«Hva legger barnehageansatte og foreldre i begrepet mobbing?»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Ingrid Lunds rapporter «Hele barnet, hele løpet: mobbing i barnehagen» (2015) og «Dialog og samarbeid i arbeidet mot mobbing i barnehagen» (2019) konkluderer med at en tradisjonell mobbeforståelse i liten grad representerer foreldre og barnehageansattes syn.

Men er Lunds konklusjoner basert på valid empiri?

Ny mobbelov for barnehager - mobbing på dagsorden

I anledning den nye mobbeloven er jeg ganske sikker på at temaet mobbing har blitt diskutert i mang en barnehage landet rundt. I denne prosessen er det nyttig å dykke inn i ulike forståelser av mobbebegrepet, både hos ansatte, barna, og deres foreldre. For hva skjer når vi har ulike forståelser av hva mobbing betyr, hvordan det ser ut, og hva kriteriene skal være for å kalle noe for mobbing?

Hva vi legger i dette begrepet vil påvirke både hva barnehageansatte og foreldre «ser» i barnas daglige interaksjoner. Var det jeg så nå et eksempel på mobbing?

Forståelsesrammen vår blir sentral for å gjøre slike vurderinger, noe som igjen får store konsekvenser for det videre forløpet jf. aktivitetsplikten den nye mobbeloven medfører. På sikt vil det også påvirke barnas egne tolkninger av hendelser i eget liv.

Det beste er selvfølgelig å sette i gang et samarbeid med foreldre, etablere dialog om tema, og helst få tid til å både diskutere og løfte fram ulike forståelser hos både foreldre og ansatte i fellesskap. Lund sin rapport «Dialog og samarbeid i arbeidet mot mobbing i barnehagen» gir oss god innsikt i hvordan et slikt arbeid kan se ut, og er en svært nyttig ressurs. Det er imidlertid ikke alle barnehager som kommer til å få anledning til å holde et slik møte med det første, og da er det nærliggende å søke til forskningen for å finne svar på hva både ansatte og foreldre legger i begrepet mobbing.

«Det første» og «det andre» mobbeparadigmet

Lund og Helgeland beskriver i sin relativt nye bok «Mobbing i barnehage og skole: nye perspektiver» (2020), to ulike hovedkategorier av forståelsesmåter innen mobbeforskningen. Kjente representanter fra «det første paradigmet» er Dan Olweus og Erling Roland, som representerer en tradisjonell mobbeforståelse:

«Mobbing er fysiske eller sosiale negative handlinger, som utføres gjentatte ganger over tid av en person eller flere sammen, og som rettes mot en som ikke kan forsvare seg i den aktuelle situasjonen» (Roland, 2014, s. 25).

Lund og Helgeland representerer på sin side «det andre paradigmet», med sin alternative definisjon:

«Mobbing av barn i barnehagen er handlinger fra voksne og/eller andre barn som krenker barnets opplevelse av å høre til og være en betydningsfull person for fellesskapet.»

Her ser vi at elementene «over tid» og «asymmetrisk maktforhold» ikke lenger er relevante. Imidlertid er fokus på barnets subjektive opplevelse sentralt.

Hva forstår ansatte og foreldre med begrepet «mobbing»?

Det er Lund og kolleger som har gjort de største (og til min kjennskap eneste) kvantitative studiene for å finne svar på hvilken forståelse flest ansatte og foreldre representerer. I begge rapportene tidligere referert ble samme spørreskjema brukt for å fange informantenes meninger. Der blir man møtt med ulike påstander, hvor man svarer på en skala fra 1-7, fra helt uenig til helt enig.

I sin analyse fra 2019-rapporten konkluderer de med at deltakerne i studien har relativt høy enighet om at:

«En enkelthendelse også kan kalles mobbing (dvs. det er ikke nødvendig at hendelsene er gjentatt over tid)» (s. 33).

I 2015-rapporten finner de lignende resultater, og skriver at:

«Deltakerne var overveldende positive til ideen om at en hendelse kan kalles mobbing selv om det foregår i bare «ett tilfelle»» (s.25).

Men hva baserer de disse konklusjonene på? Jo, deltakernes enighet med denne formuleringen:

«Et tilfelle av mobbing er også mobbing».

