Vær så snill å investere i gullet vårt nå

• Dette er et eksternt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Der skulle de få kjent på gleden av å bli møtt av nydelige små.

De skulle delt latter og begeistring over verdens små underverk, og de skulle få føle på gleden av lek og undring. 

I tillegg skulle de kjent på frustrasjonen over å komme til kort. Over å måtte avbryte trøsten til en som er lei seg, fordi det brenner et annet sted. Over å måtte ta ansvar for altfor mange barn fordi vikarbudsjettet er sprengt.

De skulle fått kjent på høye skuldre fordi man ikke alltid har full kontroll. Og hele tiden skulle de kjent på en frykt for at de ikke oppdager det viktigste av alt, de barna som kanskje ikke har det noe bra.

Resten av politikerne skulle jeg plassert inn i skolen. Der skulle de tatt imot barn fulle av pågangsmot, som er stolte og glade over å ha blitt skolebarn. De skulle fått vært vitne til mestringsgleden når de små lærte bokstaver, og når de forsto at to pluss to er fire. Men etter hvert skulle politikerne også kjent på fem- og seksåringenes fortvilelse når kartleggingsprøver blir viktigere enn lek. Og sett hvor vanskelig det er for barn i vekst å sitte stille når kroppen kribler etter å leke.

De skulle forstått at det er nærmest umulig å utvikle den sosiale kompetansen for små barn som ikke skal bråke, ikke skal forstyrre og ikke skal leke. Og sett leken og kreativiteten bli tatt ut av barnet, erstattet med en latter som ikke lenger kommer fra nederst i magen.

Og så skulle politikerne møtt de barna som har gått på skolen i noen år. De skulle gitt high-five til disse barna og ungdommene som kommer mer eller mindre lærevillige inn i skolegården. Sammen skulle de delt latter, og humret litt i skjegget over gode kommentarer og halvdårlige vitser. De skulle undret seg, de skulle lært.

Samtidig så skulle de hatt undervisning for altfor mange barn. Fordi den andre læreren var syk. Eller opptatt med en uenighet, en mobbesak eller med å trøste en med kjærlighetssorg. Og da skulle de kjent på frustrasjonen over å vite at ikke alle i dette klasserommet fikk oppgaver som passer dem, noen fikk for lette og noen for vanskelige. Og de skulle stått i utagering og sett fortvilelsen til barn som nok en gang sprakk. For barn ønsker ikke å utagere, de skriker at noe er vanskelig.

Da ville politikerne tenke at nå trengs det hjelp fra en annen instans, men da skulle de oppdaget at den ventetiden er lang. Uakseptabel lang. Og midt oppi dette skulle de sett på den pulten som sto tom borte i hjørnet. For eleven ved den pulten klarer ikke lenger å gå på skolen, og hva er poenget når det er så vanskelig å få hjelp?

Hvis jeg styrte Bergen for en dag, skulle jeg gitt alle økonomene en matteoppgave. «Hvor mye penger må vi legge i barnehage, skole og andre instanser for at alle barn skal få gode dager?» Og «hva vil det koste om ti år hvis vi ikke gjør noe nå?» Man trenger ikke å være økonom for å se at det ville lønne seg å forebygge, men det hadde jammen vært spennende å se hvor stort tallet er.

Jeg kommer aldri til å styre Bergen for en dag, men nå roper jeg: Vær så snill å investere i Bergens gull nå! Slutt å løpe rundt med brannslukningsapparatet, forebygg! La de som jobber i barnehage og skole, de som jobber med fremtiden, få gjøre jobben sin godt. La dem hjelpe barna til å få være den beste utgaven av seg selv. La barna våre få spire, leke og le. 

De fortjener det, og jeg lover at det vil lønne seg!

Innlegget ble først publisert i Bergens Tidende.