«Jeg legger ikke merke til hudfarge i det hele tatt»: – Du tar dessverre feil

Denne uken publiserte hun bloggposten «Hvorfor og hvordan bør hudfarge være tema i barnehagen?» på sin egen hjemmeside (du kan lese hele innlegget lenger ned i artikkelen). 

Fordi: 

– Det er så mange som ønsker at både barn og voksne skal være fargeblinde. Men det er feil. 

• Les også: «Det er et stort behov for flere flerkulturelle pedagoger i barnehageyrket».
• Les også: Barn er selv en drivkraft for positiv endring.
• Les også: – Integrering eller assimilering av minoritetsspråklige barn i barnehagen?

Kan være en øyeåpner

Iversen skriver i innlegget: Drapet på George Floyd i USA har utløst et skred av demonstrasjoner og en rekke av såre, personlige innlegg knyttet til rasistiske erfaringer. Ikke bare i USA, men også her i Norge. Vi har lært at hudfarge i aller høyeste grad påvirker hvordan vi blir møtt, i skolen, på bussen, på byen, av politiet, i avisene. Og også i barnehagen.

– Jeg håper og tror at debatten vi nå opplever, gjør oss flinkere. At de mange stemmene som dukker opp nå kan være en øyeåpner for hvor utbredt rasisme faktisk er. Det er klart; vi er ikke USA og har ikke den samme formen for systemisk rasisme som der. Likevel: En forskningsrapport fra Antirasistisk senter om ungdom og rasisme, fra 2017, viser at nærmere en av fire ungdommer som har foreldre med innvandrerbakgrunn har opplevd forskjellsbehandling med bakgrunn i hudfarge eller etnisitet regelmessig på barneskolen., sier hun. 

I rapporten Vi vil ikke leke med deg fordi du er brun – En undersøkelse av opplevd rasisme blant ungdom kommer det blant annet fram at: 14,2 prosent av de spurte opplevde urettferdig eller negativ forskjellsbehandling ukentlig mens de gikk på barneskolen, og 15 prosent på ungdomsskolen. Så mange som 24 prosent, eller én av fire, opplevde rasisme, diskriminering eller urettferdig behandling regelmessig, det vil si 2-3 ganger hver måned eller oftere, på barneskolen, og så mange som 25,6 prosent på ungdomsskolen.

– Dette er noe mange har opplevd og kjent på i årevis, uten å tørre å ta dte opp. Det kan sammenlignes med metoo-debatten: Da sakene begynte å komme opp, var det veldig vanskelig for mange menn å forstå at dette var så utbredt. Slik er det med rasismedebatten også. Flere skriver også om hvor vanskelig det er å snakke med hvite om det. De er redde for å bli mistrodd. De som ikke har opplevd det selv, er også eldig overrasket over å høre hvor utbredt det er. 

Hvordan speiler barnehagene mangfold?

Iversen forteller at hun selv ikke er barnehagelærer, men kom inn som en del av barnehagelærerutdanningen ved UIS som religionsviter. 

I bloggposten skriver hun: På barnehagelærerutdanninga i Drammen sender vi alltid studentgrupper ut for å kartlegge hvordan barnehagene speiler mangfold rent materielt. Hvilke bilder ser vi på veggen? Hvordan ser dokkene ut? Hvilke bøker er i hyller og bokkasser? Mens mange barnehager er bevisste på disse spørsmålene, er det også mange som ikke er det. Videre er det mange som tenker at om barnegruppa ikke er kulturelt og etnisk sammensatt er det mindre grunn til at barnehagen skal jobbe med mangfold som tema. Men mangfold er ikke et tema som bør reserveres til FN-dagen. Mangfold er hverdagen.

– Jeg tror det er veldig forskjellig hvordan barnehagene jobber mot rasisme. Noen synes det er vanskelig, andre mener selv de er gode på det - og mange er også det. Det er også en del av barnehagene som primært har barn med majoritetsbakgrunn som mener dte ikke er relevant for dem. Men det er jeg uenig i, sier Iversen.

Hun påpeker også at i hvor stor grad mangfold og etnisitet knyttet opp mot rasisme er et tema ved de ulike barnehagelærerutdanningene, varierer. 

– Et tema Camilla Eline Andersen ved Høgskolen i Innlandet blant annet var innom i sin doktorgradsavhandling, som retter oppmerksomheten mot «rase» i et barnehagefaglig landskap. Hun skriver noe om at tematikken nærmest er fraværende i utdanningen. 

