– Debatt om time-out på feil spor

«Jeg vil at mitt barn skal ha det bra i barnehagen».

«Jeg vil at mitt barn skal behandles med integritet og respekt når det er i barnehagen»

«Jeg vil at mitt barn skal motta pedagogiske tilnærminger som virker».

Disse tre ønskene er ikke uforenlige.

– Ensporet debatt

Solveig Østrem og noen av hennes våpendragere har den siste tiden skrevet ulike tekster om pedagogikk som verdispørsmål og bruker dette som en motpol mot en pedagogikk som handler om effekt.

• Les også: – Er «timeout» en daglig krenkelse av barn i barnehagen?
• Les også: – Barn trenger time-in
• Les også: – Nei, timeout er ikke greit
• Les også: Timeout i barnehagen som en del av den pedagogiske virksomheten?

Debatten har etter min mening blitt noe ensporet og preges av kategorifeil.

Det diskuteres i stor grad om time-out bør brukes i norske barnehager eller ikke, selv om Østrem klamrer seg fast til dogmet om at effektorienteringen eksemplifisert ved De Utrolige Årene (DUÅ) er uforenlig med hennes definisjon av en verdibasert tilnærming. Østrem begår en kategorifeil her fordi effekt av intervensjoner og verdier handler om ulike områder og dermed heller ikke nødvendigvis utelukker hverandre. Hovedpoenget i denne artikkelen er at fokus på effekt og et verdisyn om at barn er (potensielt sårbare) mennesker med integritet, ikke utelukker hverandre.

Østrem svartmaler bildet av effekt som et mål for dagens pedagogikk. Effekt bør ikke svartmales. Vi bør selvsagt ha fokus på at det vi gjør i norske barnehager og skoler har effekt.

Ikke noe skal derimot ha effekt for enhver pris.

– Virker ikke

Først, litt om time-out. Østrem tillegger behaviorister bruken av time-out. To ting.

1. Det er få som primært kaller seg behaviorister i dag. Vi er atferdsanalytikere.

2. Det er min påstand at det er andre enn atferdsanalytikere som praktiserer bruken av time-out. Hvorfor? Det virker ikke spesielt godt. Atferdsanalytikere er opptatt av at det de gjør virker for barna de arbeider med.

Vi er altså opptatt av hvilken effekt bruken av ulike teknikker (som time-out) har på barnas læring og mestring. Det er primært to grunner til at man gjennomfører en time-out med et barn. Den ene er at man fjerner et barn fra situasjoner hvor det ikke er i stand til å håndtere situasjonen. Man hjelper altså barnet vennlig bort fra en situasjon hvor det er så aktivert at det ikke regulerer egen atferd uten hjelp. Dersom hjelpen i situasjonen ikke fungerer, kan man hjelpe barnet ved å gi det en pause. Den andre grunnen er at man signaliserer til barnet at det gjør noe som ikke er greit. I denne sammenhengen kan time-out forstås som en straffeprosedyre. Det første er en grei måte å bruke time-out, den andre er mindre grei og som nevnt ikke veldig effektiv.

Feil fokus

Et problem med bruken av time-out er at de voksne som bruker det, gjør det fordi det fjerner et ubehag for dem selv. Man skaper orden i en situasjon hvor man selv opplever kaos. Dette er selvsagt feil fokus når effektiv og god pedagogikk er målet.

En alternativ strategi til å straffe barn når de gjør noe som er ugreit, er selvsagt å lære dem nye ferdigheter som er mer akseptabel for omgivelsene. Moderne atferdsanalytikere er opptatt av å etablere ønsket atferd, ikke fjerne uønsket atferd.

Hvorfor? Det virker.

Jeg håper at andre enn meg reagerer på det paradoksale med at de som er opptatt av å praktisere pedagogikk «som virker», er de samme som krenker barn.

Når ble det å krenke barn virksomt?

Vi som er opptatt av at det vi gjør skal virke, er også opptatt av å følge med barnets trivsel og utvikling. Moderne atferdsanalytikere er opptatt av virkning ved å måle effekten (læringen og utviklingen) hos det enkelte barnet, ikke ved å bruke standardiserte verktøy på en «blind» måte.

Det å være opptatt av at noe virker er ikke uforenlig med et respektfullt menneskesyn.