Startet barnehage i et av verdens fattigste områder

Satsingen ble først omtalt i avisa iLevanger (krever abonnement).

Tilfeldigheter førte nyutdannete Ingebjørg Mikalsen (66) fra Steigen i Nordland til Skogn. Der har hun gjennom årene etablert og driftet flere store barnehager, sist gjennom Marisko-stiftelsen.

– I barnehagesammenheng er jeg en fossil, sier hun og ler, og forteller at hun var ferdig utdannet fra lærerskolen i Bodø i 1980.

Latteren sitter i det hele tatt løst hos nordlendingen, som startet barnehageeventyret med gårdsbarnehage, og etter hvert menighetsbarnehage, i Levanger-bygda.

– Det var en gammel barnehage, så vi begynte med å bygge en ny. Så bygde vi enda en, og enda en. Gårdsbarnehagen vår bygde vi ny for tre år siden. Og så hadde vi en barnehage på Tynset, men den er under avvikling nå.

Det er nettopp salg og avvikling som har vært tema de siste årene. Rett før jul i 2021 ble Levangers største barnehage, åtte avdeling store Farmen barnehage, solgt til Læringsverkstedet. 1. januar i år ble Furumoen barnehage på Tynset lagt ned, til store protester fra lokalsamfunnet, etter at stiftelsen fikk nei til å øke antall plasser.

Nylig meldte avisa Innherred (krever abonnement) at Levanger kommune går i forhandlinger om å kjøpe Purktrøa gårdsbarnehage og Skogn menighetsbarnehage, med henholdsvis 54 og 66 plasser. Marisko-stiftelsen Alstahaug menighetsbarnehager avvikler samtidig driften.

– Hovedgrunnen er endringer i barnehagelovgivningen, som fører til at stiftelsen blir stående uten inntekt fra og med januar 2023. Av den grunn er det ikke økonomi til å forvalte drift, uttalte Ida Fostad til iLevanger (krever abonnement) på vegne av styret 20. januar.

– Jeg sa det allerede for ti år siden: Om ti år er barnehagene enten kommunale eller eid av konsern. Vi var en hel gjeng med gründere som satset, og flere av oss bygde nye barnehager. Nå er det ingen igjen. Folk tør ikke lenger å satse. Men, det som tross alt er viktig, er at barnehagene består, sier Mikalsen.

Fast i hjerterota

Selv har hun gått av med pensjon etter over 40 år i barnehage, og å ha lagt ned et livsverk innen barn og oppvekst.

– Jeg har alltid syntes at barna er de viktigste av alle. Har ikke de det bra, har vi ikke noe å bygge samfunnet på. Jeg har aldri blitt lei av å jobbe med barnehage. Det gir en veldig inspirasjon, å alltid bli kjent med nye hoder.

Hun har ikke egne barn, men har åpnet døren som besøkshjem, og hatt fosterbarn.

– Å jobbe med barn har aldri blitt kjedelig. Og så er det noen som setter seg litt ekstra fast innerst i hjerterota, som jeg har fulgt opp gjennom. En av dem kom på besøk senest i går kveld.

Gjennom virket i sektoren har hun alltid hatt en klar tanke om at ingen barn skal gå hjem uten å oppleve at de har blitt sett. I en travel hverdag kan det være en utfordring.

– Jeg fikk høre det en morgen, mens jeg stresset gjennom avdelingen. Der satt det en gutt alene og bygde Lego. «Du, Ingebjørg, jeg tror ikke du har sett meg i dag...» sa han. Den kjentes. Jeg hadde det plutselig ikke så travelt lenger da.

Engasjert i lokalsamfunnet

Med solid forankring i barnehagesektoren har hun engasjert seg på flere områder i lokalsamfunnet. Hun er godt kjent med formannskap og kommunestyre, og har også selv vært folkevalgt lokalpolitiker.

– Det blir vel sånn når man er 66, og har opparbeidet seg lang kompetanse. De fleste vet hvem jeg er.

Det har vært viktig både i starten og driften av det som har blitt et virkelig hjerteprosjekt. Et lite eventyr, som hun kaller den, barnehagen Omsozam i landsbyen Andasimbehivavy, i et av de fattigste områdene på Madagaskar - et av Afrikas fem fattigste land.

Akkurat det eventyret startet da hun var 19, og gikk på bibelskole på Stjørdal. Halve året bodde hun sammen med Razanadrasoa, eller Soa, fra øyrepublikken. De holdt kontakten, og Mikalsen fulgte med mens studievenninnen utdannet seg og etter hvert jobbet som lærer. For ti år siden ble hun pensjonist.

– Da fikk jeg en mail: Nå kan du komme til Madagaskar og bygge barnehage til meg.

Hun ler. Forteller hvordan de ble enige om å realisere planen når hun ble rik.

– Det skjedde jo aldri. Men, da jeg fikk mailen sendte jeg sms til åtte personer i lokalmiljøet som jeg tenkte hadde nok penger. Uka etter hadde vi 40 000 på konto.

Nettopp støtten fra lokalmiljøet har vært avgjørende for at prosjektet kunne la seg realisere. Både i Norge og Madagaskar. Soa engasjerte hele landsbyen, og etter halvannet år var barnehagen ferdig bygget.

– Det som er helt fantastisk å se hvor mye støtte prosjektet vårt får, og hvor mange som er villige til å bidra. Man kjenner mye folk etter 40 års jobbing innen barnehage, og dette prosjektet har åpnet noe i hjerterota på mange.

