– Dere som jobber i barnehage kan være den ene som gjør hele forskjellen

I dag snakket hun til deltagerne på PBLs lederkonferanse. 

– Min historie er ikke unik. Jeg vet at dere som jobber i barnehage vil oppleve barn som er utsatt for vold og overgrep. Dere kan være den ene voksne som gjør hele forskjellen, sa Angelica Kjos til deltagerne under konferansen i Bodø i dag. 

Det hun sa, gjorde inntrykk. I salen satt barnehageledere fra hele landet. 

Historien til Kjos er en beretning langt forbi grensen av det man tror er mulig å utsette et barn for. Hun kom til Norge som fireåring, fra et krigsherjet Irak der hun opplevde å se sin søster bli skutt og drept. Hun kom til det hun trodde var et trygt land, sammen med mor, stefar og søsken.

Da hun kom til Norge, begynte overgrepene og volden med én gang. 

– Jeg trodde jeg skulle få det godt. Det var det jeg hadde hørt, at Norge var et trygt land. 

Kjos forteller en rystende historie om vold og overgrep. Om hvordan overgrepene ble verre etter som hun ble eldre og tålte mer. Hvordan stefaren innprentet at han eide henne. Hun var bare hans. Hvordan han fortalte den lille jenta om at så snart hun fikk menstruasjon, skulle de gifte seg - og han skulle ta henne med til Irak. 

Og at hun eller noen andre i familien ville dø hvis hun fortalte noe. 

– Jeg trodde dette var noe alle barn ble utsatt for. Jeg visste ikke om noen annen sannhet. Men jeg syntes også at alle de andre barna så så veldig glade ut. 

Hun forteller om da hun som syvåring ble kjønnslemlestet. Dagen etter ble hun voldtatt. Da hun var ni, ble hun solgt. Til flere menn om gangen. Hun ble utsatt for vold og overgrep av både sin mor og bror. Hun ble gitt rusmidler, noe som førte til rusavhengighet. 

– De første bekymringsmeldingene ble sendt mens jeg gikk i barnehagen. Jeg var bare fire år. 

Ingen tok tegnene på alvor

Det ene bildet hun viser under foredraget, er tatt i barnehagen. Angelica Kjos var fire år, og et stille barn. Hun var alvorlig feilernært, og kom ofte skitten og ustelt i barnehagen, senere på skolen. Hun fikk ikke delta på gym eller svømming, og hun måtte være hjemme på nøyaktig det samme tidspunktet hver dag. 

– Vold og overgrep er vanskelig å avdekke. En av mine hjertesaker er at vi er nød til å undersøke kroppen til barn så tidlig som mulig. Undersøke at alt ser greit ut. Jeg kommer aldri til å lukke øynene. Jeg vet at overgrep skjer, sier hun. 

På tross av bekymringsmeldingene, tok ingen signalene på alvor. Ikke før hun var syv år gammel. 

– Jeg synes det er rart at det kunne være så mange tydelige tegn på at noe var galt, uten at det ble tatt tak i. Men selv om barn er ulike, er det noe som er felles for disse barna, sier hun, før hun legger til: 

– Jeg var det stille barnet som ingen så eller la merke til. 

– Dere må være modige

Kjos har noen klare oppfordringer til de frammøtte: 

– Dere må være modige, og lære barna at dette ikke er greit - og at det ikke er barnas feil. Man dreper seg selv med den skammen man bærer med seg resten av livet. 

For hennes del ble starten på veien ut møtet med en iherdig advokat. 

– Jeg skulle i avhør. Dette var i tiden før barnehusene ble etablert. Jeg satt med tre dyner over hodet, og ville ikke si noe. Stefaren min hadde innprentet i meg at han ville drepe både meg og andre i familien hvis jeg sa noe. Når man fra man er liten lærer at du kan ikke fortelle noe, for da vil noen dø...

Men advokaten ga seg ikke. Til slutt begynte hun å åpne seg. 

– Barna trenger å oppleve tillit, at dere er der og virkelig bryr dere helt inn i hjertet. At dere er ydmyke og lydhøre. Har dere en mistanke, må dere stille spørsmålene flere ganger, og ikke gi dere. Og dere må aldri i verden slutte å lete og se etter tegnene. Når dere snakker med barna, må dere tørre å bruke de riktige ordene. Ikke pakk det inn, er hennes råd. 

Tatt igjen sin tapte barndom

Angelica Kjos var den første erfaringskonsulenten som ble ansatt i barnevernet. I dag sier hun at hun har tatt igjen sin tapte barndom. 

På tross av at hun gjentatte ganger har blitt møtt med påstanden om at hun er en lost case. En som aldri vil kunne oppleve et normalt liv. 

– Hvis dere er villige til å ta den ekstra runden, villige til å være den som gjør en forskjell, så går det nesten ikke an å beskrive hvor stor betydning det kan ha for et liv. Jeg vet at ingen skjebner er håpløse, jeg vet at det er mulig å ta igjen en tapt barndom, sier hun. 

Da hun delte historien sin for første gang, opplevde hun at det var mange som lyttet. Og veldig mange som fikk mot til å dele sine egne historier. 

– Jeg vet at hvis dere i barnehagene snakker om dette, er dere med på å bryte tabuer - og hjelpe andre til å snakke. Jeg kan ikke sitte og bære denne historien alene. Det er så mange barn som opplever dette, det er så mange som må høre den.