Her burde det ringe en varsellampe. Premisset for denne formulering faller på sin egen urimelighet, da man logisk sett ikke kan unnslippe å være enig. Et tilfelle av mobbing er jo per definisjon også mobbing.

Jeg undrer meg hvorfor Lund ikke brukte den samme formuleringen som hun bruker i konklusjonen: «en enkelthendelse kan kalles mobbing (dvs. det er ikke nødvendig at hendelsene er gjentatt over tid»? Jeg mistenker at resultatet ville blitt noe ganske annet.

På bakgrunn av dette vil jeg påstå at noe av det empiriske grunnlaget for Lunds konklusjoner hviler på lite valid data, altså at de aktuelle spørsmålene ikke har målt det forskerne har vært ute etter å måle. Jeg etterlyser derfor en faktoranalyse der Lund underbygger at resultatene hennes måler de underliggende dimensjonene hun hevder å finne. I verste fall er formuleringene skrevet på en slik måte at svarene lettere støtter forskernes ideologiske ståsted. I beste fall vil jeg kalle dette dårlig forskning.

Det er også kritikkverdig at de ikke inkluderer spørsmål knyttet til maktdimensjonen, som er sentral for den tradisjonelle mobbeforståelsen. De inkluderer derimot definisjonsaspektene: Intensjonalitet, subjektiv opplevelse, tildelte roller, og mobbing som kollektiv atferd. Undersøkelsen viser at disse leddene har lav interkorrelasjon, og forskerne konkluderer dermed at «disse definisjonsaspekter, som sagt tidligere allment aksepterte aspekter av mobbing i internasjonal litteratur, ikke er assosiert med hverandre og dermed ikke til sammen kan utgjøre et helthetlig begrep...». Det er imidlertid kriteriene «gjentatt over tid», og «asymmetrisk maktforhold» som er de viktigste aspektene ved den tradisjonelle forståelsen.

Det er interkorrelasjonen mellom disse dimensjonene Lund burde vært ute etter å undersøke. Altså om de samme informantene som mener at «gjentatt over tid» er viktig, også svaret at «asymmetrisk maktforhold» er viktig.

Annen empiri

Så hvilken empiri har vi da å støtte oss til hvis vi skal få noe innsikt i hva folk mener med mobbing? Flere masteroppgaver har tatt for seg tema. Thale Solberg (2019) fant at det i et utvalg på 226 8.klasse-elever var en overvekt av den tradisjonelle mobbeforståelsen, og få direkte eksempler på en forståelse fra «det andre paradigmet». Flere kvalitative studier av barnehagelærere og styreres forståelse av mobbebegrepet konkluderer med at det først og fremst var «det første paradigmet» som ble lagt til grunn. Jeg har ikke lykkes i å finne noe annen empiri som støtter Lunds konklusjoner.

Selv om jeg med dette innlegget sår tvil om noen av Lunds funn, viser hennes rapporter tydelig at ansatte og foreldres holdninger til mobbing er relativt like. Derfor er det sannsynlig at funnene i de overnevnte studiene kan generaliseres også til foreldre. Det er selvfølgelig en svakhet at deltakerantallet i disse studiene er vesentlig mindre enn i Lunds, og at undersøkelsen med flest respondenter var med 8. klassinger, ikke foreldre og ansatte. Men samtidig er resultatene såpass entydige at jeg mener de gir sterk støtte til en hypotese om at «det første paradigmet representerer de fleste ansatte og foreldre».

Samme mål

Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg på svært mange plan er enig med Lunds tanker, ideer og tiltak.

Det er selvfølgelig mulig å argumentere for en ny forståelse av et begrep selv om dette ikke representerer majoritetens syn. Lund og hennes likesinnede mener det andre paradigmet representerer et mer konstruktivt perspektiv i arbeidet mot et godt psykososialt miljø. Spørsmålet om hvorvidt dette er riktig vei å gå får vi la ligge i denne omgang.

Med dette inviterer jeg Ingrid Lund til å imøtegå den spesifikke kritikken jeg her har belyst, og videre vil jeg utfordre til videre dialog og diskusjon rundt forståelsen av mobbing i en barnehagekontekst.