Ja, Arild M. Olsen, jeg er så absolutt mer bekymret for muligheten som er lagt til rette for at store konsern ser barnehagesektoren som attraktiv og en mulighet for profitt. Mer enn jeg er for den analysen som PBL har fått laget og nå bruker i retorikken om at private barnehager gir mer kvalitet for pengene, og det ser ut til å være hovedstrategien når historiene om en usunn utvikling i sektoren blir flere og flere.
Følg debatten her: – Statlig hvitvasking av privates utbytte?, – Kunnskapsløst om private barnehager, – Det er nok kunnskap å ta av og Like god kvalitet – lavere pris.
Fortsatt mener jeg at den analysen er for grunn til å kunne trekke slike konklusjoner. Det PBL kaller «systematisk høyere kostnader» er i all hovedsak høyere personalkostnader. Det viser rapporten fra Telemarksforsking. Uansett hva årsaken til dette er, kan man ikke bruke det som et argument for at det er mindre kvalitet for pengene i kommunale barnehager. Og det blir verken mer kraftfullt eller sant som påstand ved å poengtere overfor barnehageforeldre eller vanlige folk at det er «skattebetalernes penger». Dette er offentlige midler, og det kunne like gjerne vært oljepenger. I det minste må man se på hva denne forskjellen i personalkostnader består i. Det har ikke Agenda Kaupang gjort.
La det være hevet over enhver tvil: Jeg har ikke sagt at det er dårligere kvalitet i private barnehager, eller at det fins indikatorer som viser det. Da jeg viste til pedagogtetthet, så var det for å peke på hvilke elementer som inngår i personalkostnader, og uansett om det er færre eller flere barnehagelærere i kommunale barnehager så må det jo sees på i en analyse.
Som veteran som har fulgt sektoren siden 1973, er jeg svært glad for den utviklingen som har vært de siste årene som viser at forskjellene er nesten utvisket, og det må jo skyldes en mer rettferdig fordeling av ressursene. Hele barnehagesektoren har over lang tid vært underfinansiert og både ansatte, foreldre og ildsjeler har gjennom mange år utviklet en barnehagetradisjon av høy kvalitet på tross av dette, både i privat og offentlig sektor.
Og mange ildsjeler i privat sektor skal ha honnør for at de ikke ga opp og sto løpet ut til sektoren ble fullt utbygd og fortsatt er engasjerte i det viktige arbeidet som gjøres. Så er jeg sikker på at det finnes variasjoner på kvaliteten innenfor både den offentlige og private delen av barnehagesektoren. Jeg uttrykte en bekymring for at kvaliteten vil lide hvis muligheten for profitt vedvarer. Vi kan ikke ha det slik at når den private delen av utdanningssektoren blir mer verdifull fordi samfunnet styrker hele sektoren med større overføringer, så blir den også mer attraktiv for de som investerer kapital med langsiktige mål om avkastninger.
Investorer i Sverige sier rett ut at investeringer i velferdstjenester er tryggere og gir bedre avkastning enn i tradisjonelle markeder. Og til dette nye markedet i Sverige har også konsernet Læringsverkstedet funnet veien og kjøpt opp kjeden Inspira. Mitt utgangspunkt for å reise en debatt var den absurde situasjonen i min hjemkommune Ullensaker, og den er dessverre ikke unik. Dette er ikke først og fremst en debatt om hvem som gir best kvalitet i barnehagen. Jeg antar at det er alle ressurser til sammen i hver enkelt barnehage som avgjør det, og ikke om barnehagen er privat eller offentlig.
Hvorfor skal det være forskjell på barnehagesektoren og skolesektoren? Utdanning skal etter min mening være et offentlig ansvar og vi må snart tørre å ta debatten om hva slags barnehagesektor i utdanningsløpet vi ønsker å ha om en generasjon eller to, for det er kanskje det perspektivet vi skal ha. Det kan se ut som den viktige debatten om finansieringsordninger og likeverdig behandling av private barnehager har skygget for en mer overordnet debatt om utdanningens rolle og betydning i samfunnet og hva det skal bety for hvordan vi organiserer en hel sektor.
