For ganske nøyaktig 13 år siden, 11. november 2006, åpnet Brøset barnehage dørene. Den kommunale barnehagen er en såkalt basebarnehage, delt opp i ett småbarnshus og ett storbarnshus. I tillegg er det et bygg for administrasjon, personal- og møterom.
I perioder har det vært opp mot 150 barn i barnehagen; 60 av dem på småbarnsavdeling. I dag går det 104 barn i Brøset barnehage.
– Når jeg sier at vi er en basebarnehage, hender det jeg ser litt rykninger i ansiktet på folk. Mange har nok et litt ambivalent forhold til akkurat det. Men, kanskje har også begrepet fått litt ufortjent kritikk. I vår barnehage er vi veldig bevisste på å være gode voksne for barna, uansett, sier Anne Saksvik Buhaug.
Tidlig innsats under lupen
Nylig innledet hun under konferansen Tenke det, ville det, gjøre det i regi av DMMH og Statped. Hovedtemaet var PPTs systemrettede arbeid i barnehagen, og samlet i alt rundt 400 deltagere over to dager på Scandic Lerkendal. Konferansen var også opptakt til den nye stortingsmeldingen om tidlig innsats, som ble lagt fram i forrige uke.
Fordi, som det står i innledningen til Meld. St. 6 (2019-2020) Tett på - tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO: Alle barn fortjener en god start. Barn og unge skal oppleve å lære, leke, utvikle seg og mestre. Trygge rammer er viktig, Trygge barn som trives, lærer bedre.
Barna i Brøset barnehage var trygge.
Rammeverket lå der, på samme måte som i alle landets barnehager. Barnehagens innhold og verdisyn er forankret i Rammeplan for barnehager, og barnehagelovens formålsparagraf er tydelig: Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene.
Barna skal få utfolde skaperglede, undring og utforskertrang. De skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen. Barna skal utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. De skal ha rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger.
Barnehagen skal møte barna med tillit og respekt, og anerkjenne barndommens egenverdi. Den skal bidra til trivsel og glede i lek og læring, og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap. Barnehagen skal fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering.
– Jeg er veldig glad i formålsparagrafen. Selv om vi har vært oppe i 150 barn i barnehagen, har vi hele tiden tenkt: Vi er gode på dette. Vi ser barna. Vi er flinke til å lese hva som skjer i barnegruppa. Vi er flinke til å ta vare på de barna som har store utfordringer, sier Buhaug.
Hun leder en barnehage med god kjennskap til Kvello-modellen. De er aktive i Reggio Emilia-nettverket der de jobber med barns medvirkning og pedagogisk dokumentasjon, og har tidligere vært en del av Barn og Rom-nettverket der de øver på å bli enda bedre på å se sammenhengen mellom det fysiske rommet, og hvordan det kan kommunisere med barna. De er en del av et godt fagteam.
Og de har en visjon: Trygghet til å være seg selv. Fordi de ønsker å gi alle barn på Brøset en god start i livet.
Bekymringsmeldingen
«Våre barn blir utsatt for krenkelser fra andre barn i Brøset barnehage. Vi som foreldre blir ikke hørt og tatt på alvor».
Bekymringsmeldingen kom 15. juni 2017.
– Det sto mer i bekymringsmeldingen, men dette er essensen. Det første som skjer...
Buhaug tar en liten pause, før hun fortsetter:
– Det første som skjer, er at man går i forsvar. Du tenker at dette kan ikke være sant. Vi er jo så gode på dette, vi. Og videre: Disse foreldrene, de har aldri vært fornøyde. De har kritisert barnehagen, og fra dag en har de stilt vanskelige spørsmål. For å være helt ærlig har vi egentlig blitt litt lei av det!
Buhaug forteller at da bekymringsmeldingen kom, var den første reaksjonen motstand. På det tidspunktet var hun fagleder i barnehagen. Verken hun eller resten av de ansatte kunne tro at det som sto i meldingen, handlet om deres barnehage.
– Vi tenkte at vi var gode til å se enkeltbarns utfordringer, og til å samarbeide med foreldrene til barn som strever. Det oppsto en motstand. Det som ble viktig, var å se hvordan vi kunne bruke denne motstanden til å få kraft til å snu speilet.
