Ja til vernebriller - og til undring

Gi ikke barnehagebarna lab-frakker og vernebriller, oppfordrer Markus Lindholm.

Det er vanskelig å ikke la seg føre inn i Lindholms verden av undring, og jeg støtter mye av det kan skriver i kronikken, men det er viktig å skille mellom skole og barnehage, og som fagsjef for FUS barnehagene vil jeg konsentrere meg om barnehagens rolle.

I barnehagen er hverdagen full av undring. Vi har en tradisjon for å verne om leken, og for at det er ikke så farlig om turen går fra A til B, så lenge prosessen underveis bidrar til glede, samhold og undring. Selv om også jeg opplever at disse prosessene står under press for mer målbare tiltak. Og ja, det er storartet pedagogikk å fortelle om magien, men hvorfor er det elendig pedagogikk å fortelle om fakta? Det er her jeg mister Lindblom.

I alle våre barnehager i FUS-kjeden står leken og magien høyt i kurs, dette er noe vi prioriterer, men like viktig som undringen står kunnskapen, og den nære relasjonen mellom barnet og den ansatte. 

Jeg vil tro at menneskers evne til å undre seg vil avhenge av hvilken kultur som ligger til grunn i både hjem og barnehage. Det samme vet vi om læring.

Barn i familier kan vokse opp med svært ulikt språklig repertoar og muligheter for å lære. Nettopp fordi foreldre er ulike og selv har vokst opp med ulike muligheter. Barn er ulike, noen er robuste, noen er mer sårbare. Noen tar lett kontakt med personalet, andre i liten grad.

Hvordan sikrer vi at disse barna får noenlunde samme premisser for videre liv og muligheter? Hvordan sikrer vi at de barna som sjelden blir lest for eller blir forklart hvordan og hvorfor, får de samme mulighetene som de som alltid har en samtalepartner som beriker språk, tanke og bidrar til både undring og læring?

Jeg ser ingen grunn til at vi ikke kan si ja til både vernebriller og til undring.