DEBATT
– Det er klart i god tid i forveien om en kommune vil ha overkapasitet det kommende året eller ikke. Barna er tross alt født, skriver Wenche Jutrem og Halvor Hals Kolsrud.
Foto: Privat
– Vi trenger mer samarbeid, ikke mer konkurranse
Hvordan skal vi møte framtidens barnehagekapasitet?
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
I årene som kommer vil mange kommuner oppleve overkapasitet på antall barnehageplasser. Dette er en av utfordringene flertallet bak Storberget-rapporten har forsøkt å møte. Løsningen de har kommet frem til er ikke tilstrekkelig detaljert, og har med rette vakt en del bekymring blant mange private barnehager. Men fremfor å forsøke å gjøre en slik løsning bedre, har PBL avvist hele problemstillingen. Hvorfor det?
Med dagens system har kommunene to valg. De kan enten redusere antallet plasser i kommunale barnehager, eller de kan la barnehagene konkurrere om plassene, og så gi mindre støtte til de som ikke klarer å fylle sine plasser. I sitt høringssvar argumenterer PBL for at det siste er en god løsning. «Dersom det er flere barnehageplasser enn barn, vil de barnehagene som foreldrene foretrekker kunne fylle opp plassene, mens barnehager som foreldrene ikke foretrekker, vil måtte redusere virksomheten.» Vi mener dette er en dårlig løsning for fremtidens barnehager. Det vil skape stor usikkerhet for små og enkeltstående barnehager, og vil tvinge alle barnehager til å bruke mer ressurser på promotering fremfor pedagogikk.
Uforutsigbart
Å ikke klare å fylle antallet plasser i et barnehageopptak gir store konsekvenser for en barnehage. En småbarnsplass utgjør, inkludert foreldrebetaling, ca. en kvart million kroner hvert år. Får man ikke fylt plassene i første opptak, går man videre til nye opptaksrunder og håper å få fylt opp plassene som er ledige. En barnehage kan dermed ikke være sikker på om plassene er fylt, før barnehageåret er i gang. Dette er så langt fra en forutsigbar økonomisk situasjon en kan komme. Og dette er dagens løsning, som PBL tilsynelatende mener er tilfredsstillende.
Det er klart i god tid i forveien om en kommune vil ha overkapasitet det kommende året eller ikke. Barna er tross alt født. Dette presser fram en situasjon hvor barnehagene må bruke store ressurser for å promotere nettopp sin barnehage, slik at foreldrene setter den som førstevalg. Skal man promotere en barnehage må man sette fokus på det som er lett å promotere, på kjappe overfladiske løsninger og «glanset papir». I valget mellom å bruke ressurser på pedagogisk veiledning av personalet eller å få utformet en bedre designet hjemmeside, blir barnehagene tvunget til det siste.
Presser fram konkurranse
Dagens system presser fram konkurranse barnehagene imellom. Det straffer seg å dele erfaringer og gode løsninger, for det er jo vårt konkurransefortrinn ovenfor den andre barnehagen. Dette er allerede tydelig illustrert av de store barnehagekjedene, hvor ansatte har omfattende taushetsklausuler om det pedagogiske opplegget, begrunnet i «forretningshemmeligheter».
Alternativet til konkurranse er samarbeid. Flertallet bak Storberget-rapporten har forsøkt seg på en slik løsning gjennom et koordinert opptak. Etter vår mening er denne løsningen ikke godt nok beskrevet, og vi er glade blant annet Utdanningsforbundet peker på det i sitt høringssvar. En må sikre gode prosesser mellom kommunen og de private barnehagene, med reell medvirkning fra begge parter. Det er de ansatte som vet hvor skoen trykker, og de må inkluderes i prosessene når man skal vurdere kapasiteten i kommunen. Og man må ha sikringsbestemmelser som gir små barnehager et særlig vern, og som hindrer kommunene å legge ned kun private plasser.
Denne modellen kunne PBL ha kommet med verdifulle bidrag til. I stedet har de stilt seg på sidelinjen og fremmet mer konkurranse og mindre samarbeid. De små og enkeltstående private barnehagene sitter igjen som taperne.