Krevende prosess
Bekymringsmeldingen som kom den forsommeren, ble starten på en omfattende jobb i barnehagen. Det var på tide å hente fram noen spørsmål.
– Vi ble nødt til å dykke ned i hvem vi er, hva som er vår kultur, og hvordan vi jobber. Vi begynte å stille oss noen spørsmål som hvem er vi nå, da? Er vi en barnehage som ikke tar foreldrenes perspektiv på alvor? Har vi oversett signalene i barnegruppa? Hvordan har vårtr syn og våre holdninger til disse foreldrene preget oss over tid, slik at vi ikke har sett det som skjer med barna deres? Hvem er vi i møte med disse foreldrene, og hvem er vi i møte med barna deres? Ser vi alle barna?
Buhaug forteller om en til dels opprivende prosess, som endte med noen tøffe erkjennelser.
– Ok, så er vi en skikkelig dårlig barnehage. Vi var langt nede. Men, og det tror jeg er viktig å erkjenne når man skal skape endringer: Det finnes faktisk et potensiale for endring der. Det var jo ingen som hadde håpet at det måtte en bekymringsmelding til, og det trenger heller ikke være det for å skape endring. Men vi måtte erkjenne at praksisen vår var ikke fullgod, sier hun og fortsetter:
– Praksisen vår manglet helhet, og den manglet systematikk. Vi ble nødt til å løfte oss litt opp igjen, og tenke: Hva burde vi ha gjort? Hvorfor var egentlig disse foreldrene så bekymra, hadde vi egentlig stilt spørsmål rundt det? Og var vi egentlig så interessert i det? Kanskje ikke.
Barnehagelederen forteller om flere vonde innrømmelser. På et tidspunkt måtte de som jobbet i barnehagen innse at nei, alle barna ble ikke like godt ivaretatt. Samtidig var det ikke godt å bli pirket i. Unnskyldningene på egne vegne var enkle å ty til, for de ansatte visste jo så godt hva de holdt på med.
– Det er jo en travel hverdag for de ansatte, det er så store barnegrupper, og den aktuelle barnegruppen var veldig krevende. De ansatte er slitne, vi har hatt litt fravær i det siste... Det endte med at vi måtte stille spørsmål ved om vi i ledelsen kanskje hadde vært for lojale mot de ansatte. Vi ble kanskje litt for selvgode, litt «husblinde».
Manglet en plan
Barnehagen fikk veiledning fra miljøenheten i kommunen, som understreket at det ble gjort mye bra. Samtidig pekte de på at alle barna ikke ble ivaretatt godt nok.
– De sa: Dere bruker mange fine ord på praksisen deres, og dere sier de riktige tingene. Men hvor står det hvordan dere jobber, hvem som gjør hva og når, og hvilke metoder dere bruker? Når stopper dere opp og evaluerer det dere har gjort? Hvem er det som tar vare på de ansattes utvikling? De hadde mange spørsmål.
Brøset barnehage måtte erkjenne at det fantes ikke egentlig noen plan, eller gode nok rutiner. De ansatte var ikke samlet rundt egen praksis.
– Vi var bare enige om at slik gjør vi det hos oss. Kanskje ble det for tilfeldig. Kanskje ble det for personavhengig, det at vi lyktes med noen og ikke med andre. Det er jo en kjemperisiko for barn!
Lederen er klar på at når man går inn i en prosess som dette, kan man ikke bare lage en plan og forvente at den følges.
– Det er ikke noe man bare kan vedta, det må komme innenfra. Endringer er pålagt, men samtidig må det kjennes greit å være i det. Og hvordan gjør man det? Det har jeg egentlig ingen oppskrift på. For vår del ble bekymringsmeldingen en virkelighetsorientering som gjorde at vi fikk satt i gang noen gode prosesser. Når vi fikk stilt disse spørsmålene, begynte det å skje noe. Den refleksjonen ble en start.
Buhaug beskriver hvordan de ansatte begynte å stille spørsmål til hverandre. Hvordan jobber vi egentlig?
– Vi begynte å snakke om praksisen vår, og skrev ned blant annet hva vi forstår med det psykososiale miljøet, og jobbet med hvilke roller vi har i arbeidet med dette.
