– Hvor mange av de sårbare barna evner vi å fange opp?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I kjølvannet av nye karanteneregler rundt barnehageansatte ønsker jeg å dele mine tanker rundt denne tematikken. Noen vil nok oppleve dette innlegget som provoserende, andre håper jeg leser det i beste mening med forståelse.

Det har virkelig stormet rundt profesjonen vår den siste perioden, og fremfor å bli hørt og sett av regjeringen, blir barnehageansatte påført enda større risikofaktorer rundt arbeidshverdagen. Nye bestemmelser begrunnes i at de sårbare barna trenger å være i barnehagen, uavhengig om det er pandemi eller ei.

Jeg forstår godt argumentasjonen til regjeringen, men likevel undres jeg over begrunnelsen.

Ulike sårbarheter

De sårbare barna er mange, samtidig som de er sårbare på ulike måter. Det er bra at barnehager rundt om i Norge oppleves som såpass stabile, kvalitetsrike og trygge nok til at barn har muligheten til å føle seg trygge, sett, anerkjent og får oppleve omsorg. I bunn og grunn nøkkelord som bør (les; skal) eksistere i hvert enkelt hjem.

Likevel er ikke dette tilfelle. Vi kan vri hodet vårt, rope høyt i media, vise tydelig hva vi synes om at barnehageansatte fristilles fra karantekrav mellom klokken 07:30 - 15:30, men likevel må sitte hjemme frem til arbeidsdagen starter opp igjen dagen etter.

Men, og dette er et stort men!

Slik jeg anser det er ikke dette det reelle problemet og utfordringen som bør bekymre oss barnehageansatte. Det reelle problemet er at statistikken (SSB) viser at det er en bekymringsverdig stor andel av barn som lever i sårbare livssituasjoner som blant annet omfatter dårlig økonomi, vold, seksuelle overgrep, for å nevne noe.

Det er her spørsmålet mitt kommer inn: Hvor mange av de sårbare barna evner vi å fange opp?

Vet du hvilke barn som er sårbare på din avdeling?

Vet du hvor mange barn i din barnehage som blir utsatt for blant annet vold? For statistisk sett har hver og en av oss tilfeller i barnehagen som vi ikke vet om.

Min intensjon er ikke å neglisjere arbeidet barnehageansatte utfører, min intensjon er å sette lys på kompetansen til barnehageansatte på dette feltet.

For dårlig kompetanse

Jeg ble uteksaminert i 2019, dermed vil jeg påstå at jeg fortsatt er en rimelig nyutdannet barnehagelærer. Vet dere hvor mange forelesninger vi hadde om vold og seksuelle overgrep? Muligens to forelesninger, og selv da kom vi inn på tema fordi vi studentene løftet det frem.

Jeg vet det har blitt endringer i utdanningsløpet i etterkant, men poenget mitt er at det jobber altfor mange mennesker i barnehager uten å egentlig vite hva man skal se etter. Hvordan skal vi møte de sårbare barna i barnehagen når de mest sårbare sjeldent viser sin sårbarhet?

For meg holder det ikke å lære om grunnleggende verdier i arbeidet, jeg vil vite HVA og HVORDAN dette skal tas tak i. Noen mennesker vil nok her argumentere med at de må møtes med omsorg, anerkjennelse og respekt. Men de blir allerede møtt med det, men likevel må de være i barnehagen fem dager i uken, hver uke. Fordi de har det best i barnehagen.

Det er helt ypperlig å ha det fint i barnehagen i rundt åtte timer, men hva med de resterende timene av døgnet? Hvor er vi da? Hvor er de andre hjelpeinstansene da? Hvor er regjeringen? Hvordan kan vi sammen sørge for at de sårbare barna blir mindre sårbare?

Trenger kompetanseløft

Jeg mener at det er to punkter som er rimelig viktige i denne sammenheng.

Punkt 1: Barnehageansatte er nødt til å få mer kunnskap og kompetanse om dette feltet slik at barna som strever kan avdekkes, slik at de blir møtt og får den hjelpen de behøver. Ja, dette er et kompetanseløft som vil koste, men i det lange løp vil dette være en livsviktig investering.

Punkt 2: Det bør ligge et mer stabilt system rundt familier i Norge. Å være sårbar som mor eller far er heller ikke enkelt. Hvilke tiltak kan gjøres rundt familier for at livssituasjonen bærer mer preg av glede, kjærlighet og motivasjon fremfor engstelse, sinne og frustrasjon?

Ting koster i Norge. Men er det én ting vi har så er det penger. Begynn å invester i fremtiden, kjære regjering! Jeg er lei av å høre at jeg blir sett og at jobben jeg gjør er så god, for det hjelper meg faktisk ingen verdens ting når jeg reiser hjem og føler meg like maktesløs ovenfor disse barna. Det skal heller ikke være opp til hver enkelt kommune å «kurse» sine ansatte, for dere (regjeringen) har strippet de økonomisk inn til benmargen noe som skaper utfordringer rent økonomisk.

Denne kompetansehevingen må faktisk regjeringen stå for selv; hvis dere ønsker en bedre hverdag for ALLE barn, og ikke minst alle voksne.