De politiske argumentenes uutholdelige letthet

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
• Dette debattinnlegget er et svar på et leserbrev skrevet av Anita Remmen, publisert hos TV2.

Jeg leste kronikken Anita Remmen skrev med stor interesse, og jeg syntes hun har fanget noe av essensen ved argumentasjonen som føres i koronadebatten når det gjelder skoler og barnehager.

De sårbare barna

Hun gjør oss oppmerksom på flere perspektiver som preger denne debatten. Jeg forfølger her poenget der den offentlige argumentasjonen som føres for å ivareta de sårbare barna i koronatid settes opp mot hvordan disse barna ble ivaretatt pre korona. Misforstå meg rett, betydningen det har for sårbare barn å ha et tilbud i barnehage og skole uansett hvilken farge på trafikklyset vi befinner oss under, kan ikke undervurderes. Disse arenaene er svært viktige og kan redde de barna som lider overlast. Oppmerksomheten sårbare barn og familiene deres har fått det siste året har stor betydning for dem det gjelder. Disse barna finnes, og de er flere enn vi vet.

Målet helliger middelet?

Remmens retorikk når det gjelder argumentasjonen politikerne fører på disse barnas vegne er spot on. La meg illustrere. Hvem har pre korona fanget opp politikere som i det offentlige rom har kjempet for disse barna, når det kuttes i barnehager og skolers budsjetter? Jeg kan ikke huske å ha sett overskrifter nasjonalt eller lokalt der en samlet regjering eller lokalpolitikere tar til orde for at man ønsker å beskytte sårbare barn spesielt. Eller at politikere argumenterer for at tilbudet i skole og barnehager skal ha så god kvalitet at vi sikrer at de sårbare barna blir ivaretatt på en trygg og god måte. Eller at det bevilges nok ressurser til å ha forutsetninger for å få det til. Et relevant eksempel i denne sammenheng er hvilken betydning tilstrekkelig bemanning gjennom hele skole – og barnehagedagen vil ha for denne gruppen av barn. Når sårbare barn skal fanges opp og ivaretas av det offentlige, er blant annet kompetent og tilstrekkelig bemanning gjennom hele dagen en nøkkel for å få til dette i praksis. Kvalitet i relasjoner og tillit mellom barn og de ansatte krever tid og det vil koste penger. Bare nevner det. Så når det kuttes jevnt og trutt i ressursene til skoler, barnehager, barnevern, pedagogisk psykologisk tjeneste og hos andre hjelpeinstanser som ivaretar sårbare barns behov, hvilke politiske partier argumenterer mot?

Ordet fanger

Det er fristende å spekulere i om de sårbare barna nå blir skjøvet foran i denne debatten som et uangripelig argument, fordi det samfunnsøkonomisk koster mer enn det smaker å stenge barnehagene. For hvem kan gå på jobb når de minste i samfunnet må være hjemme? Basert på alle argumentene denne regjeringen har ført i debatten om hvilke tiltaksbyrder som påvirker barn og unge minst, er det derfor grunn til optimisme. De som kjemper for full bemanning gjennom hele barnehagedagen eller tilstrekkelige ressurser i skolen bør nå kunne forvente at deres kamp blir hørt. De som hver dag jobber for at barn med ulike spesielle eller sårbare behov skal ha like muligheter som andre barn i barnehagen, bør gå fremtiden i møte med visshet om at denne gruppens behov nå endelig blir tatt på alvor. Barnevern, PPT og andre hjelpeinstanser like så. Barna disse institusjonene kjemper for har nå blitt gjenstand for en offentlig verdidebatt som bør prege bevilgninger fra dags dato og for all fremtid. Det er bare å klappe i hendene og vente på ressursene.