Statusen er nå et drøyt tiår etter at barnehagene lovmessig og administrativt ble en del av utdanningssystemet, at vi fortsatt er nødt til å ha en debatt om profitt, mens den burde dreid seg enda mer om utdanningens viktige samfunnsoppdrag. Heller ikke SV eller Rødt med mål om en offentlig barnehagesektor har klart å løfte denne debatten til hva slags utdanningssystem vi ønsker. De har gode argumenter om rammevilkår og lønns- og arbeidsvilkår, men så stopper det litt opp. På mange måter er vi litt bakpå fordi Arbeiderpartiet sviktet så katastrofalt i 2010, og det med hjelp fra SV.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen fra SV gjorde et hederlig forsøk på å stenge muligheten for den type konsernvirksomhet vi ser i dag. Men hun og SV sviktet da det stormet som verst. Regjeringen snudde, og jeg mener Kristin Halvorsen tok feil i sin konklusjon etter at det viktige prinsippet om hjemfall ble fjernet, da hun i 2011 uttalte til NTB at "Det er etablerere av barnehager som har lagt ned en stor innsats og mange timer uten å ta ut lønn for alt, og noen har investert private penger. Da ville det være urimelig å ikke tillate utbytte. Men reglene er lagt opp slik at ingen skal fly høyt på dette."
Reglene ble dessverre for diffuse og hindret på ingen måte konsernvirksomhet. Allerede i 2010 burde SV ha stilt et ultimatum og kabinettspørsmål internt i regjeringen. Det sterke ultimatumet som kom i valgkampen i år var dessverre litt vel sent. I stedet må nå SV og Snorre Valen løpe etter investorene og rope at de må finne seg noe annet å gjøre hvis de vil tjene penger, mens disse om få år kan le hele veien til børsen.
Stoltenbergregjeringens forslag til ny finansieringsordning var en hjemfallsordning hvor verdier skapt av offentlige tilskudd og foreldrebetalingen skulle tilbakeføres til kommunen ved opphør, mens eierne ville få beholde egenkapital med renter og adgang til å ta utbytte for de årene dette ikke var gjort. Rabalderet ble så stort at regjeringen og dermed også SV trakk forslaget. Jeg mener dette var den store muligheten til å starte med organiseringen av barnehagene som en helhetlig sektor i utdanningssystemet.
Regjeringen burde holdt på prinsippet, men i en mer generøs form. Jeg skjønner rabalderet som ble, og mange idealister var redde for at de kunne bli fraranet ikke bare pengeverdier, men selve det verdifulle de hadde skapt. Dette var ikke en nasjonalisering, men tilrettelegging for en helhetlig, offentlig utdanningssektor som det kanskje ville tatt et par generasjoner å komme i havn med.
Jeg mener det ville ha vært mulig for SV å presse Arbeiderpartiet i denne avgjørende innspurten om barnehagen som en del av utdanningssystemet. Lignende hjemfallsordning brukes i infrastrukturen og den ble innført så tidlig som i 1909 for vannkraftressursene våre. I juni 2007 vedtok EFTA-domstolen at slik forskjellsbehandling var i strid med EØS-reglene. Allerede i august var regjeringen ute med en provisorisk anordning som både var i tråd med EØS-reglene og sikret offentlig eierskap.
Senere ble dette lovfestet i 2008. Poenget med at ta fram dette her, er at det i høringsnotatet om den nye finansieringsordningen i 2010 ble henvist til EØS-reglene, noe som viser at det både hadde vært politisk aktivitet rundt temaet, og at dette var et gjennomtenkt grep for å sikre utdanningssektoren mot profittjag. Selv om noen mener at det er umulig å innføre forbud mot profitt, og at man heller bør gå veien om kvalitetskrav for å binde opp bruken av midlene i sektoren, mener jeg at et grep med hjemfallsplikt ville ha gjort sektoren svært lite attraktiv for investorer og nærmest blitt oppfattet som et forbud mot profitt.
I høringsforslaget sa regjeringen nettopp det at forslaget kunne gi strukturelle endringer på lang sikt, ved at bestemmelsene kunne redusere interessen for å etablere nye ikke-kommunale barnehager og at kommunene eventuelt selv må etablere barnehageplasser. Men de skuslet bort muligheten. Kanskje Jonas Gahr Støre burde se litt på Arbeiderpartiets historie før han avviser Audun Lysbakkens forslag helt.
Jeg vil ta fram et eksempel som viser både at min bekymring rundt uttak av profitt er begrunnet, og som samtidig kan si oss noe om hvordan det kunne ha blitt med en hjemfallsplikt.
