Ann-Elisabeth Knudsen er dansk forfatter, en populær foredragsholder, lektor i psykologi og arbeider med gjenopptrening av barn og unge med hjerneskader. Under konferansen «Livsmestring og helse i barnehagen» i regi av Utviklingsforum og Tromsø kommune, stilte hun det klassiske spørsmålet; født sånn eller blitt sånn?
For hvordan vet vi om det er ADHD, traumer, autisme, fødselsskader eller oppveksten det skorter på?
Dette er utgangspunktet for Knudsens siste bok «Diagnose eller opdragelse - Børn med alle slags hjerner» som gis ut på Gyldendal forlag i vår, hvor forfatteren stiller spørsmål som; har et barn som foretrekker å leke alene Asperger syndrom eller andre diagnoser? Er dette bare en umoden femåring eller har barnet en skjult dysfunksjon?
Svært premature et nytt fenomen
Hvorfor dette er så viktig å vite?
– Fordi alle hjerner kan påvirkes, men ikke på samme måte, forklarer Knudsen og fortsetter:
– I dag redder vi premature barn som ikke ville ha overlevd for ti og 20 år siden. I barnehagen er dette viktig. Vi vet at det er noe med dem, men vi har ingen diagnose, for dette er et nytt fenomen, sier Knudsen.
Liker ikke kompetansemål
– Om leseområdet er skadet, nytter det ikke med mer lesing. Da trenger vi musikk, rim og regler, kross- og finmotoriske øvelser. Også så til slutt lesing! For å hjelpe barnet til å utvikle seg, må vi gå via velfungerende områder i hjernen for å hjelpe det skadde området.
Knudsen er ikke særlig glad i kompetansehjul og læringsmål. For slik mener hun at barns hjerner ikke fungerer. De vokser i rykk og napp og vi kan ikke forlange at de skal nå spesifikke mål innen et gitt tidspunkt.
Når det er sagt er ikke dette det samme som å unnlate å gi barn utfordringer. En overbeskyttet oppvekst kan skade et barn med en dysfunksjon mer en det hjelper. Og da har de både blitt født sånn og blitt sånn.
– Ikke fjern utfordringene
– Foreldre vil gjøre alt for å beskytte et barn med en tøff start i livet. Men å fjerne alle utfordringer hjelper ikke. Dette barnet vil slite i barnehagen, både med å forstå lekekoder og skaffe seg oversikt over situasjoner. I barnehagen blir det vanskelig å vite hvor mye av barnets problemer som skyldes oppvekst og eller skaden, forklarer psykologilektoren.
Vi må ikke gjøre mer skade enn gagn når hjelper barn. Når et autistisk barn blir presentert for ordet klem, får vi ikke nødvendigvis en reaksjon. Dermed tror vi barnet ikke ønsker nærhet. Men barnet viser kun hvordan det reagerer på ordet, ikke på handlingen.
– Første skritt er flere pedagoger på barn med spesielle behov. Vi vet at interaktiv lek skaper flere reaksjoner enn passiv lek og mottagelse. Blant annet er aktiv lek med barns hender viktig! Barn husker mer om de opplever relasjonen.
Kan være et usynlig handikap
Den nevrologiske delen av hjernen, kan ikke påvirkes av miljø og oppvekst. Men omsorgssvikt i begynnelsen av livet, kan føre til hjerneskade.
– Alle barn kan utvikle seg, men ikke like mye ut fra deres individuelle forutsetning. Skal vi måle barns utvikling, må vi godta at de rett og slett bare rykker framover fra utgangspunktet. Et barn med en tøff start på livet på barnehjem, er et barn uten synlig handikap. De kan være normalt begavet, men mangle enkelte forbindelser i hjernen som er koblet til følelser og empati grunnet lite fysisk kontakt og stimuli.
Og som vi vet, får et barn med lav empati snart oppleve problemer med det sosiale i barnehagen.
Bruker forsvarsmekanismer
Knudsen stopper opp og ser utover salen. De 200 barnehagefolkene foran henne har opplevd så å si alle typer barn og foreldre. De er noen av de første som oppdager avvik hos barn. Derfor må de vite at et autistisk barn har flere elektriske forbindelser og impulser i hjernen enn andre barn. At de har problemer med å sortere vekk informasjon og kanskje foretrekker å stirre inn i en hvit vegg fordi det er så deilig å la hjernen hvile.
