«Hva gjør vi for å passe på at alle barn får gode opplevelser i naturen?»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Etter å ha arbeidet flere år i barnehage, og fordi jeg var et av de sårbare barna selv, ønsker jeg å dele mine tanker og bekymringer. Bekymringer for at sårbare barn ikke får den viktige kunnskapen om hvordan naturen kan være en friplass, og hvordan man kan bruke den før de begynner på skolen. Der vil det være forventinger til at de skal ha erfaring med dette, og det vil bli mer tydelig at de ikke har foreldre som tar dem med på sånt.

Min lidenskap er felles læring og at alle barn skal få gode felles opplevelser, enten det er snakk om kino, svømming eller turer i naturen.

Hva med de sårbare barna som aldri er i naturen i løpet av sitt tidlige liv? Kan de få negative tanker om seg selv på for eksempel skidager, lange turer eller sykkelturer når de ikke har mestret, prøvd eller opplevd dette før? Hva gjør vi for å passe på at alle barn får gode opplevelser i naturen og får være med på lengre turer?

De sårbare barna som ikke har foreldre som tar dem med på tur eller gir dem erfaringer med å gå i skogen og bruke ulike redskaper i naturen, vil ikke ha samme erfaringer eller mestringsglede som barn som har erfaringer med dette fra før når de kommer i barnehagen.

De sårbare barna trenger at barnehagen er mer i naturen, legger til rette for mestring og gir dem selvtillit til å kunne gå turer i skogen og finne glede i dette.

Selv om vi har en felles rammeplan har barnehager forskjellige interesser, og man løser de forskjellige temaene i rammeplanen på ulike måter. Dermed vil de sårbare barna oppleve forskjellige ting i ulike barnehager, og de vil møte ulike forventninger til hva slags forkunnskaper de skal ha.

De sårbare barna trenger at vi bruker naturen på flere måter enn å bare gå på tur og leke. De må få bruke plassen, og få bruke turutstyr som for eksempel kniv for å lære seg å spikke, og så videre. Dette innebærer at barnehagepersonell først må få kompetanse i å bruke ulikt turutstyr, slik at de kan videreføre denne kunnskapen til barna. De ansatte må føle mestring og ikke usikkerhet når de skal bruke slikt utstyr.

Det har etter hvert kommet flere flotte løsninger som gjør det mulig å låne turutstyr i kommuner helt kostnadsfritt, men etter min erfaring viser det seg gang på gang at de som trenger dette tilbudet aller mest ikke bruker det. Å leie eller låne blir en bekreftelse på at de ikke får tak i utstyret barnet deres trenger, noe som kan føles sårt og vondt. Dermed kjøper de isteden utstyret helt nytt for å skjule dette for andre.

Jeg ser at det er mange forskjellige arrangementer i helgene, for eksempel i regi av Barnas Turlag i DNT, men de sårbare barna har ofte ikke foreldre som har mulighet til å ta dem med, eller som føler at de burde ta dem med på dette.

Bruken av naturen er forskjellig bare fra by til bygd. Noen barnehager i byer kan være knallgode på å dra å utforske naturen, mens andre ikke er det, og det samme på bygda. De som taper på disse forskjellene er de sårbare barna. De som ikke har foreldre som tar dem med på turer, og dermed mister muligheten til å oppleve mestring i naturen.

Min interesse for å være ute i naturen og bruke den som en friplass, kom i voksen alder da jeg ville at min egen sønn skulle få oppleve alt jeg ikke gjorde. Dermed måtte jeg lære meg dette selv, og jeg fant roen i naturen.

For et sårbart barn som kanskje opplever mye rundt seg hjemme, kan stillheten i naturen og følelsen av å bare være til gi mestringsfølelse, og naturen kan være en friplass i fremtiden når de skal bearbeide alt som foregikk i livet deres.

Vi i barnehagen trenger kunnskap for å kunne dele videre med alle. Vi må gjøre mer i naturen for de sårbare barna, som gjerne trekker seg unna fordi de ser at andre barn mestrer mens de selv ikke har førstehåndserfaring med en del aktiviteter i naturen. De trenger at vi ser dem, og gir dem den lille ekstra selvtilliten til å prøve.