Kriserammet nasjon

Krisene har historisk stått i kø for den afrikanske øyrepublikken, som var fransk koloni fram til 1960. Tiden etter at Madagaskar ble uavhengig har vært politisk ustabil, og preget av udemokratiske maktskifter og fattigdom.

Madagaskar er også det landet i Afrika som er mest utsatt for sykloner. Landet rammes hardt av klimaendringer og opplevde for noen år siden den verste tørken i landet på over 40 år. For bare noen uker siden ble landet rammet av storm og flom som gjorde flere titusener mennesker husløse.

Utviklingen innen helse, utdanning og arbeidsliv har ikke holdt tritt med folkeveksten. I dag bor det drøyt 29 millioner mennesker på øya. Samtidig lever omtrent 70 prosent av befolkningen i ekstrem fattigdom, en stor del av dem barn og unge uten mulighet til verken utdannelse eller sosiale tjenester som kan bidra til fysisk og mental utvikling.

– Madagaskar mangler kloke hoder, sier Mikalsen, og legger til at republikken ofte blir glemt når fattige land omtales.

– Dette er en del av verden som det ikke er mye fokus på, og hvor de virkelig ikke har noen ting. Mødre blander leire i risen for å øke barnas metthetsfølelse. Samtidig vil de skape seg en framtid hvor de klarer seg selv.

Tall fra FN-sambandet viser at 43 prosent av befolkningen er underernært, og bare 21 prosent har tilgang til rent vann. Per tusen fødte dør 50 barn.

– Unge voksne jeg har snakket med, forteller om en barndom der den eneste tanken de hadde i hodet, var mat. Det å spise seg mett.

Barnehagen sto ferdig 8. mars 2018. Den har plass til 105 barn, som kommer fra fire landsbyer i området. De som bor lengst unna, bruker tre timer på å gå. Noen av de som jobber i barnehagen, har fått utdannelse betalt av norske givere. Mikalsen har flere faste bidragsytere til prosjektet, som har navnet Omsozams venner.

– Hver måned sender vi 7 500 kroner til lønn for 8-9 lærere, som nå får over tarifflønn. I tillegg dekker det ett måltid per dag til 200 barn. For mange er det dagens eneste måltid.

Hygiene og ernæring

Mikalsen forteller at noe av det viktigste barna - og foreldrene deres - lærer, handler om hygiene og ernæring. Barnehagen dyrker egne grønnsaker som mais, ris og poteter.

– Soa ville gjerne innføre norsk pedagogikk, og har laget pedagogiske årsplaner. Men jeg måtte si til henne: Det er ingen som gjør dette bedre enn nettopp deg. Egentlig skulle hun vært president, hun har framtidsvyer og en tro som mangler sidestykke. Barnehagen er godkjent av departementet, og det er hun som har plukket folk til å jobbe der, og sendt dem på utdanning.

Mikalsen forteller at det å vaske hendene før og etter måltider og dobesøk var fremmed for mange.

– Ingen av barna får komme hvis de er skitne. Dermed må mødrene vaske barna før de legger seg om kvelden, og bare det er en liten revolusjon. De har bygget utedoer, noe som ikke er vanlig, og alle barna har sin egen flaske med vann for å vaske seg med.

– Hvordan er en vanlig dag i barnehagen?

– Når de kommer i barnehagen, samles de ute. Der sitter de i ring og forteller om hvor de kommer fra, de snakker om været og relasjoner, og det er mye sang og dans. Etterpå går alle inn, og da er det skriving og matematikk. De har en del stillesittende arbeid der de tegner og skriver, men veldig mye av undervisningen går på sang, rytmer eller dikt, forteller Mikalsen.

I dag kan 77 prosent av den voksne befolkningen på Madagaskar lese og skrive. Mens barna er i barnehagen, venter foreldrene ute. Der får de undervisning i lesing, skriving og matte. Barnehagen utgjør et viktig fellesskap i landsbyen, og nå er det også bygget en skole like ved.

Trenger etterfølgere

Nå jobber Mikalsen og flere ildsjeler i Trøndelag for å sikre at barnehagen og skolen består, også uten Soa.

– Hun har passert 70 år i et land med en snittalder på 65 år. Før jul ble hun syk og vi sørget for penger til å frakte henne til sykehus, hvor hun overlevde. Men vi er nødt til å sørge for at barnehagen og skolen har etterfølgere også etter Soa, og som bringer driften videre.

Nylig inviterte hun til informasjonsmøte i hjembygda, for å søke enda mer støtte.

– Der snakket vi blant annet om jordbruk, og hvor lite som skal til. Madagaskar er et vanvittig fruktbart land, men de kan så lite om hvordan de kan dyrke den.

Mikalsen forteller at det blant annet var flere bønder til stede på møtet.

– En av dem sa spontant: Jeg skal ta meg en måned fri og dra ned og lære dem. Så supplerte en annen: Jeg blir med!

Selv skal hun tilbake om et år. I mellomtiden håper hun å få noen av dem som skal overta til å komme til Norge, for å se hvordan barnehagene drives her, og med det se betydningen av det de skal overta.

– Området er sterkt rammet av sult, og folk stjeler fra hverandre. Men barnehagen, siden den er bygget av samfunnet i fellesskap, er fredet. Den har alle et eieforhold til.