«Hvordan dokumenterer vi vennskap?»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Vi har to jenter i barnehagen min. De er bestevenner. Begge har et annet morsmål enn norsk, begge er fire år og begge er veldig glade i rosa kjoler. Begge var sjenerte da de begynte i barnehagen, begge snakket lavt og forsiktig, de kunne ikke så mange norske ord, de var litt redde for de eldste barna.

Skal kartlegges

Men de var heldige og fant hverandre. Hver dag er de sammen, og de bruker språket hele dagen; de leker og krangler, diskuterer og blir enige, de hvisker og synger, gråter og trøster, de går fra hverandre og finner sammen igjen. De gjemmer den minste dukken bak søppelkassen slik at de kan spare den til neste dag, de løper ut i sokkelesten og blir våte på strømpebuksene, de gjemmer seg i kjelleren og på kontoret mens de ler og ler og ler. De tuller med de voksne, tester grenser, gir masse klemmer, de bytter innesko og språk, de snakker somalisk og arabisk og norsk, de stiller tusen spørsmål og sitter med de fleste svarene selv.

De er kompetente og reflekterte og fulle av fantasi, og de lærer hverandre noe nytt hver eneste dag.

Disse to jentene er også barn med «huller», de er minoritetsspråklige barn, de snakker ikke perfekt norsk. De er barn som må lære norsk før skolestart. De er barn som skal kartlegges og vurderes og kategoriseres, barn som skal delta i språkprogrammer. Det finnes skjemaer for dokumentasjon, vi har lært at dokumentasjon er viktig.

Men hvordan dokumenterer man hva et barn lærer av sin beste venn? Hvordan dokumenterer vi at disse jentene lærer så utrolig mye mer av å være sammen enn de lærer av å følge et fastlagt språkprogram?

Hvordan dokumenterer vi vennskap?

Dokumenterer bare hullene

Vi sitter på et avdelingsmøte, med kartleggingskjemaer foran oss. «Kan jeg skrive noe fint om barna også?», spør Vidar. Han får dårlig samvittighet over å bare skrive ned det som må jobbes mer med.

Det blir stille. For kan vi egentlig det?

Nei, ikke i dette skjemaet, det er ikke nok plass. Her er det ikke plass til å dokumentere empati og god lekekompetanse og det at man er en god venn og flink til å hjelpe til. Det er ikke plass til å skrive at et barn elsker å bli lest for, at et annet barn kan danse hele Bli’ med-dansen, at et tredje kan veksle fra et språk til et annet uten å tenke seg om. Det er bare plass til hullene.

Etter avdelingsmøtet går jeg ut på lekeplassen. De to jentene har fått med seg noen andre barn i leken. De roper og ler og løper etter hverandre. En av dem plukker opp en vott som et av barna har mistet og gir den tilbake til eieren. Hun blir takket med et stort smil. De løper videre.

Det disse barna lærer av hverandre er det ingen voksne som kan lære dem. Den motivasjonen de gir hverandre er det ingen voksne som kan gi dem. Det vi voksne kan gjøre er å gi dem plass og tid til å være venner. Vi kan gi dem hytter til å krype inn, hjelp og støtte når de blir uenige, vi kan gi dem sanger å synge, hjelp til å rulle snøballer som kan bli til en snømann, vi kan gi dem fortellinger, eventyr, bøker, leker, musikk og dans. Vi kan gi dem respekt og anerkjennelse ved å se dem som hele mennesker, ikke som kryss og fargekoder i diverse skjema. Vi kan gi dem kjærlighet.

Hverdagen i barnehagen kan ikke beskrives gjennom avkrysninger, språkprogrammer kan ikke erstatte det virkelige livet. Hvordan dokumenterer vi vennskap?