Trenger man utdanning for å jobbe i barnehage?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Alle kan jobbe med barn», og «det trenger du ikke utdanning for». To utsagn de fleste som jobber i barnehage har hørt i den ene eller andre sammenhengen.

Så er det noe i det? At alle kan jobbe med barn og at man egentlig ikke trenger utdanning for en slik jobb? Kanskje er det noe i det utsagnet? Om at noen bare har det i seg?

Noen ganger kan vi sette to streker under svaret

«Det finnes ingen fasit på god pedagogikk». En påstand jeg har blitt fortalt ved noen anledninger. I dette utsagnet tror jeg det råder en forståelse om at pedagogikk er en «soft» vitenskap. Til forskjell fra mer faktabaserte studier som fysikk, kjemi og matematikk.

I mitt arbeid som pedagog opplever jeg at det ofte kan settes to streker under svaret – når det gjelder god pedagogisk praksis. Det er ikke slik at alt er relativt og at vi bare prøver oss litt frem med tilfeldige løsninger her og der.

I dag har vi mye kunnskap om hva som er bra for barn, og hva som ikke er det. Vi vet for eksempel at det med 100 prosent sikkerhet ikke er bra å slå barn eller å utsette det for ulike former for fysisk og emosjonelt misbruk. Det virker traumatiserende på barns hjerner som igjen påvirker deres videre læring og utvikling på en svært uheldig måte.

Noe vi også vet mye om, er at barn som vokser opp i hjem preget av omsorgssvikt reagerer særlig dårlig på å få kjeft og straff av ansatte i barnehagen. Det et traumatisert barn trenger, er lag på lag med trygghet og omsorg. Barnet må gis en opplevelse av å bli sett, hørt og forstått. Tryggheten det får i barnehagen kan begynne å kompensere for utryggheten barnet har med seg fra tidligere.

Samtidig er det viktig med faste rammer og konsekvente voksne. Både for barn som av ulike grunner har utfordrende atferd, men også for normalfungerende barn. Hva det vil si å ha trygge rammer og konsekvente voksne gir rom for mange feiltolkninger. Å snakke til barnet med høy og sint stemme er en misforstått oppfatning av hva det vil si å være konsekvent. Sigsgaard (2003) påpeker at kjefting ofte blir forklart som å dekke barnets behov for grenser. Men faktum er at kjeft i liten grad bidrar til å gi barnet en opplevelse av å bli sett, hørt og forstått. Kjeft er heller med å forsterke mer av den atferden vi ikke ønsker og se. For å korrigere uønsket atferd kommer vi lenger ved å ta barnets perspektiv, veilede det med ord, og invitere det til å delta i og finne løsninger på ulike samspillsituasjoner.

Eksemplene over illustrerer at en løsning i mange tilfeller er mer riktig enn en annen, og at det finnes noen felles fasitsvar som går igjen i enhver situasjon. Og det som går igjen er barnets behov for trygghet, tilknytning, opplevelse av mestring, og medvirkning.

De fleste avgjørelser kan ikke løses med et trylleslag, men krever en forståelse for hva som må skje trinn for trinn, i et lengre perspektiv. For å utføre et slikt arbeid, må barnehagelæreren fungere som en base for trygghet, læring og utvikling. For at barnehagelæreren skal mestre dette kunststykket behøver de kunnskap om årsaker til lærevansker, atferdsvansker, mobbing og krenkelser, sammen med metoder og verktøy for å kunne håndtere dette på en god måte.

Fagkunnskap er ikke nok

Samtidig som vi har mye kunnskap om hva som er bra for barn og hva som ikke er det, er det ikke slik at kunnskap og metodelæring i seg selv er nok. De som jobber med barn, må også vite hva som skal gjøres når ingen teori eller metodikk gir klare svar.

Noen ganger vil det være riktig med en utstrakt hånd, andre ganger klare grenser og en konsekvent voksen. Avgjørelsen om hva som er «riktig» blir tatt i den mellommenneskelige møteplassen.

En møteplass utenfor tid og rom, der intuitiv kunnskap blandes sammen med pedagogisk teori, egne erfaringer, praksiserfaringer, empati og årvåken tilstedeværelse. I dette møtet kan den voksne improvisere gode løsninger, i den til enhver tid unike praksissituasjonen.

Vi kan ikke ta på den mellommenneskelige møteplassen. Heller ikke observere den, ikke direkte. Men denne usynlige møteplassen er der likevel. Og gjennom erfaring og øvelse kan vi bli flinkere til å bruke møteplassen til å faktisk møte barnet der det er.

Og det er kanskje dette som handler om å ha det i seg. Eller å være personlig egnet, som egentlig bare handler om villigheten til å bruke seg selv. Bruke intuisjon, kreativitet, empati. Erfaringer. Praksiserfaringer. På en målrettet måte. Erkjenne sine feil, forsøke å bli en bedre pedagog, hele tiden.

Dette er muligens noe enkelte har mer tilgjengelig enn andre. Som et resultat av egne erfaringer og et levd liv. Men intuisjon, kreativitet, empati og tilstedeværelse er også ressurser som alle har tilgjengelig og som kan trenes opp. Gjennom blant annet bevisst trening på fokus og tilstedeværelse, og gjennom et fokus på personlig utvikling.

Kunnskap eller en intuitiv forståelse? Ja takk begge deler

Å ha en intuitiv forståelse av en situasjon er vel og bra. Men er det godt nok å si at vi har en følelse for noe? Kan vi for eksempel konkludere med at et barn blir utsatt for mobbing fordi vi har en magefølelse?

Magefølelsen kan gjøre oss oppmerksomme på noe vi ikke ville vært oppmerksomme på ellers. Men vi kan ikke sende en bekymringsmelding til barnevernet fordi vi «føler» at noe er galt? Å «føle» oss frem kan gi rom for mange feiltolkninger basert på hva vi har med i egen ryggsekk. Å ha en magefølelse og en intuitiv forståelse i jobben vi gjør er viktig. Men dette kommer kun til sin fulle rett når vi bruker den sammen med kunnskap om barns læring og utvikling, kunnskap om etiske problemstillinger, samt kunnskap om mulige feilkilder hva angår egne observasjoner.

Oppsummert kan vi kanskje si som Ole Brumm: «Ja takk, begge deler». Egenskaper knyttet til det å ha det i seg sammen med pedagogisk fagkunnskap er begge bra å ha. Det er viktig å være personlig egnet, som egentlig er det samme som å ha det i seg. Men å jobbe med barn krever også kunnskap om hva som er bra for for barn, i ulike situasjoner og for forskjellige typer barn.

De fleste barn vil respondere positivt på klare regler og konsekvente voksne. Men hvis du er i en tilstand av utrygghet vil du være opptatt av overlevelse, og ikke nødvendigvis være superfokusert på regler som gjelder for måltidet i barnehagen.

Alt dette krever mye kunnskap som vi vanskelig kan ha med oss uten å ha gjennomført en eller annen form for utdannelse om barn. Men det er også veldig mye vi kan ha et «øye for», og som vi aldri kan få med oss gjennom utdanningen uten å gjøre et personlig arbeid med oss selv.

Så kanskje bør et fokus på personlig utvikling komme inn i barnehagelærerutdanningen? Sidestilt med læring av teorier og forskning om pedagogisk praksis?