Rapportering av barnas norskkunnskaper - til hvilken nytte?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Nylig har Kunnskapsdepartementet lagt ut et forslag om endring av barnehageloven på høring. Tematikken er den samme som tidligere forslag, høringsnotatet «Forslag til endringer i barnehageloven om plikt til å vurdere barns norskkunnskaper før skolestart med mer» omhandler barns språkkunnskaper.

Det er ingen tvil om at departementets interesser for barns språkkunnskaper har eksplodert de siste ti årene, og måling av barnas språkkunnskaper begynner å bli et velkjent fenomen i barnehagesektoren.

Fra før av finnes det allerede plikt til å vurdere barn som har behov for nærmere oppfølging. Gjennom dokumentasjon og observasjon i barnehagen stilles det allerede krav til en fagpedagogisk oppfølging av videre tiltak som skal sikre barn som har behov for det. Men nå vil regjeringen også innføre plikt for barnehagene om å rapportere alle barns norskkunnskaper før skolestart. Altså en plikt som innbefatter å melde inn til kommunen at vedtaket er gjennomført.

Departementet skriver i høringsnotatet at en del barn starter på skolen uten å kunne godt nok norsk, og det gjør skolestarten ekstra vanskelig. Regjeringen er opptatt av at disse barna skal bli fanget opp tidlig, slik at de kan få den støtten de trenger. Målet er at barn skal kunne snakke og forstå norsk godt nok til at barna kan trives og utvikles i lek og læring og i samvær med andre barn og voksne.

Barnehagen er innunder Kunnskapsdepartementet, og dermed første ledd av utdanningssystemet. Profesjonen er dermed ansvarliggjort til å legge et godt grunnlag for at alle barn kan delta i og ha utbytte av ordinær opplæring når de begynner på skolen. Dette kan være gode argumenter for å innføre plikt til rapportering av barnas norskkunnskaper. Som barnehagelærer er man tildelt et mandat til å ivareta barns beste, der alle barn skal få en god start i møte med skolen og være med i kampen mot sosial utjevning.

Men det er viktig å stille spørsmål om hvor forebyggende en slik plikt til rapportering vil være for barnas norskkunnskaper.

Ved et veiskille

Gjennom observasjoner av barns kompetanse i lek og samspill vil det gi verdifull informasjon om barnets språklige og kommunikative kompetanse. Det krever et trent øye som kan ta beslutninger basert på faglig skjønn. For å gjennomføre vurderinger av god kvalitet, som ivaretar barns integritet i prosessen, kreves det barnehagekyndige med erfaring og muligheten til å utøve skjønn i arbeidet.

Dette peker mot at barnehagelærerens kunnskaper basert på faglig skjønn er viktig for å danne et helhetlig bilde av barns språkkompetanse.

Ved plikt til en slik rapportering skal vi som pedagoger være bevisst et mulig veiskille. For dersom plikt til rapportering gjennomføres reises også spørsmål rundt metodene som blir vektlagt i prosessen. Vil standardiserte verktøy som kartleggingsverktøy få større innpass enn barnehagelærerens evne til å utøve faglig skjønn i arbeidet?

Her må sektorene samarbeide, for å sikre tiltak som er i tråd med barnas beste.

Gode norskkunnskaper for alle barn?

Som barnehagefaglige vet vi at barns språkkunnskaper er varierte og utviklingen kompleks.

Når høringsforslaget etterspør spesifikke norskkunnskaper er det naturlig at fokuset ikke trekkes mot barns språkutvikling som helhet, men om hvorvidt barnet mestrer det norske språket. Slik vi tolker høringsforslaget omhandler det blant annet et fokus på at flerspråklige barn skal kunne lære seg norsk før skolestart. Det byr på mange ulike etiske spørsmål. Skal de samme kriteriene innen norskkunnskaper stilles for flerspråklige barn, og dermed alle barna vurderes på samme grunnlag? Har det seg slik at denne plikten vil sette et så stort fokus på norskkunnskaper at det vil undergrave flerspråklige barns utvikling i barnehagen?

Med sammensatte barnegrupper må det være rom ulikheter. Ved å standardisere barns norskkunnskaper kan det også sette standarden for den språklige «normalen». Det kan skape en enda smalere norm for hva som er ønsket språklig nivå for barnehagebarn.

Ved å fokusere på måling av ferdigheter risikerer vi å legge et press på hva som er normalt for barns atferd og ferdigheter. Vi må erkjenne at alle barn har ulike forutsetninger og behov. Noe standardiserte verktøy aldri vil kunne omfavne. Her er det viktig å kunne stille spørsmål til hvilken grad standardiserte verktøy vil bli brukt i prosessen med å vurdere alle barns norskkunnskaper for rapportering.

Burde ikke heller fokuset ligge i hva vi kan gjøre for å styrke barns mestring av det norske språk, fremfor å måle det?

Med ulike interessegrupper som stadig ønsker å ta del i barnehagens utvikling og innhold, er det viktig at vi med kunnskap om barns allsidige utvikling verner om barndommens egenverdi. Vi må derfor ivareta barnehagelærernes autonomi og evnen til å utøve skjønn i arbeidet. Dette er det absolutt viktigste redskapet vi som pedagoger har i møte med å vurdere barns språkutvikling.

Avslutningsvis må vi stille oss spørsmålet, hvilken nytteverdi har rapportering av barns norskkunnskaper, og vil den bidra til å styrke norskkunnskaper hos barn før skolestart?