Til kollegaens beste?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Praksisglimt:

«Maur!», roper Nidra og graver ivrig i jorda med spaden sin. Linus, Truls, Sara og jeg lener oss nærmere for å se på Nidras funn. Truls hjelper til med hendene sine, og vi får mauren forsiktig opp på spaden.

Vi blir avledet av en høy og sint stemme bak oss. «Nei, Viktor!» Alle stopper opp og snur seg mot lyden. Den kommer fra Astrid, en av mine kolleger, som sitter på huk med ryggen til oss. Hun holder fast i ermet på dressen til Viktor og har et alvorlig uttrykk i fjeset. «Nei, Viktor!» gjentar hun. Stemmen er fremdeles høy, og hun rister litt i ermet på dressen hans. «Sånn får du ikke gjøre!».

Viktor vrir seg. Han holder en spade i hånden og har et stivt ansiktsuttrykk. Han unngår blikket til Astrid, ser den andre veien, ned i bakken og rundt omkring mens kroppen fremdeles vrir seg aktivt. Først da legger jeg merke til Cornelius. Han sitter på rumpa ved siden av de to andre. I håret har han jord. I øynene og på kinnet er det noen stille tårer. Han ser mot Astrid og Viktor. Jeg oppdager brått at de andre barna og jeg også ser mot dem. Jeg snur meg og ser ned.

«Hvor ble det av mauren?» spør jeg og lykkes i å flytte barnas oppmerksomhet tilbake til bakken. Mauren har forsvunnet! Letingen starter på nytt. Jeg graver med barna, men jeg leter ikke lenger. Jeg er fremdeles til stede i situasjonen som utspiller seg bak oss. Oppmerksomheten min er der, selv om kroppen min er her. Astrid holder fortsatt fast i Viktor. «Du kan ikke gjøre sånn, Viktor. Det gjør vondt!» sier hun. Viktor lager misfornøyde lyder og vrir seg enda mer iherdig nå. Cornelius sitter fremdeles og ser mot de to andre.

Jeg har vondt inni meg.

Etisk dilemma

I rammeplanen for barnehager står det at alle barna skal «oppleve å bli sett, forstått, respektert og få den hjelp og støtte de har behov for». Det står videre at vi aktivt skal tilrettelegge for omsorgsfulle relasjoner mellom barn og personalet, og mellom barna, «som grunnlag for trivsel, glede og mestring » (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 19).

Dersom vi tar utgangspunkt i dette utdraget fra rammeplanen, kan vi stille oss spørsmål ved hvordan Cornelius kan ha opplevd denne situasjonen. Og hva med Viktor? Opplevde noen av dem å bli sett, forstått, respektert og få den hjelpen og støtten de hadde behov for? Hvordan kan slike situasjoner påvirke guttenes relasjon til hverandre? Hva med relasjonen mellom Cornelius og Astrid eller mellom Viktor og Astrid? Og hvordan kan situasjonen påvirke forholdet mellom de andre barna og Viktor?

Vi kan også ta utgangspunkt i rammeplanens beskrivelser om at personalet skal støtte barnas selvfølelse, og at barna skal møtes med empati, få mulighet til å videreutvikle empati og sin evne til tilgivelse (Kunnskapsdepartementet, 2017). På hvilken måte støtter vi barns selvfølelse i en konfliktsituasjon, og hvordan påvirker våre egne følelser håndteringen av slike situasjoner? Hva lærte Viktor om seg selv denne dagen i skogkanten? Og Cornelius? Gav hendelsen barna noen gode rollemodeller eller muligheter til å videreutvikle sin empati eller evne til tilgivelse? Hvilke egenskaper kan barn anse som viktige hos en ansatt dersom de skal søke trøst, forståelse og omsorg? På tross av at det her finnes grunnlag for mange ulike refleksjoner, er det ikke dette som er mitt etiske dilemma – verken i denne eller i lignende situasjoner.

Mitt etiske dilemma dreier seg nemlig om min egen rolle. Jeg er pedagogisk leder og skal, ifølge rammeplanen, veilede og sørge for at barnehageloven oppfylles gjennom det pedagogiske arbeidet. Tør vi å ta dette profesjonsetiske ansvaret på alvor?

