– Styrket bemanning er ikke nok i seg selv

Til sommeren er det tre år siden han tok over som styrer i Studentongan barnehage på Mørkved i Bodø. Barnehagen er en studentbarnehage, og del av Studentinord, studentsamskipnaden for studenter ved Nord universitet og Politihøgskolen i Bodø. 

Barnehagen har romslige og moderne lokaler, og består av fem avdelinger og en fleksibel uteavdeling. Siden Røsten overtok som styrer har driften utviklet seg i positiv retning. Samtidig har han styrket bemanningen, fått på plass en ekstra ressurs på kjøkkenet, og lagt til rette for stabilitet i personalgruppa. Gjennom godt samarbeid med de ansatte har arbeidet lyktes, noe som har resultert i at sykefraværet har gått ned.

Utstillingsvindu

Det har ført til at Utdanningsforbundet i Bodø vil trekke fram barnehagen som utstillingsvindu for andre, ifølge en sak i Avisa Nordland.

– Dette er noe andre barnehager, både kommunale og private, burde se til. Vi er veldig stolte over dem og den jobben og tankegangen de har. Det er tryggheten til ungene som er det viktigste og barnehagene er en pedagogisk virksomhet som skal gi kvalitet. For å gjøre det må du ha nok folk, og vi tror at løsningen er å øke grunnbemanningen på denne måten, sier Lena Allstrin, styremedlem og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Bodø, til avisen.

Akkurat rollen som utstillingsvindu var kanskje ikke det første Røsten tenkte på, da han gikk til sin første styrerjobb etter en lang karriere som barnehagelærer i ulike barnehager.

– Man gjør seg jo noen tanker om seg selv før man går til en slik jobb. Planen min var å ligge litt i sivet og følge med, kjenne litt på kulturen, bli kjent med folk og finne ut av hvordan ting fungerer.

Sånn ble det ikke.

– Jeg hadde vært her i rundt en måned da Studentinord hadde personalsamling, og jeg sto på scenen som vokalist i husbandet og kasta skjorta mens jeg sang «Levva livet». Men jeg lærte vel at man er seg sjøl lik, uansett. Jeg er vel litt sånn som person: Går inn med hodet først og full åpning.

Han ler.

– Og så kjøpte jeg et hønsehus og høner, som de ansatte vel egentlig ikke var helt klar over. Og fikk ansvar for. Det er også litt typisk meg; litt morsomt, men også ganske dårlig løst. Så det ble en litt bratt start.

Men det gikk seg til.

– De var veldig høflige og snille med meg, og så gjennom fingrene med mye. Så jeg tror vi så langt har gått en god reise sammen. Det meste går som regel bra hvis alle skjønner at intensjonen er å gjøre det best mulig, for hverandre. Da kan man også gjøre noen feil av og til.

Kostbart fravær

Barnehagen har 102 plasser. Forgjengeren hans gikk ut i pensjon etter over 30 år som leder, og mange av de ansatte hadde jobbet der lenge. Sykefraværet var som i de fleste barnehager høyt.

– Jeg tok over et solid fundament og erfarne, dyktige ansatte, men behovet for utvikling var til stede. Som ny leder er man privilegert som kan komme inn og se på driften med nye, friske øyne. 

Han forteller at de gjennomførte en stor SWOT-analyse, der de ansatte selv pekte på at de måtte bli bedre på samarbeid mellom avdelingene. Både når det kom til deling av kultur og ressurser. 

– I kjølvannet av det gjorde vi en del erkjennelser. Blant annet at det er én ting å ha seks barn på en ansatt, men det er vel så viktig hvem den ene ansatte er. Det å stadig måtte forholde seg til et nytt menneske kan bli en mental belastning i seg selv.

På tross av gode vikarer og godt samarbeid med bemanningsbyrået, fikk de det ikke til å gå opp. Etter hvert begynte bildet å bli tydeligere.

– De største kostandene man har i en barnehage, er fravær. Hvis stadig nye vikarer fører til at personalet blir enda mer slitne, blir det en ond sirkel.

Røsten sier regnestykket er litt mer komplisert enn nøyaktig antall årsverk. Men i tillegg til å ha styrket bemanning, har barnehagen også faste vikarer som settes inn når barnehagelærerne tar ut plantid, eller er borte fra avdelingen av andre årsaker.

– Men hvordan går regnestykket i hop; du har ansatt flere, og går samtidig i pluss økonomisk?

