– Barnehagen er mitt Narnia

– Unger er så kloke og så ærlige i sine refleksjoner. De sier ikke «pussige» og «søte» ting, de deler sine perspektiver på livet. Det har alltid interessert meg, sier Bustos.

Hun jobber til daglig som universitetslektor på barnehagelærerutdanningen ved OsloMet, og er nå en av tre kandidater til prisen Årets barnehageinspirator.

I sitt virke som underviser og forsker er Bustos særlig opptatt av flerkulturelle perspektiver på barndom og barnehage, samt hvem som har tilgang på innenforskap og posisjoner som verdifulle medlemmer av fellesskapet.

– Jeg er opptatt av at vi som er privilegerte – i betydningen å ha tilgang på innenforskap – har et ansvar for å gjøre porten bredere slik at flere får plass i dette rommet.

Når Bustos tar imot nye barnehagelærerstudenter, gir hun dem derfor følgende oppgave:

– I starten av studiet er jeg tydelig på at de som kjenner flere enn to eller tre av sine medstudenter har et ansvar for å smile til de som ikke kjenner noen. Og i lunsjpausen har de som kjenner flere enn to, ansvar for at ingen blir sittende alene. I tillegg leker vi navneleker for å lære navn, så alle skal erfare å bli tiltalt med navn på hver underviningsøkt. Slik starter vi å bygge et trygt læringsmiljø.

Fra Chile til Norge

Bustos kom til verden i 1977. Født i Chile av politisk aktive foreldre.

Som toåring flyktet hun til Norge sammen med sin mor og ufødte lillesøster. Her vokste hun opp i Oslo – nærmere bestemt i Bydel Nordre Aker – hvor hun bor den dag i dag.

– Jeg pleier å si at jeg har flyttet halve jorda rundt én gang, og deretter forflyttet meg én kilometer den ene eller andre retningen, sier hun muntert.

Bustos har så lenge hun kan huske hatt en dyp respekt og interesse for barn. Allerede som 10-åring bestemte hun seg for at hun ville jobbe i barnehage når hun ble stor.

– Da jeg var liten hadde jeg venner som samlet på bilnummer og transformers, den samme interessen hadde jeg for unger. Jeg ville bli kjent med unger og være med unger. Slik er det fortsatt. Noen av mine beste venner i dag, er barn.

Som 18-åring begynte Bustos på førskolelærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo (nå OsloMet). Tre år senere fikk hun jobb i Frydenhaug barnehage.

– Jeg var 21 år da jeg begynte å jobbe som pedagogisk leder. Fra dag én ble jeg møtt av mine kolleger som en fagperson som hadde masse å bidra med. Allerede første personalmøte jeg deltok på, ble jeg bedt om å ta ansvar for den faglige biten fordi jeg satt på oppdatert kunnskap. Jeg opplevde derfor aldri noe praksissjokk. Jeg fikk god veiledning og ble møtt som en ressurssterk og likeverdig kollega. Det gjorde meg veldig trygg i rollen min.

Møtte sin «akademiske mor»

Etter å ha fått barn som 24-åring bestemte Bustos seg for å studere videre. Hun søkte på master i barnehagepedagogikk og kom inn:

– Jeg gledet meg sånn til å begynne på studiet at jeg tok kontakt med universitet og fikk tips om pensumlitteratur jeg kunne lese i sommerferien, sier hun og ler.

På masterstudiet møtte den ivrige studenten det som skulle bli en av hennes store inspirasjonskilder i livet – professor Jeanette Rhedding-Jones.

– Hun var min mentor og på en måte min akademiske mor fordi hun hjalp meg inn i akademia. En gang hadde jeg lyst til å gi henne en gave som takk for alt hun hadde gjort. Da sa hun at hun ikke ønsket seg en gave, men heller at det hun hadde gjort for meg, skulle jeg gjøre for mine kommende studenter. Å gi tilbake til Jeanette ved å gi videre til mine studenter, er kanskje min sterkeste driver som lærer. Jeg sier det samme til mine studenter, så de kan gjøre for de som kommer etter seg, det jeg har gjort for dem.

– Slik bygger vi en kjede av barnehagelærere og fremtidige barnehageforskere som står på skuldrene til hverandre, som løfter hverandre frem og setter ut flere og bedre stiger etter oss, heller enn å trekke opp stigen mens vi klatrer. Jeg tror på at det er slik vi bygger fremtidige barnehagelærere og profesjonsfellesskap til det beste for barn og familiene deres, sier universitetslektoren.

– Må vise vei

På spørsmål om hva som motiverer Bustos til å gjøre en god jobb som underviser, er svaret: En dyp og ekte kjærlighet for alle sider av barns liv.

– Jeg er også veldig klar over min rolle som forbilde for barnehagelærerstudenter med innvandrerbakgrunn spesielt, men også for studenter som er førstegenerasjons akademikere og som møter på antakelser om at de ikke kan klare å fullføre utdanningen. Jeg forteller dem, og er en rollemodell på, at de kan klare det, sier hun.

