«Den beste tilbakemeldingen man kan få»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det berørte hjertet mitt da jeg leste artikkelen «Det finnes mange «Emil-er» rundt omkring i Norges langstrakte land». Jeg er absolutt enig med artikkelforfatteren i at alle barn burde hatt en slik Alfred. En Alfred som er nær, som støtter, hjelper og er anerkjennende.

Og jeg vet det kan være utfordrende å jobbe med disse barna. Klart det! Men i relasjonen barn-voksen er det alltid den voksne som har størst makt. Og det betyr at vi voksne må ta ansvar for denne relasjonen.

Negativ oppmerksomhet

Ifølge Emilie Kinge har mange av barna som utagerer, dårlig oppfatning av seg selv. De får mye negativ oppmerksomhet og tilbakemeldinger i løpet av dagen, både fra voksne og jevnaldrende. For at barnet skal føle seg forstått og respektert er det viktig å vise anerkjennelse. Barn lærer seg tidlig hva som er galt og hva som er rett. De vet at de svikter, men selv er de ikke i stand til å stoppe det. Negative tilbakemeldinger fra jevnaldrende og voksne påvirker deres selvbilde. Barna tar først skyld og ansvar for sin egen atferd, dømmer seg selv ganske hardt og opplever at de ikke lykkes. De oppfatter seg ofte som dummere enn andre, føler seg annerledes, rare og så videre. Selvbildet deres blir ikke bare preget av de muntlige meldingene, men som oftest også av den ubevisste, ordløse dialogen (kroppsspråk, blikk) (2015, Kinge. E.).

Derfor bør vi reflektere over hva vi viser til hverandre og til disse «Emil»-barna. Viser vi at de har det vanskelig eller at de er vanskelige? Barna vil hvis de kan! Men de trenger oss for å lære seg strategier for hvordan de kan håndtere følelsene sine.

Hjelp til å lese signalene

Så hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi hjelpe?

Man kan sammenlikne barnets atferd med ei rett linje som har en start, midt og slutt. I starten tolker barnet signaler fra andre og kroppen sin. Gjør barnet det alltid rett? Dessverre ikke. Derfor burde den voksne hjelpe barnet med å tolke det. Man burde reflektere over og sette ord på følgende: Hva skjer nå? Hvordan reagerer barnet? Hva sier kroppsspråket?

Hvis en voksen har en god relasjon med barnet og kjenner barnet godt, klarer den å lese signalene. På den måten kan den voksne intervenere tidlig nok før utagerende atferd oppstår, og hjelpe barnet til å lese signalene i sin egen kropp.

Termostat

Neste steg, «midten», omfatter en situasjon der den voksne ikke klarer å fange opp signalene og utagering skjer. Hva kan man gjøre da?

Den voksne kan hjelpe barnet med å roe seg. Her kan man si at den voksne må være som en termostat som hjelper barnet å roe seg. Eller med andre ord: Hjelper barnet å komme tilbake i «toleransevinduet».

I litteraturen refererer begrepet toleransevinduet til det spennet av aktivering som er optimalt for et individ – ikke for høyt og ikke for lavt. I dette området lærer man best og er mest oppmerksomt til stede i situasjoner. Er man over toleransevinduet, er man hyperaktivert, får forhøyet hjerterate og muskeltonus. Er man under toleransevinduet, er man hypoaktivert og opplever redusert hjerterate og muskeltonus. Ifølge Dag Øystein Nordanger er det omsorgspersonens oppgave å holde barnet innenfor toleransevinduet (2014, D.Ø. Nordanger, H.C. Braarud). Voksne skal her ikke bidra til å øke temperatur og enda mer utagering, men hjelpe barnet med å kjøle emosjoner ned.

Anerkjennende

«Slutten» på linjen handler om felles refleksjon om hendelse. På den måten kan den voksne hjelpe barnet med å finne gode strategier som barnet kan bruke i framtida (anbefaler sosiale historier). Her kan den voksne også bruke tiden til relasjonsbygging (Roland.P.,2016). Ifølge Roland er gode metoder som styrker relasjonen blant annet; perspektivtaking, småprat, mestringsopplevelser eller «banking time». Banking time her forstått som kvalitetstid sammen med barnet.

Vygotskys teori om den proksimale utviklingssonen og metaforen om «den voksne som stillasbygger» sier at læring er et resultat av menneskers samhandling i sine omgivelser. Og kunnskap, verdier og holdninger utvikler seg i samspillet med andre mennesker. Det som er avgjørende for barnet er menneskene i omgivelsene (2004, Hoven G., Angen Rye A.L.). Barnet trenger voksne som er nære, som hjelper, støtter og gir ros. Voksne som aldri er sinte, men anerkjennende.

Den beste tilbakemeldingen

Barnehageloven og rammeplanen sier at personalet skal sørge for at barn som trenger ekstra støtte, tidlig får denne sosiale, pedagogiske og/eller fysiske tilretteleggingen. Konsekvensene av å ikke få denne hjelpen kan være stor for videre trivsel og utvikling (2012, NOU). Men også for psykisk helse, og derfor burde vi satse på å styrke psykisk helse og forebyggende arbeid blant barn og unge (2019, Holte A.). Vi profesjonelle voksne som jobber i barnehage kan bidra til det.

Barna vil hvis de kan, og vi må lære dem. Jeg mener ikke at jeg har gulloppskriften på dette, men jeg mener at det ikke hjelper å bli sint eller frustrert på barnet. Fordi det de mest av alt trenger er kjærlighet og trygghet. Voksne som viser varme og omsorg for barnet, med stort fokus på relasjonsbygging, klare forventninger og grenser, gir den beste virkningen (2016, Bru E., et al.). Derfor er det så viktig med støttende, kompetente voksne til stede.

Her ser vi hvor vesentlig rolle barnehageansatte har. Er det ikke kjekt? At vi er så viktige? At vi har en så unik mulighet til å støtte barna og hjelpe dem til å lære seg nye ting, for eksempel hvordan en kan regulere seg?

Jeg vet av egen erfaring og jeg garanterer deg – du som er slik som Alfred – at en dag får du et smil eller et blikk fra dette barnet som sier: Takk for at du er her!

For meg er det iallfall den beste tilbakemeldingen jeg kan få.