Omsorg er også å stille de vanskelige spørsmålene

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg har lest innlegget til organisasjonstillitsvalgt i Utdanningsforbundet Bergen, Toril Kalsås, med interesse. Hun løfter frem noe viktig: hvor avgjørende det er med gode arbeidsmiljøer, et velfungerende partssamarbeid og systematisk arbeid i HMS-gruppen. Hun viser til IA-avtalens bransjeprogram for barnehage og peker på betydningen av mestring, motivasjon og engasjement i arbeidet. Her er vi helt på linje.

Samtidig undrer jeg meg når hun omtaler det å «veilede folk ut» av barnehagen nærmest som noe hardhendt og ufølsomt – som en motsetning til inkluderende nærværsarbeid.

For meg er det ingen motsetning mellom nærværsarbeid og det å stille ærlige, relasjonelle spørsmål om motivasjon og arbeidsevne. Tvert imot. Jeg opplever det som en del av lederoppgaven å ta denne typen samtaler på alvor — både av omsorg for den enkelte og av ansvar for fellesskapet.

Det er krevende å stå i et fysisk og psykisk belastende yrke som barnehage over tid, særlig hvis helsa skranter eller motivasjonen er borte. Da kan det å få støtte til å finne veien videre — kanskje til et annet yrke som gir bedre mulighet for fullt arbeid — være nettopp det som hindrer en utmattende kamp mot egen kropp og mot NAV-systemet. Ikke alle passer til å jobbe i barnehage. Det må være lov å si høyt. Det må også være lov å snakke ærlig om hva fravær betyr for kollegene som står igjen og for barna som trenger stabile relasjoner.

Arbeidsmiljø handler om mer enn massasjestoler og pausehygge. Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) er tydelige på at det viktigste for helsa vår er hvordan arbeidet er organisert, planlagt og gjennomført. Høye krav kan være krevende, men det er når krav kombineres med lav påvirkningsmulighet og lite støtte, at det gir størst risiko for helseplager. Et godt arbeidsmiljø handler derfor om tydelige rammer, mulighet til å påvirke egen arbeidshverdag, støtte fra kolleger og ledelse, rolleklarhet og forutsigbarhet. Dette gjelder også hvordan vi møter fravær.

Vi må tørre å skille mellom sykdom, livsfaser, motivasjon og arbeidsmiljøfaktorer. Noen ganger handler fravær om smitte eller andre ytre belastninger. Andre ganger handler det om at jobben rett og slett ikke er riktig for den enkelte, akkurat nå — eller kanskje aldri. Å late som om det ikke finnes slike situasjoner, er ikke et uttrykk for omsorg. Det er å snu ryggen til virkeligheten.

Det er lett å si at lederen skal være tett på. Men tett på betyr ikke bare å heie. Det betyr også å utfordre. Å undre seg sammen med medarbeideren og spørre: Har du det bra her? Er dette det rette stedet for deg nå? Og hvis svaret innerst inne er nei — hva kan vi sammen gjøre med det?

Jeg har sett hvordan slike samtaler kan føre til ny giv, både hos ansatte som velger å bli og hos dem som finner en annen vei. Det er ingen quick fix. Men det er verken brutalt eller uetisk. Det er omsorg. Omsorg for den enkelte. Omsorg for kollegene. Og omsorg for barna, som fortjener stabile, motiverte voksne rundt seg.