- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Som student og barnehageansatt har jeg hatt mange refleksjoner med mine medstudenter, faglærere, praksislærere og selvfølgelig mine kollegaer. Jeg opplever at de fleste kjenner seg igjen i hverandres tanker omkring tid - som er en av mine hjertesaker. Mitt sterke ønske er at alle barn skal få nok tid til å bli sett, hørt og anerkjent hver eneste dag.
I disse tider er det en realitet at flere norske barnehager tar imot barn fra land i krig. Det er også foreldre i norske barnehager som er arbeidsinnvandrere.
Barnehageansatte forstår ikke nødvendigvis hva disse barna som kommer fra land rammet av krig har sett, vært vitne til eller har opplevd. Vi forstår nødvendigvis ikke hva de ønsker, og hvilke behov de har. Vi forstår ikke hva hverandre sier. Vi forstår kanskje ikke engang hvorfor de gråter. Disse barna møter en helt ny kultur. Nye lukter, smaker. Et annet klima, ukjent språk og mennesker de aldri har sett før. Barnehageansatte vet ikke hvilke tanker disse barna gjør seg. Men det er en ting vi vet: De har alle behov for og rett til trygghet.
Hvordan kan barnehageansatte gi disse barna og alle barn i norske barnehager trygghet? Hvordan kan vi skape trygge barn på tross av alt vi ikke forstår? Jo, med tid. Masse tid! Men har vi det da? Tid altså, til å skape trygge barn og gi de den omsorgen, nærheten, tiden og tryggheten de alle så sårt behøver og har behov for?
Jeg ønsker å formidle at alle barn tas imot med åpne armer, med kjærlighet og et håp om at vi kan gi de nok tid. Om det er etnisk norske barn, barn fra land i krig, barn som kommer med foreldre som arbeidsinnvandrere, eller barn med behov for ekstra støtte av ulik grad og på ulike områder. Alle barn er ønsket.
Mangel på tid gjør jobben som barnehageansatt utrolig krevende. Krevende fordi man så gjerne ønsker å kunne gi hvert enkelt barn det de trenger, når de trenger det.
Grunnlaget legges tidlig
Vi må ikke glemme at tiden barnehageansatte har til hvert enkelt barn, er en investering for framtida.
Viser til Helsedirektoratets nettside og siterer «De første leveårene er svært viktige for barnets utvikling. Mye av grunnlaget for barnets både psykiske helse og emosjonelle utvikling legges tidlig i livet. På samfunnsnivå er en investering i å forbedre de første leveårene svært lønnsom på sikt».
Ifølge Utdanningsforbundet var det i utgangen av 2020 272 300 barn som gikk i norske barnehager. 272 300 små mennesker. 272 300 små individer som ofte tilbringer flere av sine våkne timer i barnehagen, enn hjemme med foreldrene sine. Barna våre er framtida. Det er behov for flere, og mer ressurser inn i barnehagene! Til hvert enkelt barns beste. For det er det vi i barnehagene jobber for hver eneste dag, alle barns beste. Og til den jobben er det viktig med tid. Masse tid.
Som ansatt i barnehage, kan jeg si at tid er det vi har for lite av. Dessverre. Men hvorfor det? Vi er jo 7,5 time på jobb, man har jo masse tid da, tenker du kanskje.
Barnehagelæreren har fått i oppdrag fra samfunnet som er nedfelt i barnehageloven, et politisk mandat og ansvar for å løse en samfunnsoppgave.
Rammeplanen forteller hva alle barnehageansatte SKAL formidle og bidra til hver eneste dag når det kommer til barns læring, danning, lek og omsorg. Alle aktiviteter skal være pedagogiske og gi barna utbytte i en eller annen form. Dette har barnehageansatte noen timer i måneden til å planlegge. Når ansatte er på kontoret disse timene og planlegger, er det én mindre ansatt blant barna. Som gir barna enda mindre tid, og ansatte enda mindre tid til hvert enkelt barn. Hva med barnet som nettopp startet i barnehagen, norsk morsmål eller ei, storbarn eller småbarn. Det barnet har behov for å bygge sterke og trygge relasjoner til sine omsorgspersoner i barnehagen.
Har vi tid til det, alltid?
Profesjonen i et samfunnsperspektiv
Jeg ønsker å dele et utdrag fra min eksamensbesvarelse tredje studieår som omhandlet barnehagelærerprofesjonen i et samfunnsperspektiv:
«Barnehagen er en lærende organisasjon, og kommunen har ansvar for kunnskapsformidling og læring. Barnehager er institusjoner med viktige funksjoner og kunnskapsformidling, og det er kommunens ansvar å legge til rette barnehagehverdagen slik at barna får størst mulig utbytte av den. Tid til omsorg og tid til lek er også et kommunalt ansvar (Larsen & Slåtten, 2019, s. 334). Men på hvilket grunnlag kan de på kommunen vite hvilke behov som er ute i de ulike barnehagene og hvilke behov enkeltbarn og barnegruppa har? For å nå frem med barnehagenes behov for bemanning, må profesjonsutøverne bruke stemmen sin på vegne av organisasjonen. Skoglund og Sundvall refererer til Nørregård-Nielsen (2006) som sier at profesjonsutøverne må snakke profesjonens sak, og tenker at en profesjonalisering vil styrke og øke respekten for dem i barnehagefeltet, derav barnehagelærerprofesjonen. Ved å få økt respekten for barnehagelærerprofesjonen i et samfunnsperspektiv, kan et ønske om makt til å definere sitt eget arbeid gjøres gjeldende (Skoglund & Sundvall, 2018, s. 105).
