagogiske lederen flere muligheter i utførelse av arbeidet. Det vil gi mere flyt i en ellers hektisk hverdag.