– Det er viktig å mestre å ikke alltid være først, størst og best

Ask har 30 års erfaring fra barnehagesektoren i ulike rolle. Hun har jobbet i barnehageadministrasjon, veiledet nyutdannede barnehagelærere, undervist på barnehagelærerutdanningen, undervist fagarbeidere og ledet ulike utviklingsprosjekter. Nå jobber hun med en offentlig ph.d. i Bodø kommune, og kombinerer dette med private kurs og prosjekter.

Nylig var Ask i Oslo for å snakke om organisering av barnehagehverdagen under Nordiske Impulser. Temaet for konferansen var «vår pedagogiske rammeplan».

– Hverdagen er det vi gjør hver eneste dag. Det er ikke festene, konsertene og feriene. Det er å stå opp, få barna i barnehage, gå på jobb, lage middag. Derfor må man prøve å få mest mulig glede ut av hverdagen, innledet hun.

Fra oppdragelse til danning

Ask har skrevet boka «Rammeplanen og hverdagen i barnehagen».

– For barnehagebarn handler hverdagen mye om det jeg kaller «må-ting», som å spise frokost, kle av og på seg og å leke. Alle disse tingene som barn må gjøre hver dag. Jeg er redd for at vi fyller barnehagen med mange ting som ikke er må-ting, og så skal disse må-tingene gå fort for å rekke alle de andre tingene, sier Ask.

Derfor vil hun slå et slag for læringen og utviklingen som skjer i hverdagssituasjonene.

– Noen kritiserer rammeplanen for å ha for mange «skal-punkter». Hvis man komprimerer skal-punktene og slår dem litt sammen, så mener jeg at de ivaretar veldig mye av det som skal til for at barn kan leve gode liv her og nå, og også bli i stand til å løse fremtidens utfordringer som voksne, sier Ask.

Spørsmålet er hvordan skal-punktene i rammeplanen kommer til syne i praksis, påpeker hun.

– For mange år siden gikk vi fra å bruke begrepet oppdragelse til å bruke begrepet danning. For meg handler denne overgangen om at vi går fra at barn skal høre på voksne, til at vi skal høre på hverandre. Fra at barn skal være lydige og følge regler og systemer satt av voksne, til at vi sammen skal finne ut av hva som må til for å fungere i barnehagen i et felleskap med mange ulike mennesker.

– Min erfaring er at en del barnehager fortsatt har mye oppdragelse. Derfor tror jeg vi må velge litt andre arbeidsmetoder og en annen organisering av hverdagen for å få inn skal-punktene på en naturlig måte, sier Ask.

Pedagogiske og praktiske begrunnelser

Hverdagen er ofte hektisk, men Ask tror at vi noen ganger gjør den enda mer hektisk enn den trenger å være.

– Er dårlig tid alltid det samme som lite tid?

Ask påpeker at tid ikke bare handler om lengden, altså antall minutter, men også om hva man fyller den med.

– I et hverdagsperspektiv bør vi ha grupper av barn med på alle praktiske aktiviteter i barnehagen. Slik at det ikke er ansatte som står igjen og rydder etter måltidet. Det tar mye tid vekk fra barna. Hvorfor kan vi ikke ha barna med på slike praktiske oppgaver?

Ask mener det også er viktig at barn får mulighet og tid til å gjøre ting i sitt eget tempo.

– Hva er standardtempoet? Har vi for eksempel tid til at et barn tar på seg regnbuksen feil vei, kjenner på ubehag, og må ta den av seg for så å ta den på igjen riktig vei?

Dette er et eksempel på en viktig læringssituasjon i hverdagen, mener hun.

– Jeg pleier å snakke om pedagogiske og praktiske begrunnelser. De praktiske begrunnelsene er alt det vi gjør for at ting skal gå fortere, som bidrar til mindre søl og kaos. Pedagogiske begrunnelser er det vi gjør for å ivareta rammeplanen. Det må være noen praktiske begrunnelser innimellom, men et mål bør være at mest mulig av det vi gjør er pedagogisk begrunnet.

– Barn er forskjellige, det er ulikt hvor lang tid de bruker på ting. Derfor trenger vi mye tid. Og skal vi ha mye tid i barnehagen til de vanlige tingene og til læring i hverdagssituasjonene, må vi vurdere om det er ting vi gjør som vi kan la barna få gjøre selv, sier Ask.

Vise omsorg for hverandre

Rammeplanen sier at personalet skal utforme det fysiske miljøet slik at alle barn får mulighet til å delta aktivt i lek og andre aktiviteter.

– Én ting er leker og utstyr, men hvordan er garderobene utformet? Er hyllene så høye at de ansatte må hente ned klærne eller er de tilgjengelige for barna? Er kopper og tallerkener, de tingene barna bruker, plassert så høyt på kjøkkenet at de ikke rekker dem? Det er sånne små tekniske ting som har betydning, sier Ask.

– Selvstendighetsteori har blitt harselert med den siste tiden, «nå må barn klare seg selv i barnehagen fordi det er så få ansatte». Men hensikten er ikke at barn skal klare seg selv. Hensikten er at barn skal få øve seg på ting.

Barn opplever mestring når de klarer å få på seg cherroxen selv eller hjelper andre med å dra opp glidelåsen, påpeker hun.

– Utfordringen er først og fremst at vi voksne kan dette bedre enn barna, vi kan kle på dem raskere og helle i melk uten å søle, og følelsen av lite tid kan noen ganger føre til at vi gjør det for dem.