Barnehagelæreren sett i et samfunnsperspektiv befinner seg under stadig press av utenforstående disipliner og instanser. Det handler ikke om instanser og disipliner uten kunnskap, de sitter absolutt med verdifull kunnskap (Skoglund & Sundvall, 2018, s. 106). Men det er kun barnehagelæreren som gjennom sin utdanning har rammeplanen som et supplement til sitt øvrige fagpensum. Det er de som sitter med spesialkunnskaper knyttet opp mot barnehagens mandat. Disse kunnskapene omhandler viten om barns generelle utvikling, tilrettelegging av pedagogiske aktiviteter som bidrar til barns omsorg, lek, læring og danning (Skoglund & Sundvall, 2018, s. 106).
Ovenfra bestemmes det at det skal være en barnehagelærer per x antall barn, samtidig som de bestemmer at vi skal planlegge, gjennomføre, dokumentere og evaluere det pedagogiske arbeidet ut ifra det samfunnsmandatet krever vi skal. Jeg tror ikke dette er noe alle i samfunnet vårt er klar over. Og jeg mener ikke det hadde forandret noe om alle var det. Men jeg tror at om profesjonsutøverne bruker stemmene sine offentlig i en mye større grad, kunne man fått en større forståelse og respekt for profesjonen. Barna har ingen mulighet til å si sin mening til de som sitter over og bestemmer. Om ikke profesjonsutøverne gjør det, hvem skal gjøre det da? Det er vi som ser barna i barnehagehverdagen, det er vi som ser hvilke behov hvert enkelt barn og barnegruppa har. Det er vi som ser om bemanningsnormen er grunn til at barna ikke får dekt alle de behovene de har, og som gjør at vi ikke får oppfylt kravene fra rammeplan. Vi må ta i bruk vår kollektive profesjonsidentitet, stå sammen og snakke barnas stemme ut til samfunnet og til de som sitter og bestemmer. Vi må bruke den kollektive profesjonsidentiteten vår og stå sammen i debatter, være aktive på nettsider som omhandler barnehagehverdagen og vise at vår profesjonskunnskap er det som må til får å få et tilstrekkelig godt barnehagetilbud for alle barn. Hvor alle barn opplever nok tid, gode vilkår får omsorg, lek, læring og danning, hver eneste dag.»
Teori og praksis
Så skal jo disse planlagte aktivitetene gjennomføres. En ansatt per tre småbarn og en ansatt per seks storbarn. Høres kanskje veldig enkelt og greit ut tenker du?
Tenk deg om to av storbarna ikke har samme morsmål som de andre barna og deg selv. Hvordan skal du få formidlet aktiviteten, hvordan skal du klare å skape en fellesskapsfølelse inn i, og igjennom aktiviteten? Når to av barna ikke forstår det du sier. Tid. Du må bruke mye tid, bilder, tegnspråk, vise konkreter, kanskje vil barna forstå. Men hva med tiden til de fire andre barna?
Tenk deg tre småbarn, det ene barnet gråter, det trenger deg og din tid. Det trenger det mer enn noe annet, akkurat nå. Hva da med de to andre? Hva med behovet deres for omsorg og trygghet? Vi trenger flere barnehageansatte per barn. Vi jobber hver dag for barnets beste. Og flere barnehageansatte er til barnets beste. Det gir rom for mer tid.
Det er utrolig spennende å ta imot og lære å kjenne barn fra andre kulturer, og mangfold er bra. Barnehageansatte innehar utrolig mye kjærlighet, omsorg og glede for alle barn. Men hva er det vi så sårt trenger, men ikke har? Tid.
Tenk om barnehagene kunne kommet på prioriteringslista. Tenk om bemanningsnormen kunne vært regulert i større grad av de som faktisk vet hva barnehagene, barnehageansatte og ikke minst barna trenger. Og hvem er det? Jeg mener svaret er åpenbart.
Tenk å kunne gå hjem fra jobb som barnehageansatt med en følelse av at alle barn har fått tid. Tid til å sitte i den ansattes trygge fang, til barnet selv er klar for å utforske på egen hånd.
Barnehager får beskjed om at budsjettet ikke dekker mer enn et visst antall nye leker og formingsmateriell. Barnehager får beskjed om å spare inn på mat, fordi budsjettet er sprengt.
Dette kan jeg til dels være med på, og forstå. Men en påtvungen innsparing som smerter og ikke kan godtas på tross av sprengte budsjetter eller mangel på penger, er barnas trygghet. Barnas tid.
Ja til økt bemanningsnorm og tid til å skape trygge barn i norske barnehager!
