Inkluderende praksis i barnehagen vs. vurderingsplikt av norskspråklige ferdigheter

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Dette innlegget er ment som et faglig innspill i den pågående debatten rundt Kunnskapsdepartementets forslag om endringen av Barnehageloven §39 a og b. Alle meninger er mine egne og er basert på egen kunnskap og profesjonelle yrkeserfaringer.

Regjeringen har sendt på høring et forslag om å endre barnehageloven som vil plikte alle barnehager til å vurdere samtlige barns norskspråklige ferdigheter, for deretter å rapportere til kommunen. Hensikten med vurderingen skal være å bidra til at barnehagene enklere kan identifiserer barn som ikke mestrer norsk, og dermed iverksette tiltak som fører til at færre barn trenger særskilt norskopplæring når de begynner på skolen.

Forslaget møter sterk motstand i profesjonen, og har blant annet ført til en underskriftkampanje med over 2200 underskrifter hvor profesjonsutøvere og foreldre til barnehagebarn tar avstand fra forslaget.

To store utfordringer

Slik jeg ser det, er det to store utfordringer med dette forslaget.

Den første utfordringen er at vurderingen kun skal måle barnas norskspråklige ferdigheter. Den andre er at forslaget i liten grad tar utgangspunkt i forskningsbasert vitenskap om minoritetsspråklige barns språkutvikling. Å plikte pedagoger til å gjennomføre en slik vurdering kan slå svært feil ut dersom det ikke er rom for skjønnsmessige vurderinger basert på barnas morsmålsferdigheter i tillegg. Det er svært varierende hvor lenge minoritetsspråklige barn har gått i barnehage før de begynner på skolen. Vil en eventuell vurdering gi rom for å ta hensyn til dette? Det gjenstår å se.

Personlig frykter jeg at mer utstrakt bruk av formell vurdering og kartlegging i barnehagene kan føre til en form for negativ pedagogikk hvor man blir for opptatt av å avdekke barnas mangler, i stedet for å oppdage barnas styrker og spille videre på disse. En slik negativ pedagogikk mener jeg kan føre til at vi begynner å «skape tapere» allerede i barnehagen, og i denne sammenhengen er det de minoritetsspråklige barna som vil komme dårligst ut av det. Selvfølgelig er det viktig at barna lærer seg å mestre norsk så raskt som mulig, men vi må begynne i riktig ende og legge til rette for at tilegnelsen av andrespråket skjer i sammenheng med videreutviklingen av morsmålet.

Hvordan skal vi få til dette? Heldigvis gjør vi en del allerede, bare se her:

Språkutvikling i «Den inkluderende barnehagen»

Det finnes ingen klare fasitsvar på hvordan man best jobber med inkludering i barnehagen, men det forskningen forteller oss er at inkludering ikke bare skal handle om at barna skal være fysisk til stede i samme miljø, men at det også dreier seg om at barna selv skal oppleve en følelse av tilhørighet og sosial inkludering i gruppen. Hvordan barna blir møtt av de voksne i barnehagen er helt avgjørende for at de skal føle seg som et inkludert og fullverdig medlem i barnegruppen.

I en inkluderende barnehage ser man på det flerkulturelle mangfoldet i barnegruppen som en ressurs som kan komme både barn og voksne til gode. Man er ute etter gode relasjoner, trygge rammer og en hverdag hvor lek og læring går hånd i hånd og hvor det er plass til alle uansett funksjonsnivå eller kulturelle bakgrunn. Man ser på barna som kompetente medborgere som skal medvirke i sin hverdag og som skal bli hørt i de avgjørelsene som angår dem.

Barns medvirkning og barns medbestemmelse er sentrale begreper for alle som jobber i barnehage. Dette krever voksne som er tett på barna og som er til stede og undrer seg sammen med dem.

Barnehagens inkluderende språkmiljø

Barnehager som jobber godt med sitt språkmiljø er ekstra bevisst på språkutvikling i hverdagen. De er flinke til å benevne og snakke om ord og språket sammen med barna. De gjør også uformelle observasjoner og legger til rette for språklige aktiviteter som er tilpasset barnas nivå og forutsetninger. De voksne tar seg tid til å lese sammen med barna, de legger til rette for prosjekter som tar utgangspunkt i barnas interesser og livsverden, og de er bevisste på sin bruk av anerkjennende kommunikasjon i samspillet.

