Vi trenger flere som ser oss

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Hei. Jeg heter Ada, og jeg er fire år. I barnehagen er hver dag en ny oppdagelsesferd. Jeg utforsker, ler og lærer – men noen ganger sitter jeg også for meg selv med en klump i magen. Jeg ser rundt meg på alle de andre barna, og jeg lurer på om de også kjenner på følelsen av å være alene selv når vi er mange. For noen av oss er den følelsen ekstra stor.

Det er i disse øyeblikkene jeg føler meg liten. Jeg sitter ved et bord og tegner en stor sol med gule stråler som strekker seg ut i alle retninger. Jeg vil vise den til Mia, den voksne som alltid smiler til meg. Men Mia er borte ved de små barna som gråter. Jeg venter litt, men så begynner Olav å rope fordi han har mistet sokken sin, og Mia løper dit i stedet. Tegningen min blir liggende alene på bordet, og inni meg kryper en tristhet frem – en følelse av å ikke være sett.

Jeg husker en dag da alt var ekstra kaotisk. Vi skulle ha lunsj, men det var bare to voksne på hele avdelingen vår. Jeg spurte pent om å få mer melk, men ingen hørte meg. Jeg prøvde igjen, men da var den ene voksne opptatt med å trøste en gutt som hadde slått seg, og den andre skiftet bleie på lille Nora som gråt så høyt at jeg måtte holde for ørene. Til slutt satte jeg melkeglasset ned og kjente at jeg ville gråte, ikke fordi jeg var tørst, men fordi det føltes som om jeg ikke betydde noe i det øyeblikket.

Den viktigste i hele verden

Det finnes heldigvis også de fine dagene. Dager da vi alle får være sammen, når de voksne har tid til å synge med oss, lese bok, og le sammen med oss. På de dagene føler jeg meg som den viktigste personen i hele verden. Men de dagene blir sjeldnere. Det er som om barnehagen min er blitt en stor båt med mange små seil, men med altfor få som kan holde roret.

Jeg har en venn som heter Leo. Han er den som trenger å høre et «så dyktig du er!» litt oftere enn andre. Han blir fort lei seg hvis ingen ser at han har klart å bygge et tårn som nesten er høyere enn ham selv. Jeg ser hvordan han kikker rundt for å finne en voksen som kan gi ham et nikk eller et smil, men så er det ingen som rekker å komme før tårnet velter. Jeg ser på ham når han prøver å skjule tårene sine bak de små hendene, og jeg kjenner et lite sting i magen fordi jeg forstår hvordan det føles å vente på bekreftelse som aldri kommer.

Det er mange barn som Leo i barnehagen. Noen er forsiktige og trenger ekstra oppmuntring for å prøve noe nytt. Andre er fulle av energi og trenger en trygg hånd som kan guide dem når leken går for fort. Hver eneste en av oss trenger å føle oss sett og trygge, for det er i disse tidlige årene at vi lærer om hvem vi er og hva vi kan. Barnehagen er ikke bare et sted der vi oppbevares mens de voksne er på jobb. Det er her vi legger grunnsteinen for å bli mennesker som tør å være modige, empatiske og sterke.

Altfor få som kunne svare

Noen ganger er vi ute og leker. Jeg liker å klatre høyt, helt til jeg kan se toppen av treet. Men i dag våger jeg ikke å klatre så høyt, for ingen står nedenfor og sier «jeg passer på deg, Ada!» De voksne står i en klynge, ser på alt og ingenting, og prøver å telle oss. Jeg kjenner hjertet banke litt ekstra fort når jeg ser noen skli og falle. «Går det bra med deg?» roper en voksen. Men før de rekker å komme til, er det tre andre som allerede roper etter hjelp.

Det er ikke det at de voksne ikke vil være der – jeg vet at de vil. Jeg ser det i måten de smiler til oss, selv om de er slitne. Jeg ser det i øynene deres når de forsøker å gi meg en klem, selv om de allerede har ti ting de må gjøre samtidig. Noen ganger hører jeg dem hviske til hverandre når vi barna leker: «Vi er for få. Dette går ikke lenger.» De tror kanskje ikke vi hører det, men vi gjør det. Jeg gjør det.

Jeg husker en dag da en av de voksne ble syk. «Vi må klare oss uten Rebekka i dag» sa Mia, som plutselig så enda mer sliten ut. Den dagen føltes barnehagen som et sted med tusen små stemmer som ropte på hjelp, men med altfor få som kunne svare. Vi hadde aktiviteter, men det var ingen som kunne sitte ned og leke ferdig sammen med oss. Ingen som kunne fortelle meg at tegningen min var fin, eller hjelpe Leo å bygge et nytt tårn. Jeg så på Mia som løp frem og tilbake, og jeg lurte på om hun noen gang får tid til å sette seg ned og puste.

Minimum

Jeg hører de voksne snakke om «minimumsbemanning», og jeg lurer på om de som bestemmer hva det betyr noen gang har sett barnehagen gjennom mine øyne. Minimumsbemanning betyr at det kanskje er akkurat nok voksne til å telle oss, passe på at ingen slår seg, og sørge for at vi får mat. Men det betyr også at det ikke alltid er nok voksne til å gi et smil til Leo når han trenger det, eller holde hånden min når jeg er litt redd for den store, grønne sklia.

Barnehageårene legger grunnlaget for hvem vi blir som voksne. Vi lærer å stole på andre, bygge selvtillit, og finne tryggheten i å være oss selv. Det er nå vi utvikler evnen til å møte verden med et smil, ha tro på våre evner, og vise omtanke for andre. For å bli sterke og trygge mennesker som tør å drømme, må vi bli sett, hørt og få bekreftelse. Det holder ikke med minimumsbemanning – for det er nettopp «minimum» det blir. Minimum omsorg. Minimum tid til å sitte ned og leke. Minimum mulighet til å gi det lille ekstra som gir oss tryggheten vi trenger.

Det er ikke de som jobber i barnehagen sin feil. Jeg ser hvor hardt de prøver. Jeg ser dem tørke tårer, trøste små knær som har slått seg, og samtidig forsøke å dele ut brødskiver til oss alle. De er våre helter, men helter trenger også hjelp. Når en blir syk eller må ta fri, er det som om en bit av tryggheten vår forsvinner.

Trenger å bli sett, ikke bare passet på

Barndommen vår er kort. Hvis vi ikke føler oss sett nå, hvordan skal vi da tørre å møte verden når vi blir større? Hvordan skal Leo lære at det han bygger er verdifullt, hvis ingen er der til å se ham bygge det? Hvis vi vokser opp med følelsen av at vi er en av mange som ingen har tid til, hva gjør det med oss når vi blir voksne?

Kjære dere som bestemmer: Vi er små mennesker som trenger omsorg, oppmerksomhet og kjærlighet for å vokse opp til å bli sterke og trygge. Vi trenger voksne som har tid til å si «så dyktig du er», gi oss et smil, og holde hånden vår når vi er litt usikre. Vi trenger å vite at vi blir sett, ikke bare passet på.

Barna i dag er fremtiden i morgen. For å bli mennesker som tør å drømme stort, ta vare på hverandre og være modige, må vi starte med tryggheten vi får nå. En barndom der vi føler oss sett og hørt, skaper voksne som tror på seg selv og stoler på at verden vil dem vel.

Hilsen Ada, 4 år (og alle de andre barna som drømmer om å bli sett og hørt og i barnehagen).