Alle disse barnehagedagene som kom og gikk

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Du rykker stadig fremover i køen. Legger du på kommer du sist.»

Nå er det altså meg. Det er min tur. Har rykket langt fram i den yrkesmessige køen. Det er fint det. Jeg vil jo ikke komme sist. Det er bare det at det har gått så innmari fort. Fra jeg som 20-åring entret barnehageverdenen som blondert praktikant med store lyserosa øredobber. Til jeg nå kan krysse av for snart 34 års fartstid med en ganske så innholdsrik erfaringskiste.

En kvinne i min beste overgangsalder

Natt til mandag. Klokken er 03.36. Likeså greit å stå opp. I speilet ser jeg bustehår og trøttetryne. Poser under øynene.

«Hva tenker du på? Når du ligger der og ikke får sove» spør fastlegen min. «Noe i livet ditt som er utfordrende nå?»

Jeg svarer at den eneste utfordringen er at jeg ikke får sove. At jeg blir surrete og glemsk. Og litt kvalm og svimmel.

«Hetetokter og nedstemthet?» Jeg rister på hodet. Ingen andre plager. Kun det med søvnen. «Overgangsalderen. Det er den fasen nå», fastslår legen.

Diagnosen er satt. Allerede? Tegnene har jo vært der. Fargerike Nille-briller som jeg legger i alle rom. Likevel letes de iherdig etter daglig. Humoristiske bemerkninger fra yngre kollegaer om at «der kommer søstera til Blomster-Finn». Tekst på telefon - samt diverse skriv og lister på jobb som nå må ha max skriftstørrelse. Overhørte en samtale også. Mellom to unge og nyansatte i barnehagen. «Hvilken avdeling jobber du på?» spurte den ene. «Jeg jobber sammen med Jenny. Hun der litt eldre».

Ok. Erkjennelsens time. Jeg er nå i kategorien godt voksen. Er ikke lenger den blonderte praktikanten på 20. Nå er jeg 53. Mørk og mystisk. Kanskje ikke så mystisk når jeg tenker meg godt om. Heller ikke så mørk. Mulig jeg har veldig vondt for det. At jeg er litt treig. For først nå har jeg skjønt det. At jeg kommer inn under kategorien SENIOR.

Gammel dame vond å vende

«Hjertet får ikke rynker» sa avdøde Wenche Foss. Sprudlende teaterdiva og champagnepike.

Pedagoghjertet får i alle fall ikke rynker tenker jeg. Blir bare fyldigere. Mykere og større. Kanskje litt sterkere og rausere også. Etter flere tiårs styrketrening av stemme, blikk og kroppsspråk. Med et imaginært støpsel som til enhver tid bør være godt påkoblet barna, kollegaer og foreldre. Klart det av og til blir feil, dumt og slitsomt. Misforståelser og saker som går skeis. Det er jo nettopp det vi skal lære barna også. At det av og til blir krøll i livet. Det å feile er faktisk greit. Og at det å reparere er en lur – og fin ting. Det er slik vi utvikler oss.

Perfekt er kjedelig. Barn vil ikke ha foreldre eller barnehageansatte som er perfekte. De trenger ekte mennesker. Genuine. Som feiler og reparerer. Det ligger mye god læring i det å oppleve at en voksen sier et ektefølt unnskyld.

Det går fort i barnehagesvingene. Møter skal avvikles. Matlaging og foreldresamtaler. Rengjøring av leker og utstyr. Spriting og Språksprell. Turer, bleieskift, trøsting og HMS. Et mylder av ulikheter, mennesker, gjøremål, følelser og aktiviteter.

Det er da vi seniorene kan åpne den store erfaringsskuffen vår. Lete etter posen med assosiert blandet. Ta fram dropsene som heter «Refleksjon og Modenhet». Smatte på dem. Tenke at de smaker godt.

Influensere

Disse bloggerne kan ta seg en bolle! Det er jo vi barnehageansatte som er de virkelige influenserne. Som har ønske om - og muligheten - til å påvirke mennesker positivt. Vi over 50 har kanskje et særlig ansvar. I kraft av alder, erfaring og det å innta en slags mentorrolle.

Det å kunne ta kollegaer «på fersken» i det å gjøre eller være noe godt. Å bidra til å løfte andres gode prestasjoner samt påvirke det faglige innholdet. Alle ønsker tilbakemeldinger. Dersom alle også sørger for å bli tilbakemeldere er det problemet løst.

Jeg hadde min egen Mari-mentor. Jeg var helt ny og hadde null erfaring i barnehageyrket. Hun var raus med veiledning. Satte fokus på det jeg mestret og var god på. Hun var også veldig tydelig på det jeg burde jobbe mer med. Ga meg ansvar. Noen ganger også store oppgaver. Viste meg det å tørre å være relasjonelt modig. At det er viktig å være faglig. At det er greit og viktig det å stikke seg fram. Jeg tenkte at slik ville jeg også bli. Engang om fryktelig lenge. Være den gode mentoren som inspirerer og motiverer.

Hver femte ansatt i barnehagen er over 50 år. Min erfaring er at det svinger best på de avdelingene der personalet er aldersblandet. Der barna kan møte 20-, 30-, 40, -50- samt 60-åringer. At det på mange måter kan oppleves trygt for foreldrene. Det å møte ansatte med lang erfaring og kompetanse på barns utvikling. Som kan veilede og ta ledelsen der de selv er usikre.

Ti på topp

Fortalte ikke hele sannheten til fastlegen min den dagen. Omkring tankene som kverner de søvnløse nettene. Har nemlig laget en slags rangering. Av alle tabber, privat og yrkesmessig. Lista er lang som en brannslange. Situasjoner der jeg skulle veiledet bedre, vist mer tålmodighet og forståelse. Personer jeg skulle ha satt mer grenser eller utvist mer godhet for.

Planen for 2021 er klarert. Skal utforme en «The best of Jenny» liste. Med alt det gode jeg har sagt, vært og utført i barnehageyrket. Med denne lista følger også et viktig og innholdsrikt vedlegg. Med navn, hendelser og bilder. På alle de herlige barn, engasjerte foreldre og dyktige kollegaer som har krysset barnehageveien min.

Noen teller sauer for å greie å sove. Jeg skal begynne å telle gode mennesker.