– Vi har til en viss grad gamblet på at det kom til å lønne seg. Alle barnehager av en viss størrelse er nødt til å regne inn noe fravær. Risikoen er ikke så stor. Hvis du skulle ha null fravær et år, har du da litt flere folk på jobb. Men det er en utgift som du, selv om du ikke budsjetterer med det, har kalkulert. Du har kalkulert at du får utgift på fravær. Vi er en stor barnehage, med en veldig sammensatt personalgruppe. Så fravær må vi ta høyde for.

Forsøket startet forrige barnehageår. Det fungerte. I år har de lagt på enda litt mer ressurser.

– Hvordan får du gjennomslag for det i styret?

– Man må jo egentlig bare vise at det fungerer, sier han.

Før han legger til at det ikke var så vanskelig. I dag er Studentongan den eneste barnehagen drevet av Studentinord. Barnehagen ligger sentralt plassert i nærheten av Nord universitet, og har ikke hatt problemer med å få fylt opp plassene.

– Du trenger ikke gå lenger enn til første paragraf i første kapittel i barnehageloven. Vårt mandat er ikke å levere produkter. Vi skal danne mennesker. Vi skal lære dem likeverd, respekt og toleranse. Det handler ikke om veldig konkrete, målbare verdier – men om å bygge relasjoner mellom mennesker. Det kan du ikke gjøre med hvem som helst. Du kan ikke bytte ut en relasjon, sier han, og fortsetter:

– Hvis vi har en barnehage der farta går ned, og vi ser og hører at det bobler med snakk og gode, nære relasjoner mellom mennesker som kjenner hverandre godt, da gjør vi vårt mandat. Det er min påstand. Det kan man også selge inn økonomisk. Man kan begynne å diskutere i de store sammenhengene også. Mange kommuner har kjempeutfordringer på økonomisiden. Man kan spørre seg om det er lønnsomt å skjære til beinet i barnehagen og si at «Nei, dere trenger ikke den ekstra ansatte, for dere oppfyller normen». Men tynnslitte voksne er ganske dyrt. Og de leverer ikke det de skal.

Treårsplan

Samtidig er han klar på at han verken sitter på noen fasit, eller at det å styrke bemanningen er nok i seg selv. I dag jobber de ansatte i Studentongan litt annerledes. Samarbeidet mellom avdelingene er mye bedre. Det skyldes både tydelig ledelse, og ikke minst innsats og engasjement fra de ansatte.

Røsten har også gjort et annet stort grep.

– Hoveddilemmaet til pedagogene er at du skal ha mange tanker i hodet samtidig, mange elementer du må ha kontroll på. Å koke det ned til færre prosjekter, og prøve å jobbe med én ting om gangen, det er det første.

Akkurat nå jobber barnehagen med et treårig prosjekt som handler om lek. Årsplanen er gjort om og forenklet, og laget med utgangspunkt i forutsetningen til personalgruppen, barnehagens fysiske forutsetninger og tilgjengelige ressurser.

– Vi har ikke temaarbeid. Vi jobber med lek. Vi skaper gode relasjoner, og jobber veldig aktivt med det. Vi har det som tema på hvert eneste personalmøte, og fordyper oss i det. Men ikke noe utover det. Det er mer enn nok å holde på med.

Styreren forklarer at arbeidsdagene selvsagt inneholder foreldresamtaler, medarbeidersamtaler, møter med PPT, foreldre med ulike krav og barn med ulike behov som også skal ivaretas.

– Men: Målet er å koke det ned mest mulig og bruke minst mulig tid på skjemaer som skal krysses og sjekkes. Hvis pedagogen plutselig bare blir en arbeidsmaskin som skal fylle opp en hel masse krav, og aldri ha tid til å sitte litt i sofaen, blir det ikke en god situasjon verken for de ansatte eller barna. Da går vi glipp av den viktigste delen av jobben.

Røsten er engasjert når han understreker hva han mener er aller viktigst:

– Hvis barna møter slitne voksne hver dag i barnehagen, lærer de noe galt om relasjoner. De små barna skal føle seg elsket når de kommer inn døra i barnehagen. Det krever at de ansatte har tid og overskudd til å gjøre jobben. Og de må like det. Barnehageansatte møter et tøft krav om at de skal gå på jobb og fylle og tømme hjertet sitt hver dag. Det er ganske krevende. Hvis du skal gjøre det, må du i hvert fall ha hodet over vannet og kjenne på et overskudd.

Selv med ett eneste tema i en tre år lang årsplan, er styreren trygg på at også de andre fagområdene i rammeplanen dekkes godt.

– Jobben vår er ikke å være på x antall turer eller lære femåringer å skrive. Jobben vår er relasjon. Alle fagområdene kommer inn som et overskuddsmateriale av den relasjonen som skapes.

Krav om engasjement

Samtidig er han ikke redd for å stille krav.

