«Vi vil bidra til bedre barnehager i Oslo»

Arbeiderpartiet, SV og MDG la tirsdag frem byrådserklæringen for de fire kommende årene. Barnehagesatsingen er omtalt i korte setninger uten plass for resonnementer og nyanser. Det er derfor - som for fire år siden - vanskelig å bruke erklæringen til å trekke klare slutninger om hvilken rolle de private barnehagene skal ha i Oslo i kommende periode.

Byrådsleder Raymond Johansen skal i hvert fall vite at PBL og de private barnehagene gjerne vil bidra til å realisere byrådets ambisjoner om at flere barn skal få gode barnehageplasser i nærmiljøet sitt. Det fortjener barna. Det fortjener familiene deres. Og det er dem vi har barnehagene for.

I byrådserklæringen fra 2015 het det: «Byrådet vil at kommunen skal ta et hovedansvar for å bygge barnehager, og samarbeide tett med ideelle aktører og private aktører for å opprette nye plasser.»

Dette var en pragmatisk tilnærming til barnehageutbygging som Ap, SV og MDG raskt skrotet ettersom de måtte ha støtte fra Rødt for å få parlamentarisk flertall. I praksis ble det bråstopp for nye prosjekter i regi av private, ikke-ideelle aktører.

En konsekvens av dette var at ideologisk begrunnede tiltak ble trumfet i gjennom på bekostning av foreldrenes og skattebetalernes interesser. Et par eksempler:

En ny, privateid barnehage på Økern står nå ubrukt selv om mange familier sårt trenger barnehageplass i nærområdet. Kommunen nekter den private barnehagen driftstilskudd og tvinger dermed foreldrene til å bruke barnehager andre steder i byen.

Oslo kommune brukte i 2018 et beløp tilvarende 40 prosent av eiendomsskatten på å kjøpe fem barnehager som ellers kunne vært drevet med like høy kvalitet av private aktører. For 220 millioner kroner har Oslo kommune verken skaffet innbyggerne flere eller bedre barnehageplasser – bare høyere driftskostnader og mindre handlingsrom til å investere i annen velferd.

Nå er det tid for å bruke byrådserklæringen som verktøy for å meisle ut en lokal barnehagepolitikk for fire nye år. For partiene som nå skal sitte i byrådet bør det viktigste spørsmålet være:

«Hvordan får vi mange nok plasser – og best mulig barnehager for barna – for de midlene vi har til rådighet?»

Er dette utgangspunktet, kan ikke en blind tro på rød ensretting være svaret. Byrådet skriver at det vil bygge ut barnehager i kommunal og ideell regi. Men hvis målet er å etablere nye barnehager av høy kvalitet der behovet er størst, bør ikke utvalget av tilbydere begrenses til dem som har «riktig» driftsform.

Nettopp det rike eiermangfoldet er en av grunnene til at barnehageforliket er blitt en suksesshistorie.  Ulike eiere bygget i raskt tempo opp nye barnehager, til glede for barn, foreldre og samfunnet for øvrig. Dette har ført til et stort mangfold av profiler, pedagogiske tilnærminger og barnehagestørrelser som gir familiene muligheter til å velge de barnehagene som passer deres livssituasjon, ønsker og behov best. Ulike eiere følger alle den samme rammeplanen, men likevel med litt ulik innfallsvinkel til faget. Elementet av konkurranse tvinger dessuten alle barnehager til å tenke nytt, lytte til brukerne og utvikle tilbudene i takt med familienes forventninger. Trolig er dette viktige årsaker til at barnehagene har mer fornøyde brukere (foreldre) enn de aller fleste andre offentlig finansierte velferdstjenestene.

Nettopp fornøyde brukere i barnehagene er også noe Ap, SV og MDG i sin byrådserklæring trekker frem som en kvalitet ved sektoren. Med dette som bakteppe vil det være rart om politikerne vil blokkere for nye initiativ fra den delen av sektoren som tusenvis av foreldre aktivt velger og er fornøyde med.

På samme måte er det skuffende at det nye byrådet vil søke staten om å ha et felles tak for kostpenger i kommunale og private barnehager i Oslo.

Bare så det er nevnt: Det er veldig bra at byrådet jobber for at barnehagene skal bli en enda bedre arena for inkludering og integrering. Foreldre skal kunne velge barnehage uten at tykkelsen på lommeboka er det som avgjør valget.

Men hvis dette innebærer ensretting av tilbudet og at færre barn får variert og sunn mat med betydelige innslag av frukt og grønnsaker, er ideen dårlig.

I en rapport fra Forbrukerrådet fra 2018 kom det frem at nesten dobbelt så mange foreldre i Norge er meget fornøyde med mattilbudet i private enn i kommunale barnehager. Aller minst fornøyde er foreldre i Oslo.

Dette bør ikke Oslo være bekjent av. Alminnelig fornuft skulle derfor tilsi at kommunen vil tilstrebe å heve kvaliteten på sitt eget tilbud for å jevne ut forskjellene. Nå kan i stedet en av løsningene bli å tvinge frem et dårligere tilbud hos de private. Det er en form for utjevning som ikke vil gjøre det bedre å vokse opp i Oslo.

Når vi også vet at forskjellen på matpengene i private og kommunale barnehager i Oslo ikke er større enn 7-8 kroner om dagen i snitt, og mye av denne kostnaden uansett må dekkes i form av flere matpakker, har jeg liten forståelse for forslaget.

Da må løsningen heller være å utvide moderasjonsordningene som fra før gjelder for den ordinære foreldrebetalingen i barnehagen.

Vi i PBL har mye pent å si om kommunale og private barnehager, både i Oslo og resten av landet. Dette betyr ikke at vi er i mål. Det er fortsatt mye ugjort i sektoren. Og på veien videre vil barnehager, uavhengig av eierskap, ha stor nytte av å utveksle erfaringer og lære av hverandre. I dette arbeidet bør kommunen søke samarbeid basert på hvem som kan tilby kvalitet og kompetanse – uavhengig av hvordan de er organisert.

PBL har satt i gang flere spennende prosjekter, blant annet «Barnas verneombud» og «Plast- og giftfrie barnehager». Vi har utviklet gode teknologiske verktøy for HMS-arbeid og foreldredialog som kan komme hele sektoren til gode. Vi vil gjerne ha Oslo kommune med oss, og også være med å støtte opp under gode og viktige satsinger som kommunen har.