Legger ned barnehagen - håper hun slipper å selge hytta

Skiskoleavvikling én dag, fastelavnsboller den neste. Pensjonsalderen nådde hun strengt tatt for seks år siden, men Wenche Johansen har beholdt foretaket og sitt daglige arbeid. Barnehagen er i tankene både når hun er der, og når hun har fri.

– Jeg elsker jo jobben min. Jeg hadde ikke holdt på til jeg ble 73 år hvis jeg ikke gjorde det, forklarer hun.

 Ventet i det lengste

Til tross for påtrykk fra familien, har hun ventet i det lengste med å gi seg.

– Jeg skulle gjerne fortsatt, men kroppen sier egentlig stopp nå.

Vemodig er neppe et dekkende ord. Da hun først samlet de to foreldrene i styret, før hun snakket med de ansatte og så innkalte til foreldremøte for å informere om beslutningen, gjorde det beint fram vondt.

– Det var foreldre som gråt, foreldre som ventet flere barn og som satset på å få være hos oss.

Selv tenkte hun sånt som «Hvorfor startet jeg dette? Må jeg gjennomgå dette?»

– Aldri på alle de årene hadde jeg tenkt på at det en gang ville bli slutt. Jeg hadde håpet at noen andre kunne ta over. Hjelpe meg med å videreføre, så barna kunne blitt værende og nye søsken kunne kommet inn. Så personalet kunne ha fortsatt.

Det kommer ikke til å skje. 

Bygningen har hun hele tiden leid fra Oslo kommune. Men for kommunen og Oslobygg er det ikke aktuelt med videre drift, ifølge Johansen.

– Jeg tror barnehagen skal rives. Det koster for mye å sette den i stand til dagens standard, forklarer hun.

Drømmejobben

Trøsten får være responsen fra foreldre og barn som hun har fulgt opp gjennom årene.

– Jeg har faktisk kontakt med noen av de som begynte her i 1991 på Facebook og Instagram. De sier jeg fortjener å gi meg nå, men synes selvfølgelig det er synd at barnehagen forsvinner.

Johansen har i alle år drevet barnehagen som enkelpersonforetak. Når hun skal forklare hva som har fått henne til å holde ut så lenge som i 34 år, peker hun på samspillet med barna.

– Jeg er av den gamle skolen. «Tydelig» heter det i dag. Jeg merker at det er noe barna liker. Det å komme på jobben, og bli møtt med klemmer, også fra han du var streng med i går – det er bare drømmejobben. Og så gir det så mye når foreldrene skryter.

– Jeg har fått litt pes fra egne barn, barnebarn og oldebarn, fordi barnehagen har betydd så mye. Jeg snakker jo ikke om annet, sier de. Det kan de nok ha litt rett i.

Ellingsrud private barnehage har seks ansatte, hvorav flere med lang fartstid, som nå må finne ny arbeidsgiver.

Akkurat nå er det 26 barn tilbringer hverdagene sine her. 17 store og 9 små. Syv skal begynne på skolen til høsten. Resten er garantert plass andre steder.

 Vanskelig å optimalisere

– Da jeg startet, var det ni barn på hver avdeling, og så ble det flere etter hvert. Midtveis gikk det greit økonomisk, før det begynte å dabbe av, oppsummerer hun.

Husleia startet på 1000 kroner. Så økte den til 6000. Og så, fra ett år til det neste, til godt over 50.000, opplyser Johansen.

Etter innføringen av bemannings- og pedagognormen, ble det stadig viktigere å til enhver tid ha riktig antall barn. Men for en liten barnehage kan det være vanskelig å optimalisere driften med tanke på brøkene i nevnte normer.

– Hadde man ett barn for lite noen måneder, kunne det gå greit. Med to for få, var det 100.000 kroner tapt hver måned. Hadde man ikke nok barn før i oktober, var det 200.000 - 300.000 i minus.

Fordi hun har pensjonen sin, har hun ikke trengt å ta ut normal styrerlønn til seg selv. Det samme gjelder for ektemannen (81) som er barnehagens regnskapsfører.

Utsiktene til å hente noen form for økonomisk gevinst ut av livsverket, er magre.

– For meg er det trist å sitte igjen med gjeld når jeg gir meg. Det kommer jeg til å ha etter å ha utbetalt lønn, feriepenger for i fjor og i år, og husleia for i juni. Tilskuddet vi får, rekker rett og slett ikke til å dekke det, og da blir jeg sittende med gjeld, konstaterer Johansen.

 Som en storfamilie

Statistikken viser en tydelig utvikling. Ved utgangen av fjoråret var det 249 færre private barnehager i Norge enn tre år i forveien. Og det er barnehager med mindre enn 50 barn som har forsvunnet. Slike som Ellingsrud private barnehage.

Den eneste kategorien det har blitt flere av, er store kommunale barnehager.

– Mange har snakket om det. Til og med venstresiden skulle jo prioritere de små private barnehagene. Men jeg har ikke merket noe til det. Jeg synes utviklingen er trist, for jeg har alltid tenkt det er mer personlig – både for barna og de ansatte – med små barnehager.

Ellingsrud private barnehage samler familier med ulike etnisiteter, ansatte med ulike etnisiteter, og mange foreldre som kun kommuniserer på engelsk. Men alle trives, forteller Johansen.

– Hos oss setter foreldrene pris på at de slipper byråkrati. De sier vi er som en storfamilie. Alle kjenner hverandre, og barna kjenner personalet på begge avdelinger.

I juni stenger hun dørene for siste gang. Etter 34 år i det offentliges tjeneste, sitter hun forhåpentligvis igjen med gode minner. 

For på kontoen ser det ut til å bli tomt.

- Nå lurer jeg på om jeg skal appellere til bystyret for sympati, eller hva jeg skal gjøre. Hvis det er veldig mye gjeld til slutt, må vi selge hytta vår for å kunne betale.