Derfor mener hun at barn bør få lov til å klatre i trær

Sandseter er professor ved Dronning Mauds Minne høgskole for barnehagelærerutdanning (DMMH) og har reist verden rundt for å snakke om hvorfor hun mener det er viktig at barn får lov til å klatre i trær og utfordre seg selv.

Under konferansen Nordiske Impulser som gikk av stabelen forrige uke, var nettopp risikolek tema for en samtale mellom Sandseter og konferansier Trond Kristoffersen.

På spørsmålet om hvorfor barn driver med risikofylt lek, svarer hun følgende:

– Det er som med all annen lek, det handler om opplevelsen her og nå. Når det gjelder den risikofylte leken handler det om å få lov til å engasjere seg i noe som er litt uforutsigbart og spennende. Å få opplevelsen av å flytte grenser og prøve på noe man kanskje ikke har turt å gjøre før. Denne typen lek skaper en ekstatisk og spenningsfylt opplevelse. Det kiler i magen. Det er artig og skummelt, samtidig. Det gir også en mestringsfølelse når man mestrer noe man kanskje er litt redd for å prøve ut.

– Nesten alle barn driver med det

En av grunnene til at Sandseter mener det er viktig å bevare risikoleken – som hun mener er truet – er at barna liker denne typen lek.

– Vi ser i forskning fra EnCompetence-prosjektet at barn har høy trivsel når de holder på med risikofylt lek. De er også veldig engasjerte, konsentrerte og involverte når de holder på med denne leken. Vi ser at nesten alle barn driver med en form for risikofylt lek, både gutter og jenter. Og selv om læring og utvikling ikke er hovedgrunnen til at barn driver med denne typen lek, får de med seg viktig læring likevel. De er fysisk aktive, noe som bidrar til fysisk utvikling, og det er masse sosiale interaksjoner som styrker den sosiale kompetansen, sier Sandseter.

Gjennom risikoleken lærer barn også om å ikke ta for stor risiko og å redusere risikoen der det er nødvendig.

Mer fokus på sikkerhet

Under konferansen trekker Sandseter frem flere faktorer som hun mener bidrar til at risikoleken er truet:

– I den vestlige verden har vi generelt blitt mye mer fokusert på barns sikkerhet. Det er i utgangspunktet en god ting, men når det begynner å gripe inn i mulighetene for lek er jeg litt mer usikker på om vi skal bli med på det.

– Vi får ofte barn senere enn det vi gjorde før og vi får færre barn. Da er det naturlig at man blir litt ekstra engstelig for at noe skal skje. Gjennom dette vokser det frem en forsiktighetskultur. Denne forsiktighetskulturen forsterkes også ved at de fleste barn tilbringer en stor andel av dagen i institusjoner. Det innebærer at det er andre som tar vare på det kjæreste foreldrene har og da er man kanskje litt ekstra forsiktig. I tillegg forer media oss med skrekkoppslag, samtidig som en del sikkerhetsforskrifter har kommet til og gjort oss mer oppmerksomme på sikkerhet, sier hun.

– Men det er generelt lite skader i barnehager – også internasjonalt. Først og fremst tilskrives det at det er voksne til stede i barnehagen som er sammen med barna, og at det har en ulykkesforebyggende effekt, sier Sandseter.

– På vei inn i barnehagen

Norge er kjent for å være liberal når det gjelder risiko i barns lek sammenlignet med mange andre land, påpeker Sandseter.

– Men Norge er faktisk et av få land som har en egen forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr. I de fleste andre europeiske land er det først og fremst EU-standardene som gjelder og dette er bare anbefalinger. Men fordi vi har en kultur for å la barn få utfolde seg og fordi forskriften er forholdsvis kort og enkel å forstå, har vi klart å bevare en ganske ok håndtering av dette i Norge, sier hun.

– Selv om det er mange land som er mye mer hysteriske enn oss, er det likevel tegn på at vi er i ferd med å gå i samme felle som en del andre land. Da jeg begynte å forske på risikolek var det stor motstand i praksisfeltet mot å la seg påvirke av dette sikkerhetshysteriet, men de siste års forskning viser at det nå er på vei inn i barnehagen. Det er enkelte barnehager som rapporterer at de ikke tillater klatring i trær eller at de ikke tar med seg de yngste ut hvis det er frosne sølepytter på uteområdet.

– Snakk med foreldrene

Sandseter peker på at rammeplanen understreker at barnehagen skal gi rom for ulike typer lek både ute og inne, og bidra til at barn kan oppleve glede, humor, spenning og engasjement gjennom lek.

– Jeg er veldig glad for at det fortsatt finnes en del motstand i praksisfeltet mot å gi etter for sikkerhetshysteriet, sier hun.

På spørsmål fra konferansieren om hva barnehager kan gjøre for å legge til rette for denne type lek, svarer hun:

– Det er viktig å få med seg foreldrene. Av forskning ser man at det skjer lite ulykker i barnehagen, men i tilfelle det skulle skje noe, er mitt råd at det er veldig mye bedre å snakke med foreldrene på forhånd og bli enige om hva barna får lov til.

Det er også viktig at man i personalgruppa snakker om hvordan man skal forholde seg til risikofylt lek, mener Sandseter.

– Voksne er like forskjellige som barn når det gjelder hvor mye risiko man føler at man tåler og aksepterer. Da kan det kanskje være greit at de ansatte som synes det er ok, tar seg av de situasjonene der det oppstår litt risikofylt lek, sier hun.

Miljøer som innbyr til aktiv lek

De siste årene har Sandseter ledet forskningsprosjektet EnCompetence der forskere har undersøkt det fysiske miljøets betydning i barnehagen. Hun peker på at det fysiske miljøet spiller en viktig rolle i å gi barn varierte muligheter for lek.

– Det å ha miljøer både inne og ute som innbyr til aktiv, kroppslig og gjerne litt spenningsfylt lek, er viktig, avslutter hun.