Debatt: Oppkjøp av private barnehager

Media har i lengre tid vært opptatt av den store endringen som skjer med hensyn til eierforhold i private barnehager.

Politikere fra ulike partier har deltatt i debatter i saken, blant annet i Dagsnytt 18 etter hovedoppslag i Dagens Næringsliv 17. juli.

Saken dreier seg i hovedtrekk om det er greit at midler som skal gå til drift av barnehager og som opprinnelig kommer fra det offentlige, kan ende opp med å berike aktører som drifter private barnehager.

I de fleste innleggene savner jeg en del grunnleggende fakta om hvordan barnehagen har utviklet seg og hvordan den er endret fra slutten av 90-tallet til i dag.

Det er noe av dette jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot i dette innlegget.

Før 2000 var barnehagedekningen svært lav. Sektoren besto i det vesentligste av barnehager drevet av det offentlige og in innslag av små, enkeltstående private barnehager drevet av ideelle organisasjoner eller enkeltpersoner.

Synet på barnehagen som en del av utdanningssystemet og krav om barnehageplass for alle barn ble mer framtredende i denne perioden.

Enkelte politikere fant sammen og fikk etter hvert gjennomslag for det som skulle bli omtalt som barnehageforliket. Målet var full barnehagedekning til alle barn som trengte det til en overkommelig pris for foreldrene.

Partiene sto sammen om dette, og det ble avsatt store midler til utbygging av sektoren. Kommunene kom på banen, og de stilte tomter til disposisjon og omregulerte arealer. For enkelte kommuner ble det viktig å nå dette målet raskest mulig. Trondheim var en av byene som tidlig kunne annonsere at de hadde nådd fram og alle barn med rett på barnehageplass fikk det.

Private aktører ble invitert med på «dugnaden», og mange viste sin interesse. De fleste på denne tiden var fortsatt enkeltpersoner eller foreldregrupper som sto i kø for å få barnehageplass til sine barn.

Mange av disse aktørene opplevde en velvillig kommune som i mange tilfeller stilte rimelige eller gratis tomter til disposisjon, staten fullfinansierte oppretting av plasser, og det var en rask behandling av lån i Statens Husbank.

Etableringsselskapet Trygge Barnehager, som ble startet av et par i Haugesund, spesialiserte seg for å hjelpe til i etableringen og bygging av barnehager på oppdrag. Etter hvert ble dette selskapet til FUS, et selskap som i dag eier og drifter en mengde barnehager rundt om i landet.

Andre driftsselskaper er også kommet på banen for å eie og drifte private barnehager. Kjente er Norlandia, Idrettsbarnehager, Gnist, Espira og Læringsverkstedet.

Utviklingen i den private barnehagesektoren går tydelig mot store kjeder og kommersielle eierskap. De senere årene har det i stillhet foregått en betydelig endring i sektoren, og jeg etterlyser en reell debatt om denne utviklingen er ønsket.

I år 2000 var 13 prosent av de private barnehageselskapene i aksjeselskap, mens det var 59 prosent i 2016.

Overføringene til private barnehager er ulikt fra kommune til kommune, da de private får tildelt det samme beløpet som de bruker på egne barnehager. Noe vi vet varierer. Det er imidlertid store beløp i sektoren, og enkelte beriker seg i dette systemet.

Som enkeltstående foreldredrevet barnehager opplever vi en stor iver etter å bli overdratt. Konsern ringer og skriver brev og tilbyr sine tjenester og vil gjerne ha vår barnehage i sitt eie. Dette gjør de selvfølgelig for å tjene penger.

Jeg er bekymret for utviklingen av den private barnehagesektoren dersom dette skal fortsette. Mangfoldet vil forsvinne, og det vil kunne bli noen store aktører igjen, aktører som har muskler og innflytelse til å drive påvirkningsarbeid overfor våre politikere.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.