Selv erfarer Iversen at studentene er veldig opptatt av tematikken. 

– De vil gjerne utfordres! Slik har det vært hele veien, de er veldig engasjerte og jeg er imponert over dem. I Drammen har vi en veldig sammensatt gruppe studenter, fra mange ulike kulturer, med ulike hudfarger og bakgrunner. Når vi har studenter som forteller om egen bakgrunn og praksis rundt ulike tema, opplever jeg at medstudentene er veldig våkne og nysgjerrige, sier hun, og fortsetter: 

– Vi hadde en workshop før jul der jeg og kollega Jocelyne Von Hof, som er mørk i huden, hadde et tema knyttet til hudfarge. Det ble en veldig god samtale, etter at studentene opplevde utfordringen med å sette ord på at den ene av oss var mørk og den andre lys. I evalueringen etterpå var studentene tydelige: Dette er krevende, og det vil vi ha mer av! 

Her kan du lese hele blogginnlegget til Ragnhild Laird Iversen: 

«Jeg ser hvert barn for hvem de er», sier du kanskje. «Jeg legger ikke merke til hudfarge i det hele tatt».

Gode intensjoner, men dessverre tar du feil. Og når det kommer til antirasistisk arbeid i barnehagen er ikke gode intensjoner om likebehandling nok. Drapet på George Floyd i USA har utløst et skred av demonstrasjoner og en rekke av såre, personlige innlegg knyttet til rasistiske erfaringer. Ikke bare i USA, men også her i Norge. Vi har lært at hudfarge i aller høyeste grad påvirker hvordan vi blir møtt, i skolen, på bussen, på byen, av politiet, i avisene. Og også i barnehagen.

Å jobbe mot rasisme i barnehagen er faktisk en plikt. Det er eksplisitt uttrykt i Rammeplanen at personalet skal «gi barna like muligheter, fremme likestilling og motvirke diskriminering, fordommer, stereotypier og rasisme» (Utdanningsdirektoratet 2017: 57). Men det kan være mer krevende enn de av oss som ikke har erfart rasisme på kroppen liker å tro. For vi er ikke fargeblinde, og vi behandler hverandre ikke likt uavhengig av hudfarge.

Mange kan være engstelige for å snakke om rasisme med små barn, og at de er med på å skape et problem som foreløpig ikke er i barnas erfaringsverden. Engstelsen er forståelig, men premisset er feil. Forskning viser at både barn og voksne i aller høyeste grad legger merke til hudfarge, selv om mange av oss er opplært til at vi ikke skal gjøre det. Om vi ikke er bevisst på hvordan vi snakker eller ikke snakker om forskjeller kan vi regne med at vi er med på å reprodusere de strukturene som gjør forskjeller til et problem.  

Mange har en tendens til å sidestille majoritetens blikk med et nøytralt blikk. Slik blir det mørk hudfarge som må forklares når barna lurer på hvorfor vi ser ulike ut, og når hudfarge blir navnet på en fargeblyant er den rosatonet heller en brun. Dette går det an å gjøre noe med. 

Forskere og aktivister understreker at det å snakke om og besvare spørsmål om ulikheter knyttet til utseende og hudfarge gir barn som (uavhengig av egen farge) har mer positive syn på etniske minoriteter og som lettere kan gjenkjenne rasisme (Marsh m.fl. 2010). Vi som voksne bør derfor anstrenge oss for å forklare, besvare spørsmål, være eksempler og vise at hudfarge ikke er styrende for andre egenskaper.

Her er noen tips til hvordan du kan sørge for at bilder, leker og bøker representerer et mangfold av utseender og bakgrunner, og hvordan du kan ta praten om rasisme. 

Materielt mangfold - uavhengig av barnegruppa

På barnehagelærerutdanninga i Drammen sender vi alltid studentgrupper ut for å kartlegge hvordan barnehagene speiler mangfold rent materielt. Hvilke bilder ser vi på veggen? Hvordan ser dokkene ut? Hvilke bøker er i hyller og bokkasser? Mens mange barnehager er bevisste på disse spørsmålene, er det også mange som ikke er det. Videre er det mange som tenker at om barnegruppa ikke er kulturelt og etnisk sammensatt er det mindre grunn til at barnehagen skal jobbe med mangfold som tema. Men mangfold er ikke et tema som bør reserveres til FN-dagen. Mangfold er hverdagen.