– Jeg er ikke førstegenerasjons akademiker, men min familie kom til Norge som flyktninger og det var mye nytt, så jeg kjenner veldig godt til det å ikke forstå kodene i samfunnet. Jeg møter studenter som sier: «Jeg visste ikke at sånne som oss kunne være lærer her». Da tenker jeg at vi som har klart det, har et ansvar for å vise vei for de som kommer etter oss.

– Vil det beste

Studenten som har nominert Bustos til Årets barnehageinspirator sparer ikke på godordene om læreren sin:

«Jeg vil bli som henne når jeg er ferdig utdannet barnehagelærer, og det vet jeg at jeg ikke er alene om. Hun viser meg at jeg kan gjøre en forskjell i et barns liv gjennom mine holdninger og kunnskaper, og har bekreftet magefølelsen om at dette er riktig studie for meg.»

Bustos underviser blant annet førsteårsstudentene i «barns utvikling, lek og læring» og tredjeårsstudenter i fordypningene «Barndom, identitet og mangfold» og «Utefag».

Hun er opptatt av å vise studentene at det er flere måter å forstå verden på:

– I Norge er vi opptatt av anerkjennende pedagogikk. Samtidig finnes det andre omsorgsfulle måter å kommunisere på. Omsorg og kjærlighet forstås på ulike måter i ulike kulturer.

– Mange med innvandrerbakgrunn opplever at våre foreldre blir snakket litt ned; «de stiller ikke på foreldremøter og har feil innhold i matpakka». Men foreldre gjør ikke dette for å være vrange eller fordi de ikke er interessert i ungene sine, sier Bustos.

Ting som oppleves logisk for personer oppvokst i Norge, er ikke nødvendigvis det for personer fra andre kulturer, påpeker hun og kommer med følgende eksempel:

– Min mor er superengasjert og har alltid satt søsteren min og meg først, men da vi begynte i barnehage gjorde hun mye «feil» – for eksempel når det gjaldt matpakkene våre. I Chile spiser man varm lunsj, så det å skulle sende med barna brødskiver i matpapir opplevdes vanskelig for min mor. Hun følte på dårlig samvittighet, og prøvde å kompensere ved å ha ti gulostskiver og åtte skinkeskiver på brødskivene våre. Da fikk hun høre fra de ansatte i barnehagen at dette kunne oppleves urettferdig for de andre barna: «Det er bare lov med to pålegg på brødskiven».

– Foreldre har til felles at de elsker barna sine og vil gjøre det beste for dem. Men så gjør man det på litt ulike vis. Det er vårt ansvar som barnehagefolk å være klar over dette, sånn at vi kan ivareta og se alle sider ved foreldrene – slik at også de får tilgang til å være verdifulle medlemmer av fellesskapet.

Aktiv i samfunnsdebatten

Bustos engasjement for at både barn og voksne skal føle på felleskap og mestring, preger også fritiden hennes. For mer enn 30 år siden ble hun rekruttert som frivillig til idretten.

– Jeg kommer fra en familie som alltid har engasjert seg på ulikt vis. For meg ble det idretten. Det var den som gjorde at jeg og min familie fikk tilgang på innenforskap og tilhørighet i nabolaget. Det er veldig viktig for meg at andre unger skal få oppleve det samme: Å være en del av et fellesskap, og oppleve at de er viktige og verdifulle uavhengig av bakgrunn og ambisjonsnivå.

Bustos spiller basketball og har vært trener på ulike nivåer og for ulike aldersklasser. Hun har også vært idrettsstyremedlem gjennom en årrekke. I dag er hun leder i Oslo idrettskrets.

Selv om hun beskriver seg selv som litt sjenert, er hun ikke fremmed for å kaste seg inn i samfunnsdebatten og ta opp temaer som økonomiske barrierer og rasisme i barnehagen så vel som idretten.

– Jeg er heldig som har fått så mange muligheter, da skylder jeg å gi de som kommer etter meg de samme mulighetene. Selv om det er ubehagelig å snakke om rasisme, og jeg får masse drit i sosiale medier etterpå, kan jeg ikke la være fordi jeg vet at dette preger livet til altfor mange barn i dag. Det må det bli slutt på, sier Bustos.

– Mitt Narnia

Nå er det over 20 år siden Bustos sist jobbet i barnehage. Selv om hun trives med å utdanne fremtidens barnehagelærere, føler hun på et savn etter barnehagehverdagen.

– Jeg kom ganske raskt inn i akademia og har blitt værende der, men jeg savner virkelig det å jobbe i barnehage.

Hun forteller at hun har et fast stillingssøk på Finn.no – på barnehagejobber i Lofoten og på Svalbard – hvor hun drømmer om å en gang kunne bo og jobbe i barnehage.

– Barnehagen er mitt Narnia, dit jeg drar når jeg går inn i klesskapet. Jeg kommer til å gå tilbake og jobbe i barnehage i fremtiden, for jeg savner samarbeidet med gode kolleger og det å reflektere over og utforske livet sammen med ungene, sier Bustos.