Når bemanningsnorm og vikarmangel under covid‐19 muliggjør vold og seksuelle overgrep mot barn

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Vi er nå inne i en ny smittetopp med covid-19. Skoler og barnehager gjør en rekke tiltak, igjen, etter nye restriksjoner, og kommunene avgjør hvem som skal utøve ekstraordinære tiltak – slikt som rødt nivå i trafikklysmodellen. Barnehagene i Norge er fremdeles inne i en krevende og kritisk situasjon, der konsekvensen av vikarmangel og drift på gult og rødt nivå blir uforsvarlig drift av barnehagene. Vi jobber underbemannet, og slitne ansatte blir langtidssykemeldte én etter én. Det er for mye. Vi som står igjen har ikke mer å gi. Og det sies at vi har verdens viktigste jobb?

På toppen av det hele kommer det stadig nye invitasjoner til seminarer eller kurs om vold og seksuelle overgrep mot barn, hvor vi som barnehageansatte blir påminnet om alt det vi dessverre ikke får arbeidet med å avdekke; nok en gang på grunn av vikarmangel, bemanningsnorm og kohortarbeid.

Vold og seksuelle overgrep mot barn er et tema som gradvis har blitt mer synliggjort de siste årene, nettopp gjennom seminarer og kurs i barnehagesektoren. Vi får økt kunnskap og kompetanse på hvilke tegn vi skal se etter, hva som kan kjennetegne et barn som opplever omsorgssvikt eller ulike former for overgrep.

For en pedagogisk leder på en avdeling med 14 barn i alderen 1‐4 år, er det mye å gjøre i løpet av en dag. Mange behov å dekke og uendelig mange tårer å tørke. Det føles i alle fall sånn. Mine kollegaer er superhelter i forkledning, klar for å gi av seg selv dag ut og dag inn. Ja, vi er faktisk alle superhelter som ennå står oppreist etter to tøffe år under pandemien, i en sektor som svikter. Det enkleste spørsmålet jeg stiller meg som går igjen dag etter dag, er hvordan man skal kunne ivareta behovene til 14 unike barn når man går underbemannet. Det andre, og kanskje det viktigste spørsmålet jeg stiller meg, er hvordan man skal kunne oppdage og avdekke mulig omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep blant de 14 små menneskene som man har ansvar for?

1 av 20 voksne oppgir at de har blitt utsatt for alvorlig vold i oppveksten, og 1 av 5 sier de har opplevd mindre alvorlig vold (Folkehelseinstituttet, 2020). Tror man statistikken så er det da minst én av disse små som opplever en eller annen form for vold og/eller seksuelle overgrep. Hvordan har vi kommet hit? Hvordan er det mulig at vi har kommet hit i velferdsstaten Norge? Er det ikke sånn at vi skal ha nok ressurser til å kunne fortsette med verdens viktigste jobb – å ivareta og oppdra barna våre? Svaret er tydeligvis nei, for bemanningssituasjonene rundt om i Norges barnehager har vært dårlige lenge før covid‐19 kom. Man skulle tro at covid‐19 og tiltaksarbeid ville forsikre alle barnehager med ekstra personell. For vi er kritisk personell vi også, selv om vi ikke har fått den statusen. For hvem skal passe barna til legene og sykepleierne våre dersom barnehagene må stenge?

Vi vet at tallene på vold og seksuelle overgrep stiger under nedstengning av samfunn, nettopp fordi det ikke er noen til å kunne avdekke dette. Da landet ble stengt ned, var det 15 % av norske ungdommer som fortalte at de ble utsatt for vold eller overgrep i de ukene skolene var stengt (Forskning.no, 2021).

Hvordan ville statistikken sett ut hvis de aller minste kunne ha fortalt? For mørketall er det. Situasjonen er lik med en lav bemanning i barnehagene; vi går inn for å overleve dagen. Mate, trøste, skifte bleier, overleve. Vi som står igjen har hverken kapasitet eller ressurser til å avdekke barn som utsettes for vold og seksuelle overgrep. Bemanningsnormen, og nå vikarmangelen, muliggjør dette. Den kommende generasjonen vil være preget av et samfunn som sviktet dem, og hvem skal de da stille til ansvar? Dette er et desperat rop om hjelp til regjeringen om å se, virkelig se, hvordan dagens bemanningsnorm og vikarmangel på grunn av covid‐19, skader de små barna som vi er ment å holde trygge. De som trenger kjærlighet, støtte og øyne som ser, aller mest, er de som får minst. Er det virkelig sånn det skal være?