Dette handler ikke bare om viktigheten av identitetsbekreftelse for barn med ulike toner. Også barn som selv er hvite og som vokser opp i en hvit kontekst trenger å møte materielle representasjoner av et mangfold i barnehagen. Satt på spissen kan vi finne barnehager som med gode intensjoner jobber med mangfold gjennom innsamlingsaksjoner til barnebyer eller fadderbarnehager i det globale sør. Men slik skapes og forsterker fordommer. 

Hvordan påvirker det bildet barna skaper av verden om brunfarge bare er noe de ser knyttet til bilder av hjelpetrengende eller eksotiske «andre»? Eller om «hudfargen» i blyantesken bare har en valør? Fordi barn skal få oppleve både identitetsbekreftelse og perspektivutvidelse i barnehagen bør de materielle uttrykkene i barnehagen gjenspeile et samfunnsmessig mangfold - uavhengig av barnegruppas sammensetning. 

Hudfarge i dokkekroken

Det finnes knapt en barnehage uten dukker. Hvordan ser dukkene ut? Og ikke minst, hvilken status har de ulike dukkene i leken? 

Flere studier forteller om hvordan mange amerikanske barn har internalisert et samfunnsmessig hierarki knyttet til hudfarge og foretrekker dukker med lys hudtone. I artikkelen «Why have you bought a black doll» beskriver Helena Stockinger (2019) hvordan dette skjer i en barnehage i Østerrike uten at personalet tar tak i det.

Igjen kan vi drømme om at dette ikke er overførbart til en norsk kontekst. Men i samtaler med studenter og ansatte har jeg også fått høre tilsvarende fortellinger om et hierarki i norske barnehagers dokkekroker. Rasisme er et krevende tema. Men det blir bare mer krevende av å bli ignorert. Som voksen i barnehagen har du stor definisjonsmakt. En ting er at du er i posisjon til å utforske og utfordre barnas tanker om hudfarge. En minst like viktig verktøy er at du  kan hjelpe med å gi dukken status gjennom å involvere deg i leken. 

Mangfold på veggene

FRI har i samarbeid med likestillingssenteret KUN produsert disse plakatene som speiler mangfold knyttet både til hudfarge, funksjonsvariasjon, seksualitet og familieformer. Illustrasjonene er laget av Jenny Jordahl. Et svært godt utgangspunkt for å naturliggjøre et mangfold av familiebakgrunner. 

Husk å vise mangfold også når mangfold ikke er «temaet». Røde Kors har f.eks. et omfattende opplæringsprogram om førstehjelp for barnehagebarn hvor Henry er en sentral figur. Hvor Henry er fra og hvordan han ser ut er ikke poenget i opplegget. Heldige Henry som slipper å forholde seg til de spørsmålene. Å bruke flere hudtoner som en normal kan bidra til at flere barn kan kjenne seg inkludert. 

• Les også: Hva gjør Henry? – Han skader seg!

Mangfold i bøker

Bøker er en viktig inngang både til eksplisitte samtaler og ordløse inntrykk. Mens noen bøker tematiserer det å ha en flerkulturell bakgrunn, finnes også mange nydelige barnebøker hvor barna rett og slett er barn - med forskjellige hudfarger. 

Lisa Aisato har illustrert og skrevet en rekke fantastiske barnebøker som kan være utgangspunkt for samtaler om flerspråklighet (En fisk til Luna), flerkulturalitet (Mine to oldemødre), og ikke minst hvor et mangfold av utseender er en selvsagt palett uavhengig av tema (f.eks. Snokeboka og Snart sover du). 

For en helt direkte innføring i rasisme som tema er boken «Rosa Parks» av Lisbeth Kaiser et godt utgangspunkt. Rosa Parks ble arrestert fordi hun nektet å gi plassen sin på bussen til en hvit passasjer, slik de daværende reglene krevde, og ble en svært sentral figur i den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Boka er en del av serien «Små folk, store drømmer» som portretterer ulike kjente historiske kvinner. Hendelsen foregår i «gamle dager», d.v.s. på femtitallet, men ikke fall for fristelsen til å lage happy ending og si at slik er det ikke mer. Selv om reglene er bedret er det fortsatt mange voksne som behandler andre dårlig bare fordi vi ser ulike ut. 

En mindre åpenbar favoritt hos meg er for øvrig «Jakob og Neikob - tjuven slår tilbake» av Kari Stai.