I temanotat 1/2016 fra Utdanningsforbundet om finansiering av private barnehager, kan en lese at «tall Utdanningsforbundet har innhentet fra Utdanningsdirektoratet viser at det i 2005 var drøyt 500 barnehager organisert som aksjeselskap. I 2014 hadde dette økt til over 1200 barnehager. Samtidig har antallet barnehager som er organisert som stiftelser – som ikke kan ta ut utbytte – falt fra om lag 370 til under 200. Antallet foreldreeide barnehager har også falt mye i samme periode. Dette har resultert i at over 60 prosent av de private barnehagene trolig drives på kommersielt grunnlag i dag».
Her på barnehage.no er det to oppslag om Grenland Barnehagedrift som etter ti år i 2016 solgte 11 barnehager til Læringsverkstedet for 200 millioner. Om dette var den reelle verdien eller om det for eksempel ble doblet fra 100 millioner fordi kjøperen så framtidige muligheter for avkasting, vet ikke jeg. Men allerede her er det generert verdier for 200 millioner som nå antakelig blir flyttet ut av sektoren. Det kan fort bli store summer gjennom årene slik jeg påsto i det første innlegget mitt.
Så blir det igjen et tankeeksperiment som i forrige innlegg. La oss si at Grenland Barnehagedrift satt med verdier for minst 100 millioner som de ville realisere ved salg. I en slik hjemfallsordning som Stoltenbergregjeringen foreslo, ville eierne få tilbake både egenkapitalen og et rimelig, årlig utbytte som ikke allerede var tatt ut, alt med renter. Resten av verdiene ville gått tilbake til kommunene som kunne bygd dette inn i en videre utvikling av utdanningssektoren fordi dette er verdier som er akkumulert gjennom offentlig tilskudd og foreldrebetaling.
Så kunne hjemfallsordningen vært mer generøs og gitt et påslag på for eksempel fem til ti prosent som honnør for innsatsen med å bidra i sektoren. De tidligere eierne kan sikkert oppgi riktige tall. Dette ville ha vært en generøs og akseptabel godtgjøring i mine øyne. Jeg tror mange av ildsjelene og gründerne med pedagogiske visjoner som finner ut at det er på tide å trekke seg tilbake, ville vært fornøyd med en slik ordning som også kunne tatt hensyn til at det ikke var tatt ut særlig mye lønn gjennom årene.
Jeg tror kanskje også at mange pedagoger ville satt pris på at deres byggverk ville blitt en byggestein i en videre offentlig utbygging av utdanningssektoren istedenfor å havne i et konsern som driver med svenskehandel.
«Vi begynte ikke med barnehagedrift for en gang å tjene store penger» sa en av eierne av Grenland Barnehagedrift da salget var gjort. Men det har de til gangs klart. Kan noen gi meg et eneste godt argument for hvorfor disse barnehagene skulle selges til Læringsverkstedet og ikke til kommunene? Det ville dessverre vært vanskelig i dag fordi vi er havnet i den absurde situasjonen som skyldes en så klønete tilskuddsordning, at mange kommuner helst vil bli kvitt det som skal være første trinnet i utdanningsløpet.
Jeg er ikke mot en gransking av økonomien i hele sektoren. Tvert i mot. Det blir neppe en felles undersøkelse, men den offentlige barnehagesektoren kan kanskje være noe Riksrevisjonen gransker. I så fall bør en gransking være mer spesifikk og grundig på økonomi enn undersøkelsen fra 2009. Når det gjelder en undersøkelse av økonomien i den private delen, håper jeg virkelig at den blir så grundig at den ser på hele pengestrømmen og hvordan verdier som skapes flyttes rundt i et marked med konsern. Jeg er ganske sikker på at en undersøkelse som bare skal se på regnskapsførsel og avsetninger av utbytte, ikke vil finne særlig mange avvik fra lover og regler om regnskap og revisjonsplikt. Er det noe et konsern kan, så er det å operere innenfor lovverket.
Hør bare hva Ben Eidissen sa til Aftenposten i det samme oppslaget som jeg refererte til i forrige innlegg: «Vi har ingenting å skjule. Alt vi gjør, tåler å stå på forsiden av de store riksavisene.»
Men er det moralsk?
Har du meninger du ønsker å dele med andre? Send til oss på red@barnehage.no.