– Jeg har et beinhardt krav på engasjementet. Der kommer min strenghet inn. Samtidig vet man at det er noe som går i perioder. Noen dager er man ikke engasjert på jobb og gjør bare det man må. Vi er mennesker, og ting går opp og ned. Men i bunn skal du ha et genuint engasjement for jobben. Da må det være artig å være på jobb. Du kan ikke tvinge det engasjementet fram på en annen måte enn at du opplever det. Jeg er litt streng der. Det skal glitre i øynene dine når du snakker om ungene, uansett hvem du snakker med i barnehagen.

Han har også møtt de som har mistet gnisten fullstendig. Litt for ofte.

– Det er mange som ikke takler å jobbe i barnehage, de som har slitt seg helt ut. Og vi ser på tallene at færre ønsker å utdanne seg til yrket, og mange går over i andre jobber. Man kan diskutere hvorfor, det er det nok mange årsaker til. Jeg tror hovedårsaken handler om å trives i jobben. Det må vi være oppmerksomme på.

Selv gikk han til sin første barnehagejobb for rundt 25 år siden, og har sett en sektor i stor endring.

– Kvaliteten på barnehagene har økt, jeg tror vi leverer et ganske annet og bedre produkt til både barna, foreldrene og myndighetene i dag enn før. Men ressursene har ikke fulgt med. Samtidig ser vi et økende behov for oppfølging av enkeltbarn. Det er flere barn med vedtak, og flere i gråsonen, som har behov for ekstra støtte. Samtidig får de ikke så mye tid, fordi vi leverer på så mange andre områder. Disse tingene skjer parallelt. Når da fraværet øker, blir det ekstra tungt, og utfordringene forsterker hverandre. Jeg har tro på at vi må gjøre de tingene vi må gjøre så enkelt og oversiktlig som mulig, så vi har mest mulig tid til å være sammen med barna. Som er vår egentlige jobb.

Han er samtidig klar på at han ikke mener «alt var bedre før».

– Tidligere hadde man kanskje noe større frihet, og bedre tid med barna. Samtidig var vi nok litt slappere på å kvalitetssikre arbeidet vi gjorde. Vi kan mer nå. Vi vet mer om barndommen. Vi er en sterkere profesjon. Og vi har en større stolthet over det vi holder på med.

Flink-pike-syndrom

Ole Marius Røsten er en av mange barnehagestyrere som i dag er i ferd med å ta over når mange i «gründer-generasjonen» nærmer seg pensjonsalder.

– Tror du din måte å lede på er sammenfallende med andre ferske styrere, og at det er noe som vil prege sektoren?

– Jeg tror ikke jeg kommer til å prege sektoren, men kanskje min generasjon. Og jeg vet ikke om det er andre som deler samme tankegang. Men det som bekymrer meg litt, er at de styrerne jeg kjenner jobber veldig intenst. De legger veldig mye engasjement i jobben. Noe som er litt fort gjort, etter at man har gjort dette noen år og det begynner å flyte, er at man begynner å lete etter feil. Jeg tror mange av oss har et lite «flink-pike-syndrom». Mange som ender som styrere er de som alltid tok ansvar og løste alle oppgaver. Så ble det naturlig å ta over som styrer, og så skal man fremdeles fylle alle krav.

– Hva med deg: Er du flink til å sørge for at du har det overskuddet som trengs?

– Akkurat det er jo den store utfordringen. Man har takket ja til en jobb som krever mer, og det er et ansvar. Det må man ta. Jeg skal jobbe hardere enn en som jobber som assistent hos meg. Hvis du vil ha mer ansvar, får du mer betalt, men da må du også jobbe mer og tyngre. Det er en del av greia. Hvis man ikke klarer det, må man lage seg noen rom og være oppmerksom på det. Samtidig har det ikke noe å si hvor mange timer man jobber, så lenge du har det bra mentalt. Hvis det er mange ting som plager meg når jeg står opp for å gå på jobb, må jeg øve meg på å slå av. Det gagner ingen. Da blir man sur og sliten og tar dårlige beslutninger. Da blir man en dårlig leder.

Når han har fri, løper han. Så langt og lenge som mulig. Til sommeren venter landets lengste ultraløp: Fra Oslo til Bergen.

– Jeg hadde ikke hatt sjangs uten løpingen. Men det er svaret for meg. Alle må ha sin greie, I hvert fall hvis man har en mentalt krevende jobb. Men man skal være litt forsiktig med å mase for mye på andre om å holde seg i form, det blir fort en sånn flink pike-greie, det også. Da må jeg heller være bevisst at man er en rollemodell.

– Til slutt: Hva skjer med hønene?

– Det skal vi finne ut av i lag, denne gangen.