– Dere må vite at autistiske barn begynner å miste det de har lært når de er rundt tre år gamle. At det starter med en normal utvikling det første leveåret med normal øye- og kroppskontakt. At å være fullstendig oppslukt av noe kan være en forsvarsmekanisme mot det som skjer rundt dem, forklarer Knudsen.
Også premature barn kan ha konsentrasjonsproblemer og en ujevn læringsprofil. De kan være det som kalles høysensitiv grunnet myelinskade i pannelappen.
– Da kan en hånd på kinnet føles som et slag. Barn med normal pannelappfunksjon forstår rekkefølge, kan skapes seg overblikk og konsentrere seg. Dette er den gamle ADHD-diagnosen og kan måles, sier Knudsen.
For høy eller lav hjerneaktivitet?
Barnehagelærere må ha denne bakgrunnsinformasjonen for å skape et best mulig tilbud for alle barn. Ok, så er det ADHD. Men med for høy hjernestammeaktivitet eller for lav? Skal man strukturere hverdagen til barnet fullstendig eller gi noe medbestemmelse?
Forfatteren forklarer:
– Vi skal ut på tur og du hører deg selv si at «Nå skal vi ut av huset og inn og ut av samme buss. Så skal vi stå stille i garderoben og vente». Fredrik på fem å synes det er en strålende plan. Men Fredriks hjerne er allerede overarbeidet av inntrykk og beskjeder. Så ser han en fugl og kommer samtidig på at han har glemt å følge beskjeden om å tisse. Og vips er Fredriks vekk. Den eneste som ikke vet at han er vekk, er Fredrik selv. Han tror han fremdeles er i garderoben og har ikke fått med seg at han har fulgt etter hjernen sin, sier Knudsen mot en lattermild sal.
– Ikke kjeft!
– Da skal man ikke kjefte når man finner Fredrik! For han vet ikke hvordan han havnet der og hadde alle intensjoner om å følge alle beskjedene. Det er bare å roe ned, for det kommer nok andre læringsmuligheter for Fredrik og de voksne rundt ham innen barnehagedagen er omme…
Fredrik kan ristes hver dag og leker drysser ut. Neste dag er han like overrasket som alle andre over lekene som ligger i lommen.
– Da handler det om korte beskjeder og en strukturert dag. Minst mulig støy og én beskjed om gangen! formaner Knudsen.
Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.
Sjekk om barnet er konsekvent
Hvordan kan vi finne ut av dette tidlig? Jo, ved å sjekke om barnets oppførsel er konsekvent. Barn med diagnoser gjør det de kan for å fungere. Med oppvekstrelaterte problemer, derimot, kjenner barna de voksnes svakheter og kan endre atferd. De kan styre følelsene sine.
– Barn med dysfunksjoner kan ikke forlenge sin konsentrasjon utfra situasjonen. Det kan andre barn. Et barn med dysfunksjoner kan ha lyst, uten å kunne. Et normalt barn vil kunne, men ikke ha lyst, sier Knudsen og kommer med en liten test:
– Ta for dere et barn dere er usikre på. Noen liker henne, andre ikke. Da er det som regel oppveksten til barnet det skorter på, siden hun sannsynligvis kan endre seg etter hvem hun har med og gjøre. Men om vi straks skjønner at vi snakker om det samme barnet, kan det være en dysfunksjon. Hun kan ikke endre seg selv om hun er sammen med en ukjent vikar, forklarer psykologilektoren og kommer til slutt med en klar oppfordring til alle som har med barn å gjøre:
– Vi må ikke ha berøringsangst for barna våre! Si ting høyt og si sannheten om det du ser. Mens et normalt barn vil ha 100 fine barndomsminner, vil kanskje et dysfunksjonelt barn huske den ene gangen du så henne, at hun kjempet eller gjorde noe fint, sier Knudsen og ser alvorlig ut i mørket.
– Og om dere ikke ser noe fint i barnet, så finn på noe! Det gjør en enorm forskjell i barnets liv og kanskje var du den eneste som virkelig så barnet og som hun vil huske for resten av livet.
Du kan lese mer om Ann-Elisabeth Knudsen og hennes forfatterskap her.