Hva hindrer oss i å gripe inn?

Selv om praksisfortellingen beskriver en enkelthendelse, vil jeg våge å påstå at lignende episoder utspiller seg daglig i barnehager rundt omkring i Norge. Hver dag er det trolig ansatte som behandler barna på en måte som er på grensen til hva som er greit, og hver dag er det nok også kolleger som vegrer seg fra å gripe inn. Det kan dreie seg om måter barn blir snakket til, hvordan de ansatte fysisk tar i barna, hva som blir sagt om barna over hodene deres, eller annet som er på tvers av verdigrunnlaget vårt.

Hvorfor er det slik? Hva er det som hindrer oss i å gripe inn? Hva hindrer meg? Hvilke verdier ligger til grunn? Handler det rett og slett om feighet?

Jeg vet mye om min kollega. Som leder har jeg innsikt i hennes privatliv og bakgrunn. Jeg vet hva hun er dyktig på, og hva som kan være hennes svakere sider. Jeg vet også at selvfølelsen hennes er skjør når det kommer til arbeidsutførelsen. Dette farger mine handlinger overfor henne i alle situasjoner – fordi jeg arbeider med et menneske. Menneskesynet mitt forteller meg at min kollega handlet instinktivt da hun observerte denne hendelsen. Hun gjorde sitt beste ut fra sine egne forutsetninger, sin kunnskap og sine erfaringer og var muligens samtidig farget av følelsene som ble utløst i henne. Trolig hadde hun et ønske om å stanse en krenkelse eller et uheldig samspillsmønster, i samsvar med rammeplanen, men samtidig skapte hun et nytt – og kanskje ble dermed enda et barn utsatt for en krenkelse.

Med andre ord: Det var ikke godt nok. Hun har et ansvar for å følge rammeplanens bestemmelser, og jeg har et ansvar for å veilede henne.

Skjønn og ulike hensyn

Gjennom barnehagelærerutdanningen har jeg lært hvordan jeg teoretisk sett bør håndtere slike situasjoner, og hva rammeplanen forplikter meg til å gjøre. Så hvordan kan jeg da rettferdiggjøre handlingen min? Jeg kan ikke det.

Jeg handlet også instinktivt og basert på følelser. Jeg ønsket å skåne Viktor fra barnas nysgjerrighet i en situasjon hvor han hadde «feilet» og allerede fikk negativ oppmerksomhet. Jeg ville verne ham fra det inntrykket barna rundt meg kunne få av ham, og den påvirkningen dette kunne ha for relasjonene hans. Jeg ønsket å skåne Astrid fra ydmykelsen ved at jeg observerte henne i et svakt øyeblikk, og jeg ville skåne Cornelius fra våre blikk der han satt alene og sårbar.

Skjønnsmessige og faglige vurderinger lå altså bak valget mitt, men mest av alt ønsket nok underbevisstheten min å skåne meg selv – fra ubehaget det ville påføre meg å gå inn i situasjonen. Jeg ville opplevd at jeg brøt inn i min kollegas arbeid, og dermed indikerte at hun ikke gjorde en god nok jobb. Dette kunne gitt henne inntrykk av at jeg tenkte at jeg var bedre til å håndtere dette enn henne – i verste fall at hun ville tenke at jeg er bedre enn henne, noe jeg var redd kunne påvirke selvfølelsen hennes ytterligere i negativ retning. God hvilepute?

I barnehagen står vi i etiske dilemmaer hele tida – også overfor våre kolleger, kanskje spesielt når vi skal «velge» mellom hensynet til kolleger og til barna. Dette valget bør egentlig være opplagt ettersom det står tydelig i rammeplanen at alle handlinger og avgjørelser som tas, skal ha barnets beste som grunnleggende hensyn. Jeg undrer meg likevel over om mange av oss har en underbevisst holdning om at det er viktig(ere) å respektere voksne. Vi jobber først og fremst med mennesker, og også voksne fortjener å bli sett, forstått, respektert og møtt med empati. Også deres selvfølelse skal ivaretas. Men jeg tror at vi fort kan bruke det som en hvilepute, og dermed la være å gripe inn – til tross for profesjonelle forpliktelser. Det er lettere å la være, men hva blir da konsekvensene? Og handler vi egentlig til kollegaens beste ved å gjøre det slik?

