Å bli barnas tillit verdig

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I alle situasjoner i barnehagen er barnet et mål i seg selv. Uansett hvor triviell og praktisk en situasjon er, jobben innebærer å involvere barna. Det er i hverdagssituasjoner at livet læres, ikke bare i samlingsstunder og tilrettelagte aktiviteter. Hvis ikke vi lar barna delta på det som skjer, forbereder og setter ord på det vi gjør, spør dem hva de mener og gir dem mulighet til å prøve selv, så uteblir meningen for barna. Og hva er da vitsen.

Deltakelse

Et barn er møkkete i ansiktet og nesa renner. En voksen griper en våtserviett og vasker barnets ansikt. Raskt og uten å si noe.

Det er omsorg, og sikkert godt ment, men det er allikevel noe som mangler. Som voksen vet jeg at det er upraktisk å være møkkete. Men vet barnet det? Er ikke barnet i barnehagen nettopp for å erfare det. Hvordan skal barnet skjønne dette, hvis jeg ikke sier hvorfor, forteller og viser hva jeg mener?

En gruppe barn er i garderoben. De skal ut. En voksen roper til en annen voksen: «Hva skal de ha på seg i dag»? «Det er vått ute», svarer en voksen i andre enden av rommet. «Da tar vi på oss regntøy», konkluderer den voksne og henvender seg til barna.

Det er sikkert godt ment, for som voksen vet jeg hva som er best å ha på seg når det regner. Men målet er ikke bare å gå ut eller å ha riktig tøy på seg. Prosessen er målet, å la barna delta underveis og forstå sammenhengen med det som skjer.

Pass eller relasjonsarbeid

Før i tiden var det noe som het barnepark. Det var et inngjerdet sted, med et lite grendehus, tjue barn og en voksen. Åpningstid fra ti til to. Barna var ute hele tiden. Det var definert som barnepass, ikke et pedagogisk tilbud.

Det som skiller relasjonsarbeid fra pass og parkliv, er det samme som skiller et subjekt fra et objekt: egenverdien. At jeg som voksen verdsetter barna som individer, som jeg viser tillit og har tro på.

Uansett rammer, så er det nesten alltid mulig å anerkjenne barna. Jeg må bare ha det i meg, selv se meningen med det. Gjøre tilliten synlig i kroppen min, måten jeg snakker på, blikket mitt.

Hvilke holdninger jeg har til barn, og hva jeg vektlegger når jeg er sammen med barna, har alt å si. Er barn meningsskapende eller hjelpetrengende? Er de aktører eller tilskuere? Subjekter eller objekter? Kan jeg lære noe av barna eller er det bare de som skal lære av meg?

Væremåte

At relasjonsarbeid er lett, er en helt annen sak. Det er mye enklere å passe barn. Det går mye fortere å gi barna en beskjed, enn å høre hva de mener om saken. Og hvis jeg involverer barna, så må jeg definitivt endre planene mine. Ikke vet jeg hvor det ender. Og full kontroll, det kan jeg bare glemme.

Det er krevende å være relasjonsarbeider med de yngste barna. Men det er like fullt det som er jobben i barnehage.

Jeg kan godt si at jeg ikke har tid og at det er lite bemanning. Det er masse å gjøre, mange relasjoner å stå i, dilemmaer å forholde seg til, utfordringer å fronte, praktiske ting å gjøre. Men til syvende og sist handler det ikke om de ytre forholdene. Det handler om hvem jeg som voksen velger å være i møte med barna. Grunnholdningen min, og i hvilken grad jeg slipper barna til som deltakere i egne liv.

Den etiske dimensjon

Sykepleien har en to tusen år gammel tradisjon. Barnehagen har en brøkdel av det. Relasjonsarbeidet i sykepleien er omsorgsbasert med en tydelig etisk dimensjon; å se mennesket i pasienten, ikke bare sykdommen. Verdighet heter det, å hegne om enkeltmennesket i alle livets faser.

I barnehagen handler relasjonsarbeidet om det samme. Å anerkjenne mennesket i barnet, med livserfaring på godt og vondt, som har egne tanker og meninger, egne håp og drømmer – som kan, vet og vil.

Kari Martinsen, sykepleier og filosof, sier at arbeid med mennesker dreier seg om å bli den andres tillit verdig. Så også i barnehagen. Hver dannelsesreise er individuell og fordrer sitt eget utgangspunkt. Som voksen skal jeg lede og veilede barna, men jeg skal aldri leve livet for dem.

Felles for planer, mål og gode hensikter, som et slags lim som binder det hele sammen, følger det kontinuerlige arbeidet med å bli barnas tillit verdig.