Har fått rutinene på plass
I dag har Brøset barnehage satt seg et helt konkret mål, som de ansatte samler seg bak og kontinuerlig jobber mot:
I vår barnehage jobber vi kontinuerlig og systematisk med å fremme et trygt og inkluderende barnehagemiljø, og med å oppdage, undersøke og forebygge alle former for krenkelser. Vi stopper krenkelser og følger opp med egne tiltak helt til barna opplever at de har et trygt og inkluderende miljø.
Og de har en plan. En like konkret, omfattende plan med klare rutiner for hvordan Brøset barnehage skal jobbe for å forebygge, avdekke og håndtere mobbing og krenkelser.
– Vi har virkelig jobbet med dette, og det er noe vi ikke slutter å jobbe med. Vi jobber med trivselssamtaler, barnesamtaler, observasjoner - alt for å få tak i akkurat hva som er viktig for at barna skal være trygge.
Planen er solid forankret, i rammeplanen, i lovverket og i Barnekonvensjonen. Den er også forankret i barnehagens verdier og holdninger.
– I tillegg har vi skrevet noe om hvilken praksis vi ønsker. For det er jo ikke sånn at vi automatisk får til dette. Vi har skrevet noe om hvordan vi ønsker praksisen skal være, hvordan vi ønsker at foreldresamarbeidet skal være, og hvordan vi ønsker at barna skal ha det i leken. Hva er det vi ønsker å se, slik at vi kan se at her er det bra, og godt og trygt å være, sier Buhaug.
Arbeidet trigget egne vanskelige følelser
Veien fram til planen ble en realitet, bød også på noen overraskelser. Det var ikke alt enhetslederen kunne forutse da de startet prosessen.
– En av de tankene som kan være greit å ha med seg inn i en slik prosess, er at vi er folk som jobber med folk. Og folk som jobber med folk, har også en historie. Det var noe vi ikke var forberedt på, i alle fall ikke i vår barnehage. Når vi jobber med krenkelser rører vi i noe. Det dukket opp historier fra personalet, historier fra deres barndom. En tanke som meldte seg, var: Hvordan forvalter jeg denne kunnskapen som leder, når det er jeg som leder i barnehagen som har det overordnete ansvaret for å ivareta barna? Jeg må ta vare på de som skal ta vare på barna. Det var et veldig spennende arbeid, samtidig som vi måtte være bevisst på at vi er pedagoger. Jeg er ikke verken terapeut eller psykolog, sier hun.
En annen faktor hun mener det er viktig å ha med seg, er samarbeidet med foreldrene.
– Det er et perspektiv som betyr mye når vi snakker systemrettet arbeid i barnehagen. Foreldrene er en del av barnehagefellesskapet, og de er den viktigste stemmen i barnas liv. Uten dem får vi ikke til den viktige jobben i barnehagen.
Buhaug forklarer hvordan en god dialog med foreldrene har bidratt til å håndtere situasjoner knyttet til krenkelser på en helt annen måte i dag.
– Når krenkelser har oppstått, hva gjør vi? Mennesker er så komplekse. Men potensialet i fellesskapet er stort. Når vi har unger som er i konflikt, har vi invitert til foreldremøter. Vi har invitert til gode samtaler med foreldrene, og vi har invitert barna til å ta del, sier hun, og forteller hvordan det har gitt resultater:
– Det vi ser, er at foreldrene får omsorg for hverandre, og for hverandres barn. Men det er noe med å tørre å invitere til å snakke sammen - også i fredstid. Vi tenker at vi skal gjøre så mye av det at vi ikke kommer i disse situasjonene.
Evigvarende prosjekt
Vi kan ikke tro at det ikke skjer krenkelser i barnehagen. Det er utgangspunktet både Buhaug og de andre nå har med seg, hver eneste dag de går på jobb.
– Men det betyr ikke at vi skal godta det.
I dag snakker de mye om krenkelser i barnehagen. Nettopp for å unngå at det skal lande nye bekymringsmeldinger på bordet til lederen.
– Vi har vært nødt til å definere krenkelser, og å snakke om det. Vi må tenke at det er ikke villede handlinger, men følelser på avveie. Det er noe vi er blitt bedre på. Jeg tror også vi er blitt bedre til å snakke med barna om hvordan de har det, sier hun, før hun konkluderer med at arbeidet som er igangsatt, er en kontinuerlig prosess.
– Det er et arbeid vi aldri blir ferdige med, avslutter Anne Saksvik Buhaug.
