– Det er på tide å sende «vurderingen» tilbake til deg, Guri Melby

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Regjeringen har nå sendt et forslag på høring om at alle barnehager og kommuner skal gis en plikt til å vurdere barnas ferdigheter i norsk. Påstanden er at hvert år starter en del barn på skolen uten å kunne norsk godt nok. Det snakkes om at mange barn sliter med å følge undervisningen og at de risikerer å bli hengende etter både faglig og sosialt (om de ikke allerede gjør det?).

Som pedagogisk leder og utdannet barnehagelærer med fordypning i språkstimulering og litteraturformidling, så kan jeg ikke annet enn å si at jeg ikke er overrasket. Disse barna må fanges opp tidlig, slik at de får mulighet til å utvikle språket godt før skolestart skrives det i pressemeldingen fra regjeringen. Det skrives videre at vurdering av barns språkutvikling allerede er en fast del i den pedagogiske virksomheten.

Og så langt er vi veldig enige!

Oppleves som mistillit

Men det stopper her. For hvordan kan en endring i et regelverk, i form av en innføring av en plikt til å vurdere barns norskkunnskaper før de begynner på skolen, sikre bedre norskkunnskaper?

Jeg opplever dette som en mistillit til profesjonen fra et politisk hold. En mistillit begrunnet i at jeg med min profesjonsutdannelse ikke har gode nok kunnskaper til å fange opp og vurdere de barna som trenger ekstra støtte. Og derfor må pålegges dokumentert vurderinger i form av rapporteringer til kommunen om barnas språkutvikling. Og dette kan jeg ikke, sammen med mange andre faglige sterke og profesjonelle barnehagelærerkollegaer som har ytret seg før meg, la forbli usagt. Det er på tide at vi står opp for vår faglighet med begrunnelse til det beste for barnet.

Grunnlaget for at alle barn skal vurderes er for å få mulighet til tidlig støtte og oppfølging, skrives det. Jeg leser videre i pressemeldingen om «FAKTA om forslaget til vurderingsplikten», hvor jeg bemerker meg at begrepet «fakta» er uthevet med store bokstaver.

Interessant.

Under her er det flere punkter. Det er mye som kan problematiseres med et kritisk blikk, men særlig et punkt fanger min oppmerksomhet. Og det er punktet om hva som skal vektlegges i en vurdering av barnets norskkunnskaper.

Det skrives at de som skal vurdere barnets norskkunnskaper skal legge vekt på disse momentene: Språkmiljø barnet er i til daglig, samspillet barnet har med barn og voksne, om barnet blir inkludert i leken og i det sosiale fellesskapet, om barnet viser interesse for å være med i lek eller andre aktiviteter, om det går et skille mellom hva barnet faktisk forstår, og hva det kan uttrykke, om barnet viser interesse for språklig formidling og hvor lenge barnet har vært eksponert for norsk språk.

Disse momentene er ikke et problem i seg selv, for dette vet vi som jobber i en pedagogisk virksomhet.

Men hva med TIDEN og RESSURSENE?

For hvordan kan en rapportering hjelpe oss til individuell tilrettelegging av et pedagogisk tilbud når det vi trenger er flere ansatte i barnehagen. Når skal dere forstå at økt rapportering og politisk styring bare vil føre til mindre nærvær på avdeling, som fører til en lavere bemanning som igjen fører til et dårligere pedagogisk tilbud? Språkmiljøet er sterkt fokusert i den pedagogiske virksomheten hvor vi jobber bevisst i enhver situasjon. Men kvalitet krever ressurser!

For hver dag opplever jeg å bli avbrutt i samspill med barn hvor et annet barn trenger meg. Jeg VET at dialogisk lesing er en av de mest språkstimulerende aktivitetene, men hvordan gjør jeg det med de seks treåringene jeg har ansvar for gjennom en dag? Med sine behov.

Vi leser bøker aktivt, men ofte blir vi avbrutt, noen tar ordet oftere enn andre og andre mister interessen fordi det blir for mange å forholde seg til. Under måltidet har vi fokus på dialogen, men ofte blir denne brutt av et barn som må på do, en kopp veltes, noen trenger mer mat eller hvor barnet selv blir avbrutt av fem andre barn som også gjerne vil fortelle meg noe. Jeg deltar aktivt i lek for å støtte, utvide og fungere som en trygghet til å begi seg ut i leken med viten om at hjelpen er nær dersom ting blir vanskelig. Men noen andre barn opplever samtidig at deres lek stopper opp og jeg må forlate leken jeg allerede er i for å støtte noen andre. Før konflikten er løst høre jeg at den første lekegruppen nå trenger min hjelp, det er lyden av gråt.

Lytt til oss med fagkunnskap!

Jeg vet hvem som trenger støtte med å utvikle språket og hvordan vi skal jobbe for å heve denne kompetansen, jeg vet hvem som stadig faller utenfor leken, jeg vet hvem vi må være oppmerksomme på når det kommer til å inkludere i samtalen, jeg vet hvem som stadig viser interesse for å være med i leken, men som raskt utvikler destruktive strategier etter gjentatte avslag. Jeg som profesjonsutøver i et fagfelt basert på samfunnsvitenskapelig forskning vet alt dette.

Det jeg også vet er at vi trenger ikke nok et standardisert verktøy som skal sikre kvalitet i barnehagen. Det vi trenger er nok bemanning. La profesjonen få beholde sin autonomi i form av at dere begynner å lytte til oss med fagkunnskaper på feltet vi daglig håndterer. Forstå at for å ivareta barns utvikling i en helhetlig tilnærming så trengs pedagogisk ledelse, kunnskap, godt faglig skjønn og improvisasjon, ikke standardiserte verktøy som skal sikre effektivitet og måloppnåelse og flere lovpålagte plikter som stjeler tiden fra fremtidens samfunn, barna.

Bemanningsnormen må styrkes!