I tillegg, og minst like viktig, er de også bevisst på bruk av flerspråklige ansatte som kan bistå slik at barna får muligheten til å leke og lære gjennom bruk av morsmålet sitt.

Morsmålets rolle i barnas språkutvikling

Et godt utviklet morsmål er svært viktig for at barna skal ha et fundament å bygge videre på i tilegnelsen av andrespråk.

Morsmålet er også en stor og viktig del av barnas identitet og kulturelle tilhørighet. Et godt utviklet morsmål vil bidra til at barna kan kommunisere med foreldre og øvrig familie på et felles språk, selv etter at andrespråket er blitt godt utviklet. Dette er sentralt for at foreldrene skal lykkes med oppdragelsen av barnet sitt. Derfor er det så viktig at vi som jobber i barnehage oppmuntrer foreldre til å snakke morsmålet sitt sammen med barna.

Dersom vi ønsker et godt inkluderingsarbeid for minoritetsspråklige barn, må det rekrutteres flere tospråklige fagpersoner i norske barnehager. Det må også satses mye mer på flerkulturell pedagogikk i barnehagelærerutdanningen. På denne måten kan vi sikre at barna får et likeverdig tilbud til barnehagens faglige og pedagogiske innhold, uavhengig av språklige forutsetninger.

Personalets kompetanse og tilstedeværelse er avgjørende for barnehagens kvalitet

Jeg er overbevist om at mye av den jobben som allerede gjøres i barnehagene er god nok. Hvis vi kan rydde unna «tidstyver» som fjerner tid til voksenkontakt for barna, er jeg sikker på at den generelle kvaliteten i norske barnehager bare vil bli bedre.

Pedagogene i barnehagene trenger ikke flere skjemaer som må fylles ut. Det de trenger er tid sammen med barna til å forbedre og videreutvikle det uformelle observasjonsarbeidet som allerede utføres i stor grad. Stoler ikke politikerne på pedagogenes faglige og skjønnsmessige vurderinger? Står det virkelig så dårlig til i profesjonen at det er nødvendig med vurderingsplikt for at pedagogene skal gjøre jobben sin?

Svaret er selvfølgelig nei, og det kommer tydelig fram i Utdanningsdirektoratets statistikk som viser at 1 av 4 minoritetsspråklige barnehagebarn får styrket norskopplæring i en eller annen form. I tillegg viser den samme oversikten at 8 av 10 barnehager allerede jobber systematisk med språkkartlegging. Disse tallene beviser tydelig at barnehageansatte følger med på barnas språkutvikling, og at de er opptatt av å iverksette tiltak når de mener det er nødvendig.

Jeg mener det bør bevilges mer penger til å sikre at pedagoger med høy kompetanse velger å bli i yrket. Det utdannes stadig flere barnehagelærere med mastergrad, men mange velger å forlate yrket etter endt utdanning. Dette kan skyldes flere faktorer, men at muligheten for høyere lønn i andre sektorer er en av dem, kommer man ikke unna. Dette fører igjen til at de pedagogene som, på papiret, har mest kunnskap om barns språkutvikling, inkluderende arbeid og flerkulturell pedagogikk ikke fortsetter i barnehagen etter endt studie. Barnehagene mister verdifull kompetanse på grunn av økonomiske rammer. Kanskje er det på tide å se mer på hvordan man kan lokke høyt utdannede pedagoger tilbake til barnehagene? Høyere kompetanse betyr høyere kvalitet på det pedagogiske tilbudet. Høyere kvalitet i det pedagogiske tilbudet betyr barn som vil være bedre rustet til å møte morgendagens utfordringer.

Som nevnt, vi trenger ikke flere vurderingsverktøy og skjemaer å fylle ut. Vi trenger bemanning, kompetanse og økonomiske rammer som gir oss bedre forutsetninger til å utføre den jobben vi allerede gjør, men bare enda bedre!