Barnehagehverdagen sett fra et barns perspektiv

• Dette er et eksternt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Mandag igjen, tid for barnehage.

Her står jeg, utenfor porten og venter på at mamma skal lukke den opp.

«Oi se, mamma! Et ekorn»!

Mamma hører meg ikke, hun er for opptatt med å fortelle sjefen sin på telefon at hun er litt forsinket fordi jeg var vrang i dag tidlig. Jeg ser ned i bakken, samtidig som hun lukker opp porten for meg og ber meg om å kjappe meg.

Vel inne i garderoben kommer det en voksen og sier hei. Men hun sier ikke hei til meg først, hun sier hei til mamma. Jeg prøver å spørre om jeg skal kle av meg, eller om vi skal være ute, men jeg får ikke noe svar fordi den voksne prater med mamma. Etter hvert begynner jeg å kle av meg.

Om forfatteren

Njomza Shabani er barnehagelærer og masterstudent i pedagogikk med fordypning i barnehageledelse.

«Hva er det du driver med? Hehe. Vi skal ut vi, så du trenger ikke å kle av deg», sier den voksne i barnehagen, med strenge øyne.

Mamma ser på meg med det skuffende blikket sitt. Igjen.

Jeg ser ned i gulvet, kjenner klumpen i halsen. Svelger den. Begynner å kle på meg. Igjen.

Når jeg kommer ut på lekeområdet ser jeg de andre barna løper rundt, samtidig som de smiler og ler. Der treffer jeg en annen voksen i barnehagen, Ida. Hun peker mot de andre barna og sier at jeg må gå til vennene mine, og at de blir nok glad for å se meg.

Men det er ikke vennene mine. Jeg later som at de er vennene mine, sånn at mamma ikke skal tro at jeg er venneløs, men jeg liker de egentlig ikke. Spesielt ikke Tanya og Emilie, de er slemme mot meg. De dytter meg når ingen andre ser og når jeg dytter tilbake skriker de så høyt at en voksen kommer bort. Den voksne begynner å kjefte på meg. Hver gang.

Jeg prøver å fortelle hva som har skjedd, men jeg blir ikke hørt. Hver gang.

Jeg ser i bakken, går vekk fra barna, og setter meg alene i et hjørne. Her blir jeg sittende. Alene. Igjen.

Snart er det tid for lunsj i barnehagen. Alle barna skal inn. Jeg går inn som nummer fem, men på vei inn døren blir jeg dyttet så hardt av Emilie at jeg river ned dressen til Tanya. Jeg får skikkelig vondt i ryggen, jeg kjenner klumpen i halsen, men jeg svelger den. Igjen. En voksen kommer bort og kjefter på meg for at jeg rev ned dressen til Tanya. Jeg prøver å fortelle hva som har skjedd, men jeg blir ikke hørt. Jeg får kjeft. Jeg ser ned i gulvet, begynner å kle av meg, samtidig som jeg kjemper enda hardere med å svelge klumpen jeg har fått i halsen.

Måltidet er i gang. Jeg får servert en skive med gulost og smør. Jeg liker ikke smør. Jeg prøver å fortelle den voksne at jeg ikke liker det, men fordi hun har smurt den så må jeg spise opp. Jeg klarer så vidt å spise halve brødskiven før jeg sier jeg er mett. De andre barna rundt bordet prater ikke med meg, og de voksne er mer opptatt av å prate med hverandre. Så der sitter jeg med en brødskive jeg ikke har lyst på. Alene. Igjen.

Nå er det tid for utelek. Nå vet jeg at det ikke er så lenge til mamma henter meg, så jeg prøver å leke med de andre barna sånn at mamma kan se at jeg har venner i barnehagen. Jeg løper fra den ene leken til den andre. Den voksne, Ida stopper meg og sier «så fint å se at du har det fint i barnehagen, du er jo i full aktivitet». Det Ida ikke vet er at jeg løper fra den ene leken til den andre, fordi ingen barn vil leke med meg. De løper vekk fra meg. Jeg løper etter.

Nå er mamma her. Mamma ser meg, stopper opp og sier: «Hvorfor er du så møkkete? Er du ikke ferdig å leke med all gjørmen?».

Jeg ser ned på dressen min, kjenner klumpen i halsen, men jeg svelger den. Jeg blir stående og høre Ida fortelle mamma om dagen min. Ida forteller at jeg har hatt en fin dag i dag, at jeg har lekt masse med de andre barna, spist rikelig og vært den snille og gode jenta jeg er hver dag. Jeg ser opp på mamma og håper hun skal si noe til meg. Mamma ser på meg og sier «Ja ja, er godt du er god her da, kanskje du kan prøve ut det hjemme også».

Jeg ser ned i bakken igjen. Den klumpen har nå blitt så stor at jeg ikke klarer å svelge den. Det triller en tåre langs kinnet mitt, men verken mamma eller Ida ser det. De er for opptatt av å snakke med hverandre. Igjen.

Jeg reiser hjem og håper at i morgen blir en bedre dag. En bedre dag hvor jeg kan få meg minst én venn, slippe å få kjeft og kanskje til og med leke med de andre barna. Jeg håper.