Å frata noen læring

Ved at jeg ikke brøt inn i situasjonen, viste jeg barna rundt meg, inkludert Viktor og Cornelius, en aksept for Astrids måte å behandle barna på. I tillegg fratok jeg min kollega en mulighet til å utvikle seg og lære alternative handlemåter. Muligens vet hun fortsatt ikke at det hun gjorde, ikke var bra nok. Jeg tror at mange av oss som jobber i barnehage, har et grunnleggende ønske om å behandle mennesker godt. Men kanskje vi må vri litt på hva vi tenker at er godt? Kanskje det for eksempel er bedre å gi en kollega mulighet for utvikling og læring enn å la dem fortsette å gjøre de samme feilene om og om igjen? Hva kunne jeg så ha gjort annerledes?

Jeg klarte ikke å finne noen bedre løsning i situasjonen der og da, men jeg har tro på at refleksjon, visualisering og øvelse kan ruste oss til å endre våre handlingsmønstre. Derfor beskriver jeg under hva jeg skulle ønske at jeg hadde gjort, nå som jeg har hatt mulighet til å reflektere over det som skjedde den dagen i skogkanten.

Før du leser videre, kan du kanskje selv tenke gjennom hvordan du ideelt sett ville handlet hvis du var i mine sko. Jeg vil samtidig minne om at det i rammeplanen er tydelig beskrevet at alle som arbeider i barnehagen, skal bidra til å oppfylle målene og kravene. Det er altså et felles ansvar å gripe inn når du ser noen som «går over streken», og selv om de pedagogiske lederne har ansvar for veiledning, bør ikke dette være en hvilepute for andre.

En alternativ fortelling

Jeg reiser meg rolig fra utforskningsaktiviteten og sier til barna: «Jeg er snart tilbake, jeg skal bare hjelpe Viktor, Cornelius og Astrid litt.» Jeg går bort til dem, stryker Viktor mildt over armen og over hånden til Astrid, slik at hun slipper taket i ermet hans. Jeg setter meg inntil Cornelius med armen min rundt ham og gir ham en klem. Så oppfordrer jeg Viktor til å sette seg inntil meg, han også. Deretter spør jeg barna om hva som skjedde, og forsøker å få klarhet i dette mens jeg oppfordrer Astrid til å lytte og delta i samtalen.

Når vi har fått ordnet opp i situasjonen og muligheten byr seg, tar jeg Astrid til side og snakker med henne om hvordan hun opplevde det hele. Jeg lytter til begrunnelsene bak handlingene hennes, hvilke følelser det utløste i henne, og hvordan hun opplevde det da jeg trådte inn. Deretter beskriver jeg hva jeg observerte, og min faglige begrunnelse for å gripe inn.

Hvis vi nå spoler tilbake til rammeplanutdragene, kan vi se at dersom jeg hadde handlet på overnevnte måte, ville både Cornelius og Viktor ha blitt sett, forstått og respektert og fått den hjelp og støtte de hadde behov for. Det ville mest sannsynlig påvirket barnas selvfølelse i positiv retning å oppleve å bli lyttet til og å bli møtt med nærhet og omsorg. Både de involverte barna og de andre ville kanskje ha fått større innsikt i hvordan man kan utøve empati. Det ville gitt min kollega en gave – en mulighet til å ta et blikk på sin egen praksis og handlingsmønstre og dermed en anledning til å korrigere denne i lignende situasjoner i tillegg til at hun også trolig ville følt seg sett, forstått og respektert. Dette ville kunne gagne flere barn i årene fremover og ville dermed ha mange barns beste som grunnleggende hensyn. Sist, men ikke minst ville jeg ha oppfylt plikten jeg har som pedagogisk leder.

Bedre lykke neste gang?

Kronikken ble opprinnelig publisert i Barnehagefolk.