«Tenk om jeg krasjer»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Tiril tre år:

Det er mandag, og jeg er akkurat kommet i barnehagen. Over helgen har det kommet masse snø ute. Det er ikke ofte det skjer, det er litt rart. Jeg liker snø. Det er litt kaldt, men det er også veldig gøy. Det sier «svosh, svosh» når jeg subber med beina i bakken. Når vi alle står i garderoben, sier den voksne til noen andre barn som ikke vil ut: «Det er jo kommet snø ute! Det må jo utnyttes!»

Jeg er ferdig påkledd og den voksne snur seg og kommer bort til meg. «Kom, skal vi gå ut i skuret og finne akebrett?» Jeg blir med henne ut. Sammen finner vi frem rumpeakebrett til alle som en, før vi alle går på tur bort til en bakke. De største barna er raske med å løpe opp bakken og sette utfor. De jubler og ler der de aker. Jeg står her og ser på at de eldre barna suser fort ned bakken, og jeg kjenner jeg får is i magen.

«Har du lyst til å ake?» spør den voksne. Jeg ser bort på de store barna, usikker. Det ser litt skummelt ut, farlig. Det går så fort. Tenk om jeg krasjer. Mamma sier alltid at jeg må bremse, men det er i en mye mindre bakke. Jeg har aldri akt i en så stor bakke før. Jeg rister på hodet. Den voksne setter seg ned på huk, holder meg i hånden og ser meg inn i øynene. «Skal vi ake sammen?» Jeg ser på de andre barna og bort på den voksne igjen. Ja, kanskje det går bra, jeg nikker.

Sammen går vi opp på toppen av bakken og setter oss ned på akebrettet. Jeg får sitte på fanget til den voksne. «Er du klar? Skal vi telle til tre?» spør hun. Sammen teller vi til tre. Og «gisp» der setter vi utfor. Oi, det går fort! Den voksne jubler. Det kiler i magen min, litt rart, og vips så er vi nede. Den voksne ler, hun synes det er gøy. Jeg ser på henne og begynner å le jeg også. Det gikk jo bra!

Vi går opp igjen. Denne gangen skal jeg ake selv. Det kribler i magen. Etterpå kjører vi tog, og har kappløp. Den voksne mot barna. Det er ikke så farlig likevel, det er jo gøy!

Det går fort!

Aking innebærer fart og spenning. Det er en risikofylt lek. Er det ikke viktig for barna å gjøre seg erfaringer med dette?

I Rammeplanen for barnehagen står det blant annet at barnehagen skal bidra til at barna «opplever å vurdere og mestre risikofylt lek gjennom kroppslige utfordringer» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 49). Dette er fordi det er viktig i utviklingen til et barn å oppleve hvordan kroppen reagerer og de følelsene som oppstår ved ulike risikoer. Å få teste og kjenne på sine egne grenser. Men hvordan skal barna få teste og kjenne på disse grensene, om en ikke oppfordrer til det?

Det er farlig!

Hvor ofte sier du «vær forsiktig»? Veldig mange barn får høre dette ganske mange ganger i løpet av en dag, fra forskjellige personer. Ja, fordi når ikke du sier det, så sier gjerne noen andre det. Det kan være skummelt for mange å sette ut i risikofylt lek i begynnelsen. Litt som å stå på slalåm for første gang. De aller fleste holder igjen i begynnelsen fordi de er usikre på hva de møter.

Så, kan alle våre «vær forsiktig», være med å øke denne redselen? De voksne i barnehagen er noen av de viktigste støttepersonene i et barns liv. Og når barna ikke tør trenger de noen de kan støtte seg på, og som kan hjelpe dem ut i den risikofylte leken. Ikke noen som stopper dem fra å utforske den. Voksne er noen barna ser opp til og kopierer. Det er dermed viktig at de også går foran som et godt eksempel for dem.

Når akte du sist med barna? Når turte du selv å sette deg på et akebrett? Jeg opplever at de færreste setter seg på et akebrett. Selv med alle de gode motoriske egenskapene og erfaringene som forskning viser at barna kan gjøre seg ved å teste og tøye grensene sine (Öhman, 2012, s. 90). De aller fleste voksne står heller og ser på, og overvåker at alt går som det skal. «Vær forsiktig!»

Hopp i det!

Barn er mennesker med egne tanker, følelser, meninger og behov. For å kunne forstå og møte barnas behov for å føle seg trygg, er det viktig å sette seg inn i deres hverdag og syn på livet, nemlig leken. Men hvordan skal vi kunne møte barna om vi ikke forstår leken?

Alt er en lek, det er da ting er gøy. Det er det som er gøy som driver barna til å ville utforske, lære og mestre nye ting. Derfor er det viktig å møte barna i leken, sette seg selv i høyde med barnet. Vi som støttespillere er nødt til å oppmuntre barna til mer risikofylt lek. La barna hoppe ned fra benker og små kanter. La dem kjenne på hvor deres egne grenser går i forhold til fart og høyder, og støtte dem i det.

Vis barna at du tør, fordi det er ikke så farlig. Fordi det er ikke så farlig å dunke seg litt, få et lite blåmerke eller skrubbsår. Fordi barnet må få leke frem læren om seg selv å kjenne.

Så, tør du?