Anerkjennelsen står ikke i forhold til ansvaret

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Tilbakeblikk: Året var 1999, og jeg hadde rundet mitt andre år som pedagogisk leder i en barnehage i Trondheim. Jeg var på sommeravslutning i barnehagen jeg var i ferd med å avslutte mitt 1-års vikariat i. Etter å ha ønsket velkommen og sagt noen ord til barna og foreldrene som straks skulle ta sommerferie, fikk jeg tilbake noen ord fra en pappa som ønsket å si noe før festen virkelig startet. Noe som senere har vært med og satt presedens for hvordan jeg har definert meg selv som barnehagelærer (den gang førskolelærer).

Han jobbet innen finans, og delte følgende: «Vi er satt til å forvalte folks penger. Få dem til å vokse og gro, slik at menneskene som eier disse skal få mest mulig ut av dem. Men hva er det, sett opp mot jobben dere er satt til? Dere forvalter livet til kommende generasjoner, som igjen skal overta og videreutvikle viktige samfunnsfunksjoner om få tiår, med den riktige bagasje i sekken (kunnskap, medmenneskelighet, etikk, moral, vidsyn og raushet). Hva blir min jobb i forhold til dette? Og hvor ligger logikken i at jeg skal tjene flere ganger så mye som dere?»

Sette ting i perspektiv

Allerede da satte disse ordene fra denne pappaen ting i perspektiv for meg. Den gang tenkte jeg i mitt stille sinn at denne skjevheten ville rette seg etter noen år i yrket. Nå, over 20 år etter, har jeg erkjent at jeg tok rikelig feil i mine antakelser. Avstanden har faktisk økt betraktelig, og det i rekordfart. De mest bemidlede har blitt rikere, og de som har minst har nå enda mindre.

Regnestykket blir enkelt når unge mennesker skal ut å finne seg et yrke. De ønsker seg status og gode arbeidsvilkår. De ønsker at økt innsats og utdanning skal betale seg i form av lønn og fritid. De ønsker seg noe man kan leve av, jobbe med til man blir pensjonist og samtidig ha litt helse igjen. De ønsker seg egentlig rettigheter som de aller fleste arbeidstakere har i Norge i dag. Noe av det er lønn etter ansvar og utdanning.

Hvordan definere verdiskapning?

Mange tenker at vi som jobber med barn, unge og syke ikke står for verdiskapning? La oss sammen ta dette lille tankeeksperimentet: Prøv å se den verdien som ligger i denne flotte 6-åringen som starter på skole, og har en genuin tro på egne ferdigheter. Hen har en umettelig lyst på livet, der undring og vitebegjær står øverst på prioriteringslista. Hen har et nettverk med gode relasjoner, et utall av flotte opplevelser og erfaringer fra barnehage, samt en iboende evne til å overvinne egne begrensninger.

Disse egenskapene har dette barnet fordi det har møtt kunnskap, forståelse og kompetente mennesker på rett plass de første årene i livet sitt. Forsvinner vi, er det ikke sikkert at verdiskapning, slik mange liker å forstå det, får like gode vilkår fremover.

Det blir sagt at applaus ikke betaler regningene?

Jeg har så langt vært en av de heldige i denne sektoren som har mottatt masse applaus fra flere tusen tilhørende på konferanser, kurs og inspirasjonsforedrag i hele Norge de siste fire årene. Jeg har vært med å sette preg på barnehagens teknologiske fremskritt, og har sammen med min gode kollega på avdelingen, og resten av vårt flinke team, vunnet tre nasjonale priser for vårt arbeid. Jeg har fått applaus i rikt monn, mer enn de aller fleste. Jeg har fått det for alle de hundrede dugnadstimene jeg har lagt ned for å utvikle disse foredragene, kursene og læringsressursene. Men der stopper det.

Mye av det fremskrittet som skjer i barnehagene rundt om i landet, skjer fordi det er mennesker som har en genuin tro på det de gjør og brenner for. Det skjer fordi vi år etter år, uke etter uke, bruker av vår fritid til det vi mener er den største verdiskapningen av alle.

Og til spørsmålet jeg stilte først i dette avsnittet, er svaret: NEI! Applaus betaler ikke regningene! Ikke en eneste en av dem!

Idealisme versus realisme

Vi står og ser på at erfaring og kunnskap forsvinner ut av barnehagene. Dette skjer fordi utdanning og videreutdanning ikke fører med seg høyere lønn for oss. Og for de med mange års erfaring, kulminerer det ofte i stor slitasje/uføre og alt for tidlig pensjon. Jeg for min del har levd i en utmattende tro på at en dag skal ting balansere seg, og at rettferdigheten skal få siste ord. Så langt har ikke det skjedd, og ubalansen er fortsatt et faktum.

Når alt dette er sagt, er det sikkert mange her som lurer på hvorfor jeg enda ikke har sluttet i jobben jeg er så utrolig glad i, når anerkjennelsen ikke står i forhold til ansvaret? Til det kan jeg si at jeg nå i et halvt år har søkt på jobber i andre yrker. I likhet med rundt 50 prosent av lærerne som i en undersøkelse har svart at de enten har vurdert å søke eller har søkt andre jobber utenfor skolen. Og en dag får jeg napp. Det er et ufravikelig faktum.

Når jeg ser tilbake på året 1999 og den sommerfesten, er jeg egentlig glad jeg ikke visste at det å forvalte små menneskeliv, og investere mye av meg selv i dette yrket, skulle bli så lite verdsatt av vår arbeidsgiver. Hadde jeg visst det, hadde jeg nok ikke stått her i dag med snart 25 års erfaring som pedagogisk leder. Da hadde nok min reise inn mot andre yrker startet langt tidligere.