Kontrollert kaos og lærende prosesser

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det er ingen hemmelighet at rutinesituasjoner preger store deler av hverdagen i barnehagen. Påkledning, bleieskift, måltider og den daglige samlingsstunden for å nevne noe.

Vi som jobber med de minste barna kan ofte oppleve at dagene stort sett består av dette, med lite rom til annet. Dette vet vi, og vi vet også at dette med rutinesituasjoner er noe som ofte står på agendaen på avdelingsmøter, i skjønn harmoni med følelser som frustrasjon og utilstrekkelighet.

Skal det virkelig være nødvendig å bruke så mye negativ energi på noe som opptar så store deler av dagene til oss og barna?

Kaos

Det er mandag og morgensamling på avdelingen. Sukk! I dag er det din tur til å få barna til å sitte stille, være deltakende og lytte til deg som prøver å formidle. For det er det som er samlingsstund, er det ikke? Før du engang har fått satt i gang med planene dine har du brukt fem minutter på å få oppmerksomheten fra gjengen foran deg.

Litt senere står du i garderoben og det eneste som går gjennom hodet ditt er KAOS. Du vet ikke hvor du skal starte, for du er mest opptatt av å få Filip og Adrian til å slutte å tøyse og heller starte å kle på seg. Sofie vil ikke ut. Hun vil aldri ut. «Du har ikke noe valg, kom igjen og kle på deg!». Når omsider alle barna har kommet ut sitter du igjen med en dårlig følelse. Hvorfor ender det alltid slik?

Rundt lunsjbordet har alle fått brødskivene sine, men etter kort tid er førstemann ferdig, etter å ha spist en halv skive. Dette irriterer deg, hun kommer jo snart til å bli sulten igjen! Den mest urolige gutten i gruppen sitter på knærne på stolen sin. «Sitt ordentlig nå! Se hvordan de andre barna sitter.» Samtidig prøver du å huke tak Nora som heller vil gå bort og sitte på nabobordet.

Kaos kan være vakkert

Høres noe av dette kjent ut? Det vil jeg tro. Barnehagekarrieren min har ikke rukket å bli så lang, men noe jeg allerede har lært er: Såkalt «kaos» vil det bli, uansett hvor mye man spikrer gode rutiner og setter inn tiltak for at ting skal flyte og aller helst gå av seg selv hver eneste dag. Ofte kan vi bli så opptatt av disse tingene at vi kanskje glemmer å se barnet innenfra og hva deres virkelige behov er.

For kaos kan faktisk være ganske så vakkert! Mens Filip og Adrian tøyser i garderoben utvikler de også sin sosiale kompetanse ved å dele felles humor og gleder. Når du sitter på gulvet på avdelingen og ser kjøkkenlekene blir drasset med inn på puterommet, der de EGENTLIG ikke skal være, er jentene i full gang med å servere mat til tilskuerne på deres selvkomponerte danseshow! Og når Nora prøver å flytte stolen sin bort til det nabobordet, er det egentlig bare fordi hun så gjerne vil sitte ved siden av Kaja, den stille jenta på avdelingen som oftest leker alene og som egentlig har et stort behov for nettopp dette initiativet.

Poenget er at vi voksne ofte drar konklusjoner og tror vi vet hva barnas hensikt og intensjoner med det de gjør er. Vi liker å sette mening ved ting, og tenker at ting blir lettere hvis vi vet hvorfor de skjer. Kontroll = ro i manges hode, og dette kan oppleves som mer behagelig enn når ting tilsynelatende er ute av kontroll.

Følge barnas lekende fotspor

Jeg tror mange av oss gjerne kan bli litt rausere. Si ja til barnas ønsker og se hva som skjer! Her kan det ofte oppstå magi og utvikles vennskap som ikke ville vært de samme innenfor styrte rammer og faste ordninger.

Senk skuldrene og forsøk å sett deg inn i barnas verden. Tillater du deg selv å se verden fra barnas øyne, tror jeg heller ikke du vil ha den samme opplevelsen av kaos du kanskje har hatt tidligere, men heller se de verdifulle prosessene som skjer i de mange, skjulte øyeblikk i løpet av en dag. Våg å dans, le, tøys om bæsj og promp og ikke vær så opptatt av at barna ikke sitter stille akkurat denne morgensamlingen. Reis deg heller opp og beveg på kroppen akkurat slik du ser barna har et så stort ønske om der og da! Hører ikke Filip på deg etter den femte gangen du har tatt på deg din «strenge» stemme og bedt han om å slutte å løpe i gangen, så sleng deg heller med han og løp om kapp et par runder før dere går sammen inn på avdelingen igjen.

Jeg våger å tro at mye av vårt indre stress som ansatt i barnehage kan reduseres om vi blir enda litt flinkere på å følge barnas kreative, lekende fotspor og legge fra oss vårt store ønske om orden og kontroll.

Hopper som kenguruen

Vi kan nok være enige om at det stilles mange krav til oss som jobber i barnehage, og det kan ofte føles som man ikke strekker helt til. Det aller viktigste jeg tenker vi kan gjøre, er uansett å være den lekende og «frie» voksne som gjennom hele dagen tar tak i barnas initiativ og bidrar ved å spille videre på dem. Når barna er dypt inne i leken som jungeldyr inne på avdelingen, kan det være fryktelig kjipt å få beskjeden om å gå og vaske hender før måltidet. Men hva om vi går på alle fire inn på badet slik som tigeren, åler oss frem slik som slangen eller hopper som kenguruen? Da ble det plutselig ikke så kjedelig likevel!

Det er ikke så mye som skal til, men utfallet kan bli svært ulikt alt etter hvilken tilnærming du som voksen har til barna. Som den lekende, morsomme og uhøytidelige voksne, er veien også kort til å være den trygge voksne som barnet våger å utfolde seg rundt. Og tenk, så utrolig heldige vi er som kan bruke dagene våre på jobb til å leke!