Når skal politikerne ta ansvar for det høye sykefraværet?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Nylig leste jeg en artikkel om de høye sykefraværstallene blant barnehageansatte, som er blant de høyeste i landet. Likevel ser vi at politikerne igjen skyver skylden over på de syke i stedet for å adressere de reelle problemene bak tallene. 

Som vanlig er NAV raskt på banen, klare til å slå ned på de som allerede ligger nede. Dette mønsteret ser vi tydelig når politikere foreslår endringer som Høyres forslag om å fjerne full uføretrygd for personer under 30 år og FrPs forslag om å sette en aldersgrense på 40 år for å motta uføretrygd. For å ikke nevne uførefellen, der ansatte som kan klare å jobbe litt, blir straffet resten av livet om de gjør det på feil måte. 

Slike forslag reflekterer en bredere tendens til å legge ansvaret for sykdom på individet, fremfor å erkjenne de strukturelle problemene i helsevesenet og arbeidslivet.

På helsa løs

I en tid hvor helseplager som ME og long-COVID rammer stadig flere, virker det som om politikerne nekter å ta ansvar for situasjonen de selv har bidratt til å skape. Dette blir tydeligere i yrker som barnehage, hvor belastningen er høy og risikoen for sykdom er stor. I en artikkel i Barnehagefolk tidligere i år beskrev jeg hvordan yrket som barnehageansatt, som burde være givende, ofte er så krevende at det går på helsa løs. I samme utgave, «Slitasje og standhaftighet» ble bemanningskrisen og de urimelige kravene som fører til utbrente ansatte i barnehagen belyst. 

Pandemien har synliggjort systemets svakheter ytterligere. Mens andre land har anerkjent sykdommer som long-COVID, velger Norge å ignorere dem. En studie fra FHI advarer om at et økende antall mennesker søker lege med utmattelse, noe som tyder på at senfølger av COVID-19 er et alvorlig problem som ikke blir tilstrekkelig anerkjent. Hvis sykdommen ikke finnes i statistikken, kan den heller ikke finnes i virkeligheten – slik blir de ansatte som sliter med langtidseffektene av pandemien behandlet. Fastlegene har ikke egne diagnosekoder for long-COVID, og spesialisthelsetjenesten kan kun registrere postinfeksiøs tilstand etter covid-19. Dette gjør det vanskeligere for mange å få nødvendig hjelp og støtte.

Jeg er selv en av mange som har blitt rammet av COVID-19 og som nå sliter med langtidseffektene. I lukkede grupper på Facebook deler vi våre historier, frustrasjoner og utfordringer med å få long-COVID godkjent som yrkessykdom. Mange av oss har vært smittet på jobb, men møter motstand fra både NAV og arbeidsgivers forsikringsselskap når vi søker om erstatning. Norsk COVID-forening har påpekt at mange som sliter med ettervirkninger fra COVID-19, ikke får adekvat støtte eller godkjenning av sykdommen som yrkessykdom. 

Mitt problem, er at jeg også av fastlegen som mener at jeg har vært udiagnosert med en mild form for ME og at jeg enten har fått forverrede symptomer etter korona eller long-covid på toppen av dette. Spesialisthelsetjenesten er uenig, de mener at fordi jeg har klart å tvinge meg selv til å fungere i full jobb (ofret da fritid for å klare å jobbe), så har jeg kun ettervirkninger av korona. Selv om koronasmitten første til at jeg ikke kunne jobbe, krever forsikringsselskapet en diagnose som verken fastlegen eller spesialisttjenesten kan gi meg. Det finnes ingen test man kan ta for å påvise en eller begge av sykdommene. Dette er et dilemma mange har, at forsikringsselskapene ønsker en diagnose som verken lege eller spesialisttjenesten er villig til å gi. Uansett hvor godt man fungerte før man ble syk, og hvor dårlig man ble etter smitten.

 Ekstreme arbeidsforhold

I en annen artikkel på Barnehage.no, Vi er mennesker, ikke maskiner, beskrev jeg de ekstreme arbeidsforholdene barnehageansatte står overfor. Underbemanning, økt arbeidsbelastning og manglende tilrettelegging skaper en ond sirkel der ansatte blir stadig sykere. Til tross for de klare sammenhengene mellom dårlig tilrettelegging og høyt sykefravær, fortsetter politikerne å overse problemet. De skylder på de syke i stedet for å erkjenne at det er de umenneskelige arbeidsforholdene og stadig økende krav som er de virkelige årsakene.

Dette er ikke noe nytt. NAV har i lang tid blitt kritisert for sin behandling av syke mennesker. Tusenvis av uføretrygdede i Norge har fått for lite betalt, og en nylig rapport fra ME-foreningen avslører hvordan NAVs håndtering av ME-syke personer systematisk har påført betydelig skade på nesten alle som er berørt. Det illustrerer de store utfordringene kronisk syke møter i det norske trygdesystemet, hvor mange faller mellom alle stoler på grunn av ineffektive og feilaktige vurderinger. 

