La meg gjøre det igjen, du min kjære venn!

«Borte bøøøøh», etterfulgt av at jeg ler med hele mitt hjerte. Du ler også! Du min kjære, voksne venn som leker sammen med meg. Som gir meg trygghet her i barnehagen. En gang? Nei, takk som byr. Jeg vil gjøre det tusen ganger, bare for å gjøre det tusen ganger til etter det igjen.

Ett år eller fem år, det spiller ingen rolle. Jeg elsker repetisjoner. Jeg BEHØVER repetisjoner. Det som varierer er hva jeg elsker å repetere, samt har behov for. «Borte bøøøøøøh» sier du enda en gang, min kjære, voksne venn.

Jeg er så glad for at du forstår hva jeg som ettåring behøver akkurat nå. Behøver mens jeg er her på tilvenning. Dagsrytme. Døgnrytme. Komme seg inn i en rytme, hva betyr det? Jo, for meg er det å komme seg inn i trygge rammer og omgivelser der alt repeteres. Når tryggheten er funnet så må den gjenskapes. Hver eneste dag, året rundt. «Borte bøh» er jo et rituale. Et trygghetsskapende rituale. En kakeoppskrift som gir suksess hver eneste gang.

Kanskje var lekingen med «Borte bøh» noe som gjorde at jeg ble trygg på deg i starten? En link mellom oss. Men du? Du må nesten «skremme» meg på ny i morgen. Med det samme smilet om munnen som du gjorde i dag. Med samme utstrålende godhet som gjør at jeg skjønner at du er en som er her for meg. For å gi meg omsorg og trygghet. For jeg kan være like utrygg som jeg var i dag, når jeg kommer igjen i morgen.

Du skjønner, selv om jeg ble trygg på deg og omgivelsene rundt meg her i dag, så er det ikke slik at jeg automatisk kommer like trygg tilbake i morgen tidlig. Da må vi nemlig gjenskape situasjonene som var bra, og som ga meg lysten på å være her. Minn bønn er derfor at du legger merke til de små detaljene. Detaljer som kan og bør repeteres i morgen. Og neste dag. Og egentlig ut hele tiden min her på småbarnsavdelingen.

Kanskje er det 17 ulike måter du prøver å møte meg ved inngangen på om morgenen. Helt ned på kne, uten å si noe på 30 sekunder. Med et lite smil, ikke for kraftig og utpreget. Med mild tone, men ikke for lavt. Ikke ignorerende, men samtidig ikke for pågående. Da møter du akkurat meg slik jeg ønsker å bli møtt hver eneste dag. Mens et annet barn kanskje liker det litt annerledes. De små detaljene. Repeter dem vær så snill! Vanskelig å huske? Neida, for du trenger ikke å huske dette helt ordrett. Når du leter etter en måte å gjøre meg trygg på, så sitter det på en måte en oppskrift litt automatisk i din kropp og ditt sinn.

Kanskje er dette en god grunn til at utskiftninger av personale midt i et barnehageår ikke alltid er helt heldig? Noen ganger må det gjøres, for noen skifter jobber også videre. Men så langt det er mulig, så er det i alle fall viktig å beholde noen rundt meg som viderefører dette. De små detaljene, men akk så viktige detaljene. Som det er bortimot umulig å dokumentere og forklare videre til neste voksne som skal være der sammen med deg. Kanskje er det til og med mulig at en av de voksne fra småbarnsavdelinga følger oss videre over til storbarnsavdelinga når den tid kommer?

«Oppskriften på trygghet» er kanskje en god betegnelse på alle de tingene vi repeterer på småbarnsavdelinga. Som aldri blir kjedelig. Måten du tuller sammen med meg ved frokostbordet. Hvordan du sitter i sandkassen ute, der du er tilgjengelig på bakkenivå for alle oss små. Vi vet du er der. Måten du traller på den samme sangen som jeg liker, når du skifter bleie på meg og kler på meg litt ullklær når jeg skal i vogna. Og for hver gang akkurat du gir meg smokken, så tar du meg forsiktig på nesen og ler. Slik at jeg ler. En siste god latter fra hjertet før jeg finner roen i vogna mi.

• LES OGSÅ: Slik lykkes barna med tilvenningen
• LES OGSÅ: Et lykkelig «på gjensyn» fra en ettåring

Måten du tar meg opp av vogna på. Aldri på en annen måte, alltid det samme smilet. Det er jo så godt å våkne, når jeg straks kjenner igjen både ansiktet og ansiktsuttrykket ditt. Liker jeg ikke å bli satt rett ned på gulvet, men trenger tid? Da er det slik hver dag. Er jeg alltid veldig våken når jeg kommer opp av vogna? Kanskje er to minutter nok på fanget, før jeg vil rett inn i leken.

Lek, eventyr, film og sang, jeg gjør gjerne det samme dagen lang! Ikke bare hverdagsrutiner men også aktiviteter er noe jeg liker å repetere. Jeg kan synge den samme sangen fra morgen til kveld. Hvor ofte drar du ikke hjem fra jobb eller er hjemme med meg som forelder, og tar deg selv i å nynne på barnesanger? «Fått den på hjernen» som man sier. Du må ha en kopp kaffe om morgenen, mens jeg bare MÅ høre på den samme sangen i bilen på vei til barnehagen. Dette er tradisjon. En hverdagstradisjon. Høres litt mer viktig ut enn rutine?

Når vi er ute av småbarnstilværelsen, så er det fortsatt både viktig og gøy med repetisjoner. Fortsatt fordi det gir meg trygghet, men også for leken sin skyld. For å ha det gøy. Jeg hopper gjerne opp og ned fra den samme steinen 347 ganger. Lei? Nei! Og er det en bra ting for utviklingen i tillegg? Ja, repetisjoner er dét når det gjelder denne typen fysiske aktiviteter. Evnen til å hoppe for så å dempe beina i bakken økes for hvert eneste hopp. Hvordan ble hinderløyper til? Gleden ved repetisjon vil jeg tippe. Kjempegøy å gjøre det samme om og om igjen.

Ikke gå i fellen og tenk at nå blir det ufattelig kjedelig for meg og for oss barna, om vi gjør det samme veldig ofte. Så lenge vi får utvikle oss innenfor de områdene vi skal. Vi trenger kanskje ikke ha 24 turplasser å gå til? Det holder kanskje med tre. Som gir oss ulike utfordringer og underlag å gå på. Som gir oss en allsidig motorisk utvikling, samtidig som det er tilstrekkelig med utforskningsmuligheter for vår nysgjerrighet. Og som repeteres ofte nok. GØY! Eventyret om Askeladden som kappåt med trollet er så gøy. Jeg vil gjerne høre og se det på så mange måter som mulig. Høytlesning, muntlig fortelling, som skuespill av voksne for barn, på flanellograf, dukketeater. Et hav av muligheter. Jeg vil gjøre alt sammen, om og om igjen.

Du kan lese flere av Stian Pedersens populære innlegg på bloggen hans: Barns Følelser.