Nok er nok!

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Kjære barnehagelærere, barne- og ungdomsarbeidere og barnehagemedarbeidere. Takk for jobben som gjøres hver eneste dag – før pandemien og nå. Jeg vet at en takk eller applaus på langt nær kompenserer for jobben vi gjør.

Vi er mange som er og har vært engasjerte i streiken som nettopp har blitt avsluttet. Mange er sinte og frustrerte over at vi gjør så mye, men ikke får noe igjen.

Jeg jobber selv som pedagogisk leder i Oslo kommune. Jeg er veldig opptatt av hva som skjer i barnehagesektoren generelt, men enda mer nå. Hvorfor? Fordi jeg opplever at yrker som er avgjørende for at samfunnet skal går rundt, er yrker som blir nedprioritert i for eksempel lønnsforhandlinger. De yrkene som har vært mest utsatt for smitte, men som likevel står i frontlinjen hver eneste dag.

Blir ikke lyttet til

Jeg synes det er mange som har ropt og roper høyt nå, men til hvilken nytte?

Jeg mener det både er respektløst overfor oss som jobber i barnehage, men også dårlig overfor barna. Er det dette som er god kvalitet? I mine øyne blir kvaliteten dårligere og dårligere for hver dag. Ikke fordi ansatte ikke gjør en god jobb, men fordi vi ikke blir hørt. Vi som gjør jobben hver dag vet hvor stort behov det er for flere ansatte, for å kunne følge opp hvert enkelt barn slik vi skal. Kravene øker, ikke ressursene. Hvor er logikken?

Barnehageprofesjonen svekkes, kommunene sliter med å rekruttere ansatte med riktig utdanning. Det er veldig forståelig når en ser på «gevinsten» ved å bruke flere år på høyere utdanning. Jeg elsker jobben min, og jobber åpenbart ikke i barnehage på grunn av lønnen. Jeg, som mange andre brenner for jobben. Se barns utvikling, læring, mestring og bidra til å danne gode og trygge relasjoner og vennskap – vi former fremtidens voksne. Jeg er glad for at barna ser opp til oss og ikke de som styrer landet!

Provosert og oppgitt

I mitt tilfelle ønsker jeg å rette dette mot Oslo kommune, men det gjelder hele landet. Tilliten min til kommunen svekkes mer og mer. De yrkene vi er avhengige av å ha for at samfunnet skal gå rundt, er de yrkene som får minst igjen. Jeg hadde håpet at det fellesskapet som har vært rundt streiken, hadde vært med på å åpne øynene for en mer rettferdig behandling av de ansatte. Jeg kan ikke se at det finnes noen som helst logikk i at de viktigste yrkene er de som blir dårligst behandlet.

Jeg snakker på vegne av mange når jeg sier at jeg er forbanna, provosert og oppgitt over at vi hverken blir sett, hørt eller respektert. Nok er nok!