NAV fører heller ikke statistikk over hvor lang tid det tar å få innvilget uføretrygd. FriFagbevegelse rapporterte at det i gjennomsnitt tar 7,5 år, og for noen tar det over 20 år. For å få uføretrygd i Norge må både NAV og fastlegen være enige, men ofte blir fastlegens vurderinger overstyrt av ansatte uten medisinsk utdanning i NAV. NRK har blitt kritisert for å spre feilinformasjon om hvor lett det er å få uføretrygd. Bare det å være kronisk syk er en enorm belastning i seg selv, og systemet gjør det enda vanskeligere å håndtere.

Utenom statistikken

Jeg har personlig erfaring med disse utfordringene. Jeg gikk fra å kunne studere fulltid og jobbe ved siden av, til å ha problemer med å gå opp trappen for å hente post. Min hjernetåke og kognitive problemer kan sammenlignes med symptomene på mild Alzheimers. Hjernen min klarer ikke å hente ut informasjon på samme måte som før, det er utrolig vanskelig å føre en normal samtale og jeg trenger hjelp til å klare å skrive artikler eller mailer til forsikringen. Jeg er ikke alene om dette; mange sliter uten at de blir registrert i noen statistikk.

Om jeg ikke kan ta tunge løft, kommer det ikke noen inn for å ta de tunge løftene for meg. Dette er det de andre ansatte som må gjøre. Når ryggproblemer er en av de største årsakene til sykefravær, sier det seg selv at det er vanskelig å få dagen til å gå opp når en ansatt ikke kan ta de tunge løftene. Det er ikke en arbeidsplass som er mulig å tilpasse for en person i lengden. Da blir man skvist ut, både av ens egen dårlige samvittighet, men også fordi det ikke er bærekraftig ovenfor de andre ansatte i lengden.

Det er på tide at politikerne tar ansvar for krisen de har vært med på å skape og slutter å legge skylden på de som ikke kan forsvare seg selv. Å framsnakke et yrke som fører til varig sykdom er ikke bare uansvarlig, det er farlig. Farlig fordi det ikke føres noen statistikk på hvor mange som blir kronisk syke etter å ha jobbet i barnehage, farlig fordi vi vet at dette skjer og ingenting gjøres med det. Farlig fordi mange sliter etter at de har kommet inn på AAP når de har nådd maksgrensen på ett år på sykemeldingen og fortsatt ikke har helse til å komme tilbake. Statistikk viser at det er skyhøy risiko for selvmord blant mottakere av arbeidsavklaringspenger (AAP), særlig for kvinner. 

Vi vet at kvinner har det høyeste sykefraværet i Norge, og de fleste som jobber i barnehage er kvinner. Statistikk har allerede vist at mange forlater yrket før pensjonsalder, og antall personer som sliter med tretthet og slapphet etter 2020 har økt dramatisk.

Avfeid som latskap

Vi må slutte å late som om de som blir syke på jobb, ikke prøver hardt nok. Ingen velger et liv fylt med smerte, utmattelse og usikkerhet. Når helseproblemer blir avfeid som latskap, viser det en alvorlig mangel på forståelse og empati fra de som styrer landet. Dette er noe vi kronisk syke støtt og stadig leser i kronikker på nettet, hører fra naboen, hører fra fastlegen og fra andre helsearbeidere i spesialisthelsetjenesten. Det er en inngrodd holdning blant nordmenn, om at kronisk syke er late mennesker som velger å være syk, og at vi er problemet som ikke får Norge til å gå rundt. 

Mímir Kristjánsson er en av dem som ofte er ute i media som forsvarer kronisk syke mennesker som faktisk tør å stå fram. Det er ikke uvanlig at uføretrygdede blir kalt parasitter på staten, det til tross for at mange av dem lever under fattigdomsgrensen i Norge, og til og med betaler skatt av de pengene de får.

Politikerne må lytte til oss og erkjenne at det er de umenneskelige kravene og mangelen på støtte som presser folk ut av arbeidslivet, særlig i kvinnedominerte yrker. Vi trenger reell endring som tar ansvar for arbeidernes helse og velferd, i stedet for å skyve ansvaret over på de som ble syke. Problemene forsvinner ikke bare fordi det ikke føres statistikk. 

Det er skremmende at løsningen er å sparke dem som ligger nede; de som har kjempet med nebb og klør, og til og med ofret sin egen helse. Denne kampen vinnes ikke ved å hetse dem som allerede har tapt. Det er politikerne som har ansvaret her – la oss legge skylden der den hører hjemme.