Tidlig innsats – nødvendig hjelp eller uheldig kategorisering?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Vi kan ikke gå rundt og vente på at barn utvikler tegn – da klarer vi ikke å fange opp alle som trenger at vi gjør noe», uttalte psykolog Anne-Kristin Imenes på BVO-dagene i november. Imenes argumenterer for at barnehager må ha en aktiv rolle i å avdekke risiko og identifisere behov for tidlig innsats, og hun peker på en rekke risikofaktorer som kan føre til utenforskap, psykiske lidelser og andre utfordringer senere i livet. Men hvor langt skal vi gå i å lete etter problemer før de faktisk viser seg? Skal vi pålegge alle barn en tidlig intervensjon basert på statistiske sannsynligheter?

Som barnehageleder kjenner jeg meg igjen i behovet for å hjelpe barn så tidlig som mulig. Men jeg ser også faren ved å skape en kultur der vi ser etter avvik i stedet for å anerkjenne barns individuelle utviklingsbaner. Barn er ikke en homogen gruppe, og de utvikler seg i ulikt tempo. Når vi kartlegger for mye, risikerer vi å stemple barn unødvendig tidlig, og i verste fall gi dem en diagnose de kanskje ikke trenger.

Tidlig innsats – en vei til inkludering?

Tidlig innsats er ment å gi barn den støtten de trenger så tidlig som mulig, slik at små utfordringer ikke vokser seg store. Dette kan være en uvurderlig ressurs for barn som strever med språk, sosiale ferdigheter eller annen utvikling. Jeg har jobbet i barnehage i 13 år og har sett hvordan gode pedagogiske tiltak kan gi barn et bedre utgangspunkt før skolestart. Tidlig innsats handler ikke bare om å identifisere utfordringer, men også om å skape inkluderende læringsmiljøer som gir alle barn muligheten til å blomstre.

Når blir tidlig innsats problematisk?

Selv om intensjonen er god, ser jeg en utfordring i at tidlig innsats ofte blir synonymt med kartlegging og tester. Når barn blir vurdert ut fra sjekklister og standardiserte verktøy, risikerer vi å glemme at barns utvikling ikke følger et fast skjema. Noen barn trenger mer tid på å tilegne seg språk, motorikk eller sosial forståelse, uten at det nødvendigvis er et tegn på en bakenforliggende utfordring.

Jeg frykter at vi i vårt ønske om å hjelpe, ender opp med å sykeliggjøre helt normale variasjoner i barns utvikling. Skal virkelig alle barn som er sjenerte eller sent ute med å snakke, sees på som barn i risiko? Når vi legger for mye vekt på tidlig kartlegging, kan vi risikere at barn tidlig får merkelapper de ikke nødvendigvis trenger eller fortjener.

Profesjonsetikk og barnehagelærerens rolle

Barnehagelærere står i en krevende posisjon. De ønsker å hjelpe barna, men samtidig må de navigere i et system som i stadig større grad krever måling, dokumentasjon og kartlegging. Når pedagogiske vurderinger viker for tester og manualbaserte programmer, blir barnehagelærerens profesjonelle skjønn utfordret. Vi risikerer at yrket beveger seg bort fra en helhetlig forståelse av barn, og heller over mot en teknisk tilnærming der barn sees som små prosjekter som skal «fikses».

Det etiske ansvaret hviler tungt på barnehagelærerne, som må balansere kravene fra systemet med det de vet er best for barnet. Skal vi fremme barns trivsel og utvikling, må vi stole på pedagogens evne til å se og forstå barnet, heller enn å la skjemaer styre vår praksis.

Hva med foreldrene?

Et annet aspekt av tidlig innsats er hvordan vi involverer foreldrene. Foreldre ønsker det beste for barna sine, men jeg har sett at mange opplever usikkerhet når barnehagen gir tilbakemeldinger om barnets utvikling. Noen føler at beslutninger tas over hodet på dem, mens andre frykter at en kartlegging kan føre til stigmatisering eller unødvendig inngripen.

For at tidlig innsats skal fungere, må vi ha et nært samarbeid med foreldrene. De må føle seg hørt og inkludert i vurderingene som gjøres, slik at tiltakene oppleves meningsfulle og støttende. En god dialog mellom barnehagen og hjemmet kan sikre at vi sammen finner den beste løsningen for barnet – uten å skape unødvendig bekymring eller mistillit.

Balansert tilnærming

Tidlig innsats er nødvendig, men vi må være bevisste på hvordan vi gjennomfører den. Vi må sikre at vi hjelper, uten å kategorisere unødvendig. Dette krever at vi gir barnehagelærerne handlingsrom til å bruke sin kompetanse og til å tilrettelegge for barns individuelle behov, fremfor å la tester og standardiserte metoder styre alt.

Som barnehageleder er min oppgave å sikre at tidlig innsats faktisk blir til støtte, og ikke en kilde til unødvendig problematisering. Vi må jobbe for en barnehage som ser hele barnet, der relasjoner, lek og trygghet står i sentrum. Først da kan vi si at vi driver med tidlig innsats som faktisk gagner barna våre.