Som i alle bøkene om Jakob og Neikob er samhandlingen preget av at Jakob sier ja til alt, mens Neikob like kategorisk sier nei. I denne boken utfordres de i møtet med en tjuv, og i dette møtet blir hudfarge svært fremtredende. For mens Jakob og Neikob er røde og blå, er tjuven svart og gul. Tjuven vet at utseende teller, så han overtaler Jakob til å bli malt så også han blir svart og gul. Derfra går det ikke lang tid før Jakob havner i fengsel, som direkte konsekvens av politiets utseendeprofilering.

Boka er en ypperlig sjanse til å få barna med i en refleksjon på sammenhengen mellom utseende og egenskaper, og til å fortelle at det faktisk er sånn at noen voksne tror at hudfarge gjør oss til bedre eller dårligere mennesker. Samtidig er boka en «myk» inngang til temaet for de som er engstelige for at det å snakke om rasisme kan føre til en form for stigmatisering av enkeltbarn i barnegruppa eller en redsel for at rasisme kan ramme dem. 

I «Samira og skjelettet» av Camilla Kuhn møter vi vennene Samira og Frida, og ukarakteristisk nok er Samira hovedpersonen. Boka handler ikke om ulikheter i utseende deres, men om hva som skjer når de får lære at alle er like inni, fordi inni oss har vi alle (skrekk og gru) skjelett. Om du vil ha et inntrykk av boka kan du se tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen lese høyt fra boka for en gjeng førsteklassinger på denne siden.

Flere og flere forfattere og illustratører se ut til å bli bevisste på å skape et persongalleriet som speiler mangfold. Mens f.eks. Karsten og Petra-serien, og Detektivbyrå nummer 2 er slående hvite fra perm til perm, har nyere barnehageserier som Revehiet barnehage og Mysteriene i Kråkeslottet barnehage en mer sammensatt gruppe av både barn og foreldre. En annen anbefaling er Anna Fiskes bøker «Hvordan begynner man på skolen», «Hvordan lager man en baby» og «Alle har en bakside». 

• Les også: Anna Fiske: Selvhjelpsboka til både skolestarterne og foreldrene.

Fantasylitteratur er en annen sjanger som har vært mye kritisert for å enten ignorere mangfold eller reprodusere fordommer, men også i barnebokvarianter av denne sjangeren begynner vi å se forfattere og illustratører som utfordrer gamle stereotypier. Et godt eksempel er Hannemone og Hulda av Jenny Jordahl. 

Hudfarge på skjermen

I NRK-serien Den magiske kroppen undrer Filip og Tiril seg over hvorfor de har ulike hudfarger, og får en forklaring av legen. Forklaringen er godt alderstilpasset for de eldste barnehagebarna, selv om serien kan kritiseres for å ta utgangspunkt i at lys hud er normalen og at den mørkere fargen er den som må forklares. NRK fremstår ellers generelt bevist på å speile et mangfold i egne produksjoner. 

Leseliste for voksne

Vil du ha bedre forståelse for hva rasisme er og hvordan den virker er disse bøkene gode steder å starte: 

«Rasismens poetikk» av Guro Sibeko (2019). En bok som burde være på pensum i lærerutdanningene. Sibeko forklarer begreper knyttet til utøving og oppleving av rasisme på en måte selv akademikere kan forstå, gir en grundig beskrivelse av rasistiske strukturer i Norge, gir tips til nyttig lesing og viktige folk å følge, og ikke minst utfyller hun argumentene med sin særegne poetiske stemme. 

«Eg snakkar om det heile tia» av Camara Lundestad Joof (2018). Øyeåpnende erfaringsdeling om hvordan spørsmålet om hudfarge infiserer forfatterens hverdag. 

«White Fragilty» av Robin DiAngelo (2018). Om hvorfor det er så krevende for hvite å forstå og snakke om rasisme, og hvorfor og hvordan vi må jobbe med å forstå både vår egen posisjon og hvordan rasismen påvirker de som rammes av den. Tilgjengelig som lydbok for dem som foretrekker det. 

«Whisteling Vivaldi. How stereotypes affect us an what we can do» av Claude M. Steele (2010). Forklarer hvordan grupperelaterte stereotypier knyttet til særlig rase og kjønn påvirker oss, og hvordan vi kan utfordre disse dynamikkene. Også denne boka er tilgjengelig som lydbok.