– Å organisere hverdagen slik at alle barn får delta i alle disse tingene, er kanskje en av utfordringene vi har for å ivareta rammeplanen, sier hun.

Ask peker på at rammeplanen også sier at barn skal få mulighet til å gi omsorg til hverandre.

– Det krever at vi er litt tilbakeholdne og tålmodige, og sier: «Kanskje du kan spørre Petter om han kan hjelpe deg?» Og så får Petter mulighet til å hjelpe.

– Vanskelig å fokusere når det skjer mye rundt oss

Gruppestørrelse var et annet tema Ask kom inn på under foredraget.

– Under perioden med koronarestriksjoner måtte man ha små grupper. Mange opplevde dette som positivt fordi de var tettere på den samme gruppa med barn over tid.

Hun er stor tilhenger av å dele mest mulig inn i mindre grupper.

– Jeg vet at dette ikke er mulig gjennom en hel dag fordi bemanningsnormen ikke gjelder i hele åpningstiden. Men hvor mange kan det være på en gruppe for at man skal beholde en oversikt over det enkelte barns behov?

Hun peker på at noen mennesker er ekstroverte, mens andre er introverte. Dette er cirka 50-50 fordelt i samfunnet, ifølge Ask.

– Det betyr at rundt halvparten av barna er introverte og kan trenge tid alene innimellom eller med få andre for å få opp energinivået. Hvilke muligheter er det for det i store grupper?

– Hvor mange forventer vi at barn skal kunne samarbeide med? Hvor mange forventer vi at de skal kunne inkludere i lek og aktiviteter til enhver tid? Det kan vi kjenne på selv: Hvor mange tåler vi å samarbeide med? Er det nok med tre eller synes vi det er greit med ti? Vi er ulike på dette området, men vi skal faktisk ivareta alle barns behov, sier Ask.

Hun tror vi noen ganger kan ha for høye forventninger til barn og hva de skal mestre i sosiale sammenhenger.

– Dette henger sammen med konsentrasjonsutfordringen. Jo mer som skjer rundt oss, jo vanskeligere blir det å fokusere. Hvis jeg skal konsentrere meg om noe som er vanskelig, er det ikke sikkert at jeg setter meg på kafé. Der skjer det for mye til at jeg klarer å konsentrere meg. Det er det samme for barn. Derfor er det viktig å skjerme dem for inntrykk innimellom.

Gjennomføre eller skape?

I rammeplanen står begreper som kreativitet, utforsking og medvirkning sentralt. Under foredraget snakket Ask om skillet mellom skapende og gjennomførende aktiviteter:

– Gjennomføring er at vi gjør det vi har bestemt oss for på forhånd, mens å skape er å «frembringe noe av intet». Hva satser vi på? Hva gjennomsyrer barnehagen? Driver man for eksempel med formingsaktiviteter eller skapende aktiviteter i barnehagen nå før jul?

– Det er stor forskjell på å ha et bord fullt av papir, ull og ulikt utstyr og la barn være skapende i det, og det å stille opp en nisse og si at i dag skal vi lage en sånn. Dette er forskjellen på en skapende og gjennomførende aktivitet, sier Ask.

– Nysgjerrighet og utforsking står veldig sentralt i rammeplanen, men vårt kontrollbehov kan i noen sammenhenger begrense dette, for når vi improviserer blir ikke alltid ting som vi hadde tenkt.

Prestere eller mestre?

Avslutningsvis bruker Ask litt tid på å snakke om det prestasjonssamfunnet vi nå lever i.

– Prestasjonsangsten beveger seg nedover i alder. Nå kan man oppleve at en fireåring sier: Se så stygt jeg har tegnet. For noen år siden hørte man ikke det før barn kom i skolealder.

I rammeplanen står det ingenting om prestasjon, men mye om mestring, påpeker Ask:

«Personalet skal sørge for at alle barn kan få rike og varierte opplevelser og erfaringer, utfordringer og mestringsopplevelser.»

– Prestasjon handler om å være flink til noe. Mestring handler om å håndtere de utfordringene som oppstår i prosessene. Skal vi lære barn å tåle å stå i ting eller skal vi lære dem å være flinke? spør Ask.

Det er viktig å mestre å ikke alltid være først, størst og best. Altså at man ikke forventer å få til ting med en gang, men tåler å prøve på nytt og på nytt. Og tåler å gjøre feil, mener hun.

– Barn trenger å teste ut, prøve og feile for å lære. De trenger ikke å lære å være flinke, men de trenger å tåle å ikke være flinke. Dette er helt grunnleggende lærdom som de kan få gjennom hverdagen i barnehagen. Og da må vi være gode rollemodeller og vise dem at heller ikke voksne er ufeilbarlige.

Tenke nytt

– Hvordan kan vi vurdere om vi lykkes med det vi prøver på i barnehagen? Jeg mener sterkt at barna er fasiten på om det vi gjør fungerer i praksis.

Derfor er det viktig å jevnlig spørre barn om hvordan de opplever hverdagen sin, mener Ask.

Hun mener man også må tørre å tenke nytt:

– En barnehage i Sarpsborg oppdaterte seg på forskning og bestemte seg for å gjøre noe nytt under tilvenningen i år. «Foreldrene skal være til stede gjennom hele tilvenningen» sa de. Flere jeg kjenner var skeptiske til dette fordi de trodde det ville bli vanskelig den dagen foreldrene ikke skulle være med barna i barnehagen lenger siden barna ikke hadde fått øvd seg på å være alene. Slik ble det ikke. Det ble veldig trygge barn.

– Vi må tørre å